Bildet viser tre arbeidere og et fotballstadion
I 2022 skal Qatar arrangere fotball-VM. Dette gir oss en gylden mulighet til å flytte fokuset fra sport og over til landets grove menneskerettighetsbrudd.

Du kan kreve at FIFA tar ansvar:

Problemet

For første gang i historien skal verdensmesterskapet i fotball for herrer arrangeres i Midtøsten.

Allerede ved tildelingen av VM i 2010 ble det stilt en rekke spørsmål om hvordan et land uten fotballstadioner, som i tillegg har et ekstremt varmt klima skulle kunne arrangere verdens største sportsarrangement.

Aktuelt: Ny rapport om migrantarbeideres dødsfall

70% av alle dødsfall blant arbeidere har ingen troverdig forklaring.

Qatariske myndigheter tar seg ikke bryet med å sjekke hva som ligger bak dødsfall til migrantarbeidere.

John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International.

Den ferske rapporten fra Amnesty viser at arbeidere som dør forklares med «naturlige årsaker» eller vagt definerte hjerteproblemer. Medisinsk ekspertise uttaler i rapporten at slike beskrivelser er meningsløse.

Les rapporten her:

Det er migrantarbeiderne som gjør VM i Qatar mulig. Likevel blir de utnyttet på det groveste.

Migrantarbeidere diskrimineres

Qatar er et land der ca. 90% av befolkningen på 2.6 millioner er migrantarbeidere uten statsborgerskap. Migrantarbeiderne som blant annet kommer fra Bangladesh, Filippinene, India og Nepal bygger nå stadioner, t-baner, veier og annen infrastruktur. De jobber som taxi-sjåfører, sikkerhetsvakter og bemanner servicebransjen. Amnesty International har avslørt at deres menneskerettigheter, særskilt i arbeidslivet, brytes systematisk.

Det er disse arbeiderne som gjør VM i Qatar til en mulighet. Likevel blir de utnyttet på det groveste i et land hvor myndighetene har satt menneskerettighetene nederst på listen over prioriteringer i forberedelsene til mesterskapet.

Hva er sportsvasking?

Sportsvasking skjer når stater arrangerer eller sponser store idrettsarrangementer, klubber eller organisasjoner for å avlede oppmerksomheten vekk fra menneskerettighetsbrudd som staten kritiseres for.

Når vi referer til sportsvasking, snakker vi egentlig om en PR-kampanje som brukes til å styrke sin anseelse internasjonalt.

Selve tidspunktet for VM er flyttet og avholdes om vinteren fordi det ikke er forsvarlig å spille fotball i varmen der arbeidere er tvunget til å jobbe lange dager i ekstrem varme.

Felthistorie

Amnestys etterforskning i Qatar

I 2015 reiste Amnesty-etterforsker Mustafa Qadri til Qatar for å undersøke arbeidsforholdene til innvandrere. Her møtte han Ramesh, en nepalsk arbeidstaker, som var blitt fratatt passet sitt og var tvunget til å arbeide under elendige forhold.

Her møter vår etterforsker migrantarbeideren Ramesh.

Er du interessert i å fordype deg i situasjonen i Qatar kan du finne en oversikt over Amnesty Internationals rapporter her.

Kafala-systemet: Rammer arbeidsrettigheter

Qatar opererer med et system utbredt i regionen kalt «Kafala-systemet». Det bygger på en sponsorordning hvor migrantarbeidere har vært bundet til sin arbeidsgiver, og ikke har kunnet bevege seg fritt eller bytte jobb, hatt uverdige boforhold og blitt nektet lønn.

Kafala-systemet er ikke i tråd med internasjonale menneskerettigheter, som Qatar er forpliktet til å respektere.

Internasjonalt press har gitt noen resultater, spesielt i form av juridiske reformer:

  • Qatar signerte i 2017 en avtale med den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) hvor de lovet å harmonisere lokal lov og praksis med internasjonale standarder.
  • Qatar har så vedtatt lover som i teorien vil sikre muligheten til å skifte jobb eller forlate landet uten arbeidsgivers godkjennelse, klagemekanismer for migrantarbeidere som føler de blir utnyttet, et fond for utbetaling av ubetalte lønninger, minstelønnsstandarder, mm.

Dessverre er det langt mellom liv og lære, og reformene har fortsatt til gode å gagne det store flertallet av migrantarbeidere på en tilstrekkelig effektiv måte.

Kritikken har bidratt til reformer - men ikke nok

Siden VM er en stor PR-øvelse for myndighetene i Qatar, har kritikken som Amnesty International og andre har kommet med smertet. Derfor ble det tatt grep lokalt for å sikre at de 20.000 arbeiderne som arbeider direkte med VM nyter bedre arbeidsforhold, i tråd med det som kalles «Workers’ Welfare Standards».

De nye standardene gjelder likevel ikke for landets 1.8 millioner andre migrantarbeidere, og respekteres ikke alltid av arbeidsgiverne. Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) er svært forsiktige med å uttale seg om situasjonen, og virker å ville stå på sidelinjen fremfor å komme på banen og legge press på Qatar.

Disse reformene har nå fått mange negative reaksjoner fra lokalt næringsliv som mener disse reformene skader deres interesser.

Shura-rådet, et rådgivende organ i den lovgivende forsamlingen i Qatar, anbefalte begrensninger i disse reformene, som f.eks:

  • Å begrense antallet som kan skifte jobb i en bedrift.
  • Å begrense antall ganger en migrantarbeider kan skifte jobb.

Det gjenstår å se om landets regjering aksepterer rådene. I så fall vil det bety en u-sving på det som i utgangspunktet har vært positive reformer i arbeidslivet.

Hva må skje?

Før VM sparkes i gang i november 2022 må alle migrantarbeidere i Qatar være beskyttet mot overgrep og utnyttelse.

Foto: FIFA via GettyImages

Qatar må sørge for at de juridiske reformene blir implementert og etterlevd slik at arbeiderne kan få innfridd disse rettighetene i praksis, og at de får utbetalt full lønn, kan organisere seg, har rettssikkerheten ivaretatt og står fritt til å avslutte arbeidsforholdet uten tillatelse fra arbeidsgiver.

FIFA må ta menneskerettighetene på alvor.

De har et ekstra stort ansvar der menneskerettighetsbruddene kan knyttes direkte til VM-prosjekter. Det betyr å sikre at det finnes mekanismer for å etterforske overgrep som skjer i prosjekter knyttet til VM, at arbeidsgivere som utnytter eller begår overgrep sanksjoneres og at ofrene får oppreisning.

FIFA må stå opp for arbeideres rettigheter, inkludert de som jobber i servicesektoren som er med på å levere en opplevelse for spillere og fans under VM.

Ofte stilte spørsmål (FAQ)

Fotballag, forbund, supportere eller andre må selv beslutte om de ønsker å delta i-, se på eller på annet vi bidra til VM. Amnesty International har ikke oppfordret til boikott, men fraråder heller ingen å boikotte hvis det er det de ønsker.

Vår rolle er å være en vaktbikkje for menneskerettighetene, som skal dokumentere og avsløre menneskerettighetsbrudd. I dette tilfellet har vi satt søkelyset på migrantarbeidere i Qatar og identifisert hvilken risiko som er knyttet til å levere VM i Qatar 2022. Vi vil fortsette å dele våre funn og anbefalinger med alle som er interessert i menneskerettighetssituasjonen i Qatar slik at man kan få en god forståelse av hva som foregår på bakken.

Amnesty International fortsetter å be landslag og fotballforbund om å bruke deres innflytelse på FIFA og myndighetene i Qatar til å presse frem endringer i situasjonen for migrantarbeiderne i Qatar og oppfordre lokale myndigheter til å fullt ut reformere landets arbeidsliv.

I Norge var Tromsø IL først ute med å kreve at NFF skulle boikotte VM i Qatar. Deretter har flere norske klubber og supportere stilt seg bak samme krav. Norsk fotballforbund (NFF) skal ta opp saken i et ekstraordinært fotballting i juni 2021. Der vil det avgjøres om NFF skal boikotte VM eller ikke.

Det er viktig å vurdere hvordan man eventuelt deltar. Amnesty International forsøker gjerne å få dialog med idrettsutøverne for å forklare hvilken kontekst de skal delta i og vi ser at medieoppmerksomheten er viktig for å belyse problemene. En stor risiko ved å avholde slike arrangement i land som begår alvorlige menneskerettighetsbrudd og det er at utøverne blir en del av propagandaen (sportsvaskingen). Det betyr ikke at Amnesty International fraråder å delta, men vi mener det er viktig å være sin egen rolle bevisst.

Sportsvasking skjer når stater arrangerer eller sponser store idrettsarrangementer, klubber eller organisasjoner for å avlede oppmerksomheten vekk fra menneskerettighetsbrudd som staten kritiseres for. Når vi referer til sportsvasking, snakker vi egentlig om en PR-kampanje som brukes til å styrke sin anseelse internasjonalt.

Det er myndighetene Qatar som har hovedansvaret for å sikre respekt for menneskerettighetene i landet. Det er Qatar som er bundet av de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene. De må sikre at lovene i landet er i tråd med internasjonal rett og at lovene opprettholdes i praksis.

I dette tilfellet må f.eks. Qatar sikre at arbeidstakere er frie fra arbeidsgivers kontroll. Alle arbeidstakere må få betalt fullt ut for alt arbeidet de gjør og at utbetalingene skjer i tide. Samtidig må arbeidstakere som har opplevd overgrep og utnyttelse få kompensasjon og overgriperne må stilles til ansvar.

Det betyr ikke at FIFA er unntatt alt ansvar – de bør følge FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. FIFA må ta menneskerettigheter på alvor. Det betyr at de bør ha nødvendige mekanismer på plass for å undersøke om det foregår menneskerettighetsbrudd i turneringsrelaterte prosjekter. Dersom man finner at det har skjedd overgrep må man ta grep for å rette opp det som skjer eller har skjedd. FIFA bør også i mye større grad ta ansvar for å formidle til Qatar hva som er forventet av en VM-arrangør, og det bør være at menneskerettighetene skal respekteres.

Det er fremskritt å spore i Qatar. I 2017 inngikk myndighetene en avtale med den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO. Målet var å stanse den utbredte utnyttelsen i arbeidslivet og harmonisere lokal lov og praksis med internasjonale standarder.

Spesielt på det juridiske er det gjort fremskritt. De har vedtatt en lov for mennesker som arbeider i hjemmet (hushjelper) som skal begrense arbeidstimer, daglige pauser, en ukedag fri og feriepenger. Det er laget klagemekanismer for arbeidere som føler de har blitt urettferdig behandlet og det er opprettet et fond som skal bidra til å utbetale ubetalte lønninger. Qatar har også ratifisert de to sentrale menneskerettighetskonvensjonene (konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, samt konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter), men Qatar reserverte seg dessverre mot retten til å fagorganisere seg. Det er også introdusert en ny minstelønn.

En av de mest sentrale endringene er at Qatar har fjernet behovet for en såkalt «exit permit» (utreisetillatelse) og «non-objection certificate» som tillot arbeidsgivere å hindre arbeidstakere i å forlate landet eller skifte jobb (sentrale elementer i det såkalte Kafala-systemet).

Reformene gjelder for alle de 1,8 millionene migrantarbeidere i landet. Omtrent 20.000 (tallet varierer over tid) jobber direkte på VM-prosjekter. De har fått særskilte velferdsstandarder som skal gi enda bedre ivaretakelse av deres rettigheter.

Alt i alt er disse endringene er positive og bør anerkjennes. Det er viktige milepæler på vei til et arbeidsliv hvor menneskerettighetene respekteres.

Dessverre er disse reformene alt for svakt implementert. Det betyr at Qatar har gjort fremskritt primært i lov, mens veldig mye gjenstår i praksis. Det er ingen grunn til å si seg fornøyd med de reformene som er gjort. Først når dette faktisk forbedrer arbeidslivet til menneskene i praksis kan vi si oss fornøyd.

Amnesty International er også bekymret for at myndighetene kan gjøre en u-sving. Lokalt næringsliv har uttrykt bekymring for konsekvensene av de nye reformene. Anbefalinger gitt til regjeringen foreslår å begrense antallet mennesker som kan nyte godt av reformene. F.eks. har myndighetene blitt anbefalt at kun 15% i et selskap skal kunne skifte jobb, og at en migrantarbeider kun skal kunne skifte jobb tre ganger. Amnesty International håper reformene styrkes, ikke undergraves.

Som alle andre virksomheter har fotballklubber et ansvar for å undersøke om de direkte eller indirekte kan risikere å bidra til krenkelse av menneskerettigheter. Det er det stor sannsynlighet for i Dubai. Her er størsteparten av hotel- og servicepersonalet migrantarbeidere som er bundet til sine arbeidsgivere gjennom Kafala-systemet. De er heller ikke sikret noen minimumslønn. 

Å invitere fotballklubber på treningsleirer er en del av en sportsvasking Emiratene driver med. Fotballklubber risikerer naturligvis å gi inntrykk av at de går god for undertrykkelsen i Emiratene, men om de skal reise eller ikke må være en beslutning fotballklubbene selv tar. Vi oppfordrer fotballklubber til å tenke seg grundig om når de planlegger sine treningsleirer som de jo selv bestemmer destinasjonen på. Det er ikke tvingende nødvendig for fotballklubber å dra til Dubai. VM-destinasjonen derimot bestemmer ikke fotballklubbene.

Vår konklusjon er at internasjonalt press på FIFA og Qatar fra fotballforbund, menneskerettighetsorganisasjoner, internasjonale fagforbund, fans og andre være med på å skape flere forbedringer for migrantarbeiderne i landet som er vertskap for VM i 2022. 

Land
Om Qatar

Qatar er et monarki i Midtøsten. Landet grenser til Saudi-Arabia i vest, og landet har maritime grenser også mot Bahrain, De forente arabiske emirater og Iran. Befolkningen på rundt 2,6 millioner innbyggere er kulturelt sammensatt, med tallmessig dominans av gjestearbeidere fra flere land; den opprinnelige qatarske befolkningen er i klart mindretall. Offisielt språk er arabisk.

Qatar styres av kongefamilien Al Thani. Etter et absolutt styre fra selvstendigheten i 1971 har det i senere år vært en viss politisk liberalisering, og en ny grunnlov trådte i kraft i 2005. Grunnloven stipulerer et skille mellom den lovgivende og den utøvende makt, og etablert av en folkevalgt nasjonalforsamling, Majlis al-Shura, med 45 medlemmer, hvorav 30 skal velges og 15 utpekes. Fortsatt har emiren den utøvende makten, og i praksis også de lovgivende og grunnlovgivende funksjonene, mens regjeringen domineres av emirens slektninger. I praksis styres Qatar derfor eneveldig.

Kilde: Store norske leksikon

Menneskerettigheter
Slik brytes menneskerettighetene:

Qatar har begrenset ytringsfriheten i landet, både i lov og i praksis. Kvinner opplever å bli diskriminering både i lov og praksis. Landet har også dødsstraff.

I følge ILGA kriminaliseres LHBT-personer for sin seksualitet og identitet. I følge loven kan samtykkende seksuell omgang mellom menn over seksten år straffes med inntil syv års fengsel.

I 2013 var Qatar et av landene i Samarbeidsrådet for de arabiske statene i Gulfen som vurderte å forby homofile, lesbiske, bifile og transpersoner fra å jobbe i regionen. Qatar droppet forslaget etter betydelig internasjonal kritikk. Det er blitt antydet at dette kan skyldes frykt for at et slikt forbud ville kunne føre til boikott av VM i fotball 2022.