Sport og menneskerettigheter
Idrett skal nytes, ikke utnyttes. Dessverre ser vi at idretten stadig brukes til å vaske omdømmet til autoritære regimer.
Idretten styres og forvaltes av både organisasjoner og private selskaper. Disse er å anse som en del av næringslivet, med medfølgende menneskerettslige forpliktelser. Dessverre ser vi både enorm svikt i etterlevelsen av disse forpliktelsene, og at idretten brukes politisk til å vaske omdømmet til autoritære regimer. Det har store negative konsekvenser Amnesty ønsker å stanse.
Internasjonal idrett
Store deler av internasjonal idrett er organisert gjennom nasjonale særforbund, som tilhører henholdsvis regionale og globale forbund. For eksempel, så er norske fotballklubber og kretser organisert gjennom Norsk fotballforbund (NFF), som igjen er en del av det europeiske forbundet UEFA, og det globale FIFA. Disse har i stor grad monopol på organisering av nasjonale, regionale og internasjonale turneringer, og skal styres etter demokratiske prinsipper. I Norge er idretten i all hovedsak demokratisk styrt, under paraplyen til Norges idrettsforbund (NIF), som rommer særforbund slik som NFF. NIF har også representasjon inn i den Internasjonale olympiske komité (IOC) som blant annet har ansvar for de Olympiske leker (OL).
Det finnes variasjoner av modellen ovenfor, og det må nevnes at ikke alle idretter er organisert på samme måte. Golf, bilsport og tennis er eksempler på idretter som har en ganske annerledes organisering.
Idrettens menneskerettsansvar
Idrettsorganisasjonene har et selvstendig ansvar for å etterleve internasjonale menneskerettslige forpliktelser, slik som de nedfelt i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter eller OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper.
Mange internasjonale idrettsorganisasjoner, slik som IOC og FIFA, anerkjenner dette ansvaret enten i egne policy, retningslinjer og/eller vedtekter.
Så, selv om det først og fremst er statene som har primæransvaret for å beskytte, respektere og fremme menneskerettighetene, så har selskaper (herunder også idrettsorganisasjoner) et ansvar for menneskerettighetene. Det innebærer;
-
Aktsomhetsvurderinger, for å identifisere, forhindre eller begrense risiko for at man gjennom sine aktiviteter eller næringskjeder bidrar til- eller forårsaker menneskerettighetsbrudd.
-
Sikre at ofre for menneskerettighetsbrudd har tilgang til oppreisning, gjennom tilgjengelige, transparente og effektive mekanismer.
Idrettsorganisasjoners virksomhet har gjentatte ganger vist at de enten indirekte bidrar til- eller direkte forårsaker menneskerettighetsbrudd. Ofte er det et resultat av at det ikke gjøres nødvendige aktsomhetsvurderinger, enten på grunn manglende vilje eller manglende evne og kunnskap.
Nedenfor følger noen typiske eksempler;
Brudd på arbeidstakeres rettigheter
Fotball-VM er en turnering som eies av FIFA. I 2010 tildelte de VM for herrer til Qatar, et lite land uten infrastrukturen (stadioner, transport, hoteller, mm.) som var nødvendig for å arrangere verdens største idrettsmesterskap. Landet med mellom 2-300.000 statsborgere var også avhengig av migrantarbeidere for å bemanne ca. 9 av 10 arbeidsplasser.
Qatar var også kjent for systematisk diskriminering og utnyttelse av migrantarbeidere. Til tross for dette vurderte ikke FIFA de menneskerettslige konsekvensene av tildelingen, de stilte ingen krav og har ikke kompensert migrantarbeidere for de omfattende og alvorlige menneskerettighetsbruddene de bidro til og forårsaket.
Brudd på ytringsfriheten
Brasil har i senere tid arrangert både fotball-VM for herrer (2014) og sommer-OL (2016). I forbindelse med mesterskapene advarte Amnesty International mot, og dokumenterte senere at retten til å protestere fredelig ble undertrykket, at politiet var ansvarlig for unødvendig og overdreven voldsbruk, at favelaene ble okkupert av militæret og at det foregikk irregulære utkastelser.
Likeledes, så arrangerte Russland vinter-OL (2014) og fotball-VM for herrer (2018). Amnesty benyttet anledningen til å sette søkelyset på at det innskrenkede ytringsrommet, og undertrykkelsen av menneskerettighetsforkjempere, kriminalisering av LHBTIQ+ personer, mm.
I Bahrain har motstanden mot Formel 1 Grand Prix vært stor, særlig siden undertrykkelsen av fredelige protester under den arabiske våren i 2011. Det har resultert i overdreven bruk av vold mot demonstranter, arrestasjoner og til og med dødsfall.
Det hviler det et ansvar på idrettsorganisasjonene for å stille krav til vertskapene som vil sikre at folk har lov til å protestere mot avviklingen av arrangementet.
Mange idrettsorganisasjoner har også, i et ønske om å holde idretten politisk nøytral, begrenset utøvernes ytringsfrihet. Ofte er forbudet mot «politiske, religiøse og personlige uttalelser». FIFA tillot ikke utøvere å bruke regnbuearmbånd under VM for herrer i 2022. Kort tid etter innførte FIA et lignende forbud i bilsporten. Selv om det finnes gode argumenter for å holde idretten partipolitisk nøytral, så er det ikke rimelige å begrense utøveres mulighet til å stå opp for universelle menneskerettigheter. Det beskytter bare de som ønsker at menneskerettighetsbrudd skal få skje uten offentlighetens oppmerksomhet.
Brudd på retten til privatliv
I 2024 skal Paris være vertskap for sommer-OL. I den anledning har vedtatt en lov om å styrke bruken av videoovervåkning, ved å utstyre flere CCTV-kameraer med kunstig intelligens.
Amnesty frykter at OL brukes som en unnskyldning til å utvide den generelle overvåkningskapasiteten til staten. Det er også en risiko for at slik overvåkning med kunstig intelligens vil ende opp med å bli målrettet mot spesielle grupper og fungere diskriminerende. Den skal avdekke «anormal oppførsel», som er vanskelig å definere og kan medføre alvorlige feil. Denne typen overvåkning kan ramme retten til privatliv og fredelige forsamlinger.
Sportsvasking
Sportsvasking har ingen anerkjent definisjon. Amnesty forstår sportsvasking som et konsept som beskriver når stater bruker idrett, ved å være vertskap for mesterskap, kjøpe- eller sponse klubber, for å rette flomlysene vekk fra menneskerettighetsbrudd som staten kritiseres for og over på idretten. Når vi referer til sportsvasking, snakker vi egentlig om et grep som er ment å styrke internasjonal- og nasjonal anseelse for staten som bedriver det.
Sportsvasking er et begrep som etter hvert er mye brukt, og det ble blant annet anerkjent som årets nyord i 2021. Det betyr likevel ikke at alle menneskerettighetsbrudd som foregår innenfor idretten er sportsvasking, slik Amnesty International forstår begrepet.
Hva gjør Amnesty?
Slik jobber vi med sport og menneskerettigheter
Dokumenterer og etterforsker menneskerettighetsbruddene
Ved å granske menneskerettighetsbrudd, identifiserer vi hvem som har ansvar og presenterer anbefalinger som skal bidra til å ivareta menneskerettighetene.
Idrettsorganisasjoner bør, som selskaper for øvrig, vedta en policy for hvordan selskapet skal etterleve internasjonale menneskerettsforpliktelser. Denne bør være i tråd med FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, hvis prinsipper er beskrevet ovenfor.
I andre tilfeller er det statene, som i forbindelse med idrettsarrangementer eller lignende, begår menneskerettighetsbrudd. I slike tilfeller vil Amnesty først og fremst holde staten ansvarlig.
Samarbeider med klubber og forbund for å oppnå endring
Når det gjelder idrettens ansvar, så oppfordrer Amnesty klubber, nasjonale særforbund og NIF til å løfte menneskerettighetsspørsmål innenfor idretten, slik at idretten etterlever sitt menneskerettslige ansvar og bruker innflytelsen sin til å være en positiv drivkraft.
Vi tilbyr også foredrag for å styrke kunnskap om idrett og menneskerettigheter.
Ofte stilte spørsmål (FAQ)
Idretten er betinget politiske beslutninger som er med på å legge rammevilkår gjennom beslutninger knyttet til vertskap for turneringer, bevilgninger i budsjetter, mm. Statenes politiske ambisjoner har derfor alltid hatt mye å si for idretten, og derfor kan ikke idretten sees isolert fra dette. Ikke alle stater har redelige ambisjoner. Noen ønsker å bruke idretten til å styrke sitt omdømme, og avlede oppmerksomheten vekk fra menneskerettighetsbrudd. Det reagerer vi i Amnesty International på.
I tillegg så har idretten, gjennom organisasjoner og selskaper som organiserer og forvalter idretten, et menneskerettsansvar nedfelt i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter eller OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Det er etterlevelsen av disse forpliktelsene som er Amnesty sin primære bekymring knyttet til idretten.
Amnesty er først og fremst opptatt av at idretten skal etterleve sitt menneskerettslige ansvar, nedfelt i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter eller OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Vi utfordrer derfor idretten først og fremst på menneskerettsrisiko- og brudd på disse forpliktelsene.
Når det er sagt, så har mange idrettsutøvere og idrettspolitikere en enorm innflytelse gjennom særlig sosiale og tradisjonelle medier. I tillegg konkurrer de ofte foran tusenvis av mennesker. Derfor hender det at Amnesty International har dialog med idrettsutøvere om hvordan de kan bruke sin innflytelse til å sette søkelyset på menneskerettigheter.
Nei. Vi mener ikke at idrettsutøvere er bundet av menneskerettslige forpliktelser, som individer eller utøvere. Amnesty er opptatt av at idrettsutøvere skal ha ytringsfrihet, ikke ytringsplikt. I tilfeller hvor den begrenses, slik som FIFA gjorde under VM i Qatar med å forby regnbuearmbånd eller slik FIA har gjort for bilsportutøvere, så kritiserer vi disse politiske beslutningene.
Når det gjelder deltakelse i turneringer, så tar som regel Amnesty International ikke stilling til boikott. Vi hverken oppfordrer til eller fraråder dette. Det mener vi hver utøver, hver klubb og hvert forbund må vurdere. Vi kritiserer heller ikke klubbvalg.
Det vi derimot gjør, er å påpeke dersom en stat bruker idretten til sportsvasking, altså å renvaske sitt omdømme gjennom bruk av idretten for å avlede oppmerksomheten vekk fra menneskerettighetsbruddene. I disse tilfeller, så kan vi påpeke at utøverne brukes som et virkemiddel i sportsvaskingen.
Dersom utøvere, i møte med spørsmål fra pressen eller offentlig kritikk, forsøker å så tvil om menneskerettighetsbruddene som eiere av klubber eller vertskap for turneringer er ansvarlige for, så vil vi fremlegge våre funn hvis de peker i en annen retning. Det betyr ikke at selve klubbvalget kritiseres.
Menneskerettighetsbrudd knyttet til VM i Qatar fikk enorm oppmerksomhet. Amnesty International begynte å granske situasjonen kort tid etter tildelingen i 2010, og publiserte vår første rapport etter tildelingen i 2013. Siden den gang publiserte vi jevnlige rapporter. VM i Qatar ble et veiskille for offentlig granskning av menneskerettsansvaret knyttet til internasjonale idrettsmesterskap. Dette bidro Amnesty International til.
Samtidig, så er ikke Amnesty International alene, ansvarlig for oppmerksomheten disse menneskerettighetsbruddene fikk. Mange menneskerettighetsorganisasjoner, fagforeninger, journalister og supportere bidro til å sette dette i søkelyset. Det mener Amnesty er viktig.
At menneskerettighetsbrudd knyttet til VM i Qatar fikk såpass stor oppmerksomhet, betyr ikke at Amnesty ikke har gransket og satt søkelyset på sportsvasking og menneskerettighetsbrudd i idretten i andre deler av verden.
I 1978 arrangerte Argentina fotball-VM for herrer, på en tid hvor landet var styrt av et autoritært militærregime som var ansvarlig for grove og systematiske menneskerettighetsbrudd. Dette var klassisk sportsvasking, selv om ikke begrepet var i bruk på den tiden. Amnesty hadde en stor kampanje i forkant av VM.
Siden den gang, så har vi gransket menneskerettighetsbrudd knyttet til en rekke andre turneringer, slik som; Beijing sommer-OL (2008), Russland vinter-OL (2014), Brasil fotball-VM for herrer (2014) og sommer-OL (2016), Russland fotball-VM for herrer (2018), Kina vinter-OL (2022) Frankrike sommer-OL (2024)
Vi har også utfordret Premier League, Formel 1 og andre arrangører av idrett på sine menneskerettslige forpliktelser.
Amnesty International er en organisasjon som er nødt til å prioritere ressursene sine ettersom vi ikke har mulighet til å dekke alle menneskerettighetsutfordringer, over hele verden, til enhver tid. Men, vi jobber globalt, med alle menneskerettigheter. Det er ingen stater vi unnlater å kritisere eller som er så mektige at vi justerer kritikken.
Vi har undersøkt og dokumentert menneskerettighetsbrudd i alle de ovenfornevnte landene, selv om det ikke nødvendigvis kommer i en idrettskontekst.
For eksempel:
- Vi har gransket USAs såkalte «krig mot terror» som resulterte i grove menneskerettighetsbrudd over hele verden. Vi har også satt søkelyset på politivold mot afroamerikanere og undertrykkelsen av retten til å protestere fredelig i USA.
- Menneskerettighetsbruddene Israel begår mot palestinere mener vi er systematiske og kvalifiserer til apartheid. Vi har også gransket og satt søkelyset på menneskerettighetsbrudd begått av palestinske selvstyremyndigheter.
- I 2024 er det sommer OL i Paris. I den anledning har vedtatt en lov om å styrke bruken av videoovervåkning, ved å utstyre flere CCTV-kameraer med kunstig intelligens. Amnesty frykter at OL brukes som en unnskyldning til å utvide den generelle overvåkningskapasiteten til staten
Amnesty fokuserer ikke utelukkende på fotball. Vi har satt søkelyset på sportsvasking og menneskerettighetsbrudd tilknyttet både vinter- og sommer OL flere ganger, Formel 1, triatlon og en rekke andre idretter.
Når det er sagt, så er fotball verdens største idrett og fotball-VM for herrer er verdens største idrettsturnering. Det er en massiv oppmerksomhet rundt det, som gjør at det er mulig å benytte mesterskapene og interessen rundt sporten til å sette søkelyset på menneskerettighetsbrudd. Og, som vi så under VM i Qatar, menneskerettighetsbruddene tilknyttet mesterskapet kan være av enormt omfang.
Det at det er så mange journalister som jobber med fotball, i tillegg til at fotballsupportere ofte er mange og godt organiserte, med et sterkt sosialt engasjement, gjør også at det er lettere å jobbe med disse miljøene for å sette søkelyset på menneskerettighetsbrudd.
Dette er en interessant diskusjon. I Norge har ulike aktører problematisert at våpenindustrien og oljenæringen sponser idrettslag og turneringer. Dette blir presentert som henholdsvis sportsvasking og grønnsvasking.
Dette er betimelige diskusjoner, og hverken sportsvasking eller grønnvasking er begreper som har internasjonalt anerkjente definisjoner.
Amnesty International var tidlig ute med å bruke begrepet sportsvasking, og vi bruker det for å beskrive når stater bruker idrett, ved å være vertskap for mesterskap, kjøpe- eller sponse klubber, for å rette flomlysene vekk fra menneskerettighetsbrudd som staten kritiseres for og over på idretten.
Amnesty International sitt mandat er å etterforske og avsløre brudd på menneskerettighetene, og derfor problematiserer vi blant annet Gulf-statenes bruk av idretten til å avlede oppmerksomheten vekk fra egne menneskerettighetsbrudd.