Ny rapport: Brutal bruk av voldtekt og seksuell vold i Iran

Samtidig som disse grusomhetene har blitt dokumentert har den iranske menneskerettighetsaktivisten Narges Mohammadi blitt tildelt årets fredspris. Hun sitter selv fengslet, dømt til 154 piskeslag, og har flere ganger kritisert iranske myndigheter for overgrep i fengsel.

– Amnestys ferske rapport avdekker grufulle vitnesbyrd som kaster lys over den ondsinnede bruken av seksuell vold som et maktmiddel av iranske myndigheter. Dokumentasjonen avslører hvordan medlemmer av regimets sikkerhetsapparat, uten nåde brukte voldtekt og annen seksuell vold mot demonstranter, inkludert barn ned til 12 år, som en brutal straff for å undertrykke kritikk og sikre regimets makt, sier John Peder Egenæs, generalsekretær Amnesty Norge, som sterkt fordømmer de umenneskelige handlingene.

Amnestys 120 sider lange rapport, “They violently raped me: Sexual violence weaponized to crush Iran’s “Woman Life Freedom” uprising“, dokumenterer den brutale torturen gjennom voldtekter, gjengvoldtekter og annen seksuell vold som 45 personer – 26 menn, 12 kvinner og syv barn – ble utsatt for i varetekt til Irans sikkerhetsstyrker og etterretningstjeneste, etter at de hadde blitt arrestert for å protestere mot tiår med undertrykkelse og kjønnsbasert diskriminering i Iran. Til dags dato har ingen iranske tjenestemenn blitt siktet eller straffeforfulgt for de tilfellene av voldtekt og annen seksuell vold dokumentert i rapporten.

Del av et større bilde

Rapporten viser at de som begikk voldtekt og andre former for seksuell vold inkluderte medlemmer av Revolusjonsgarden, den paramilitære Basij-styrken og etterretningsdepartementet, samt forskjellige grener av Irans politi som sikkerhetspolitiet, politiets etterforskningsenhet, og politiets spesialstyrker. Blant de som ble utsatt for seksuell tortur var kvinner og jenter som hadde tatt av hodeplaggene i protest, og menn og gutter som gikk ut i gatene for å demonstrere mot kjønnsbasert diskriminering og undertrykkelse.

Det er vanskelig å anslå omfanget av sikkerhetsapparatets bruk av seksuell vold mot «kvinne, liv, frihet»-opprøret, ettersom stigma og frykt for represalier vanligvis fører til underrapportering av den type forbrytelser. Amnestys detaljerte dokumentasjon av 45 saker i mer enn halvparten av Irans provinser, sammen med beretninger fra torturutsatte og andre tidligere fanger om mange flere tilfeller av voldtekt og annen seksuell vold mot arresterte demonstranter, tyder på at de dokumenterte overgrepene er del av et bredere mønster.

Amnesty International delte sine funn med iranske myndigheter 24. november, men har så langt ikke mottatt noe svar.

"Er det ikke dette du er ute etter med frigjøringen?"

16 av de 45 personer hvis historier er dokumentert i rapporten ble voldtatt: seks kvinner, syv menn, en 14 år gammel jente og to gutter på 16 og 17 år. Seks av dem - fire kvinner og to menn – ble gjengvoldtatt av opptil ti mannlige sikkerhetsbetjenter.

Statlige agenter voldtok kvinner og jenter vaginalt, analt og oralt, mens menn og gutter ble voldtatt analt. Voldtektene ble utført med batonger av tre og metall, glassflasker, slanger og/eller agenters kjønnsorganer og fingre. Voldtekt fant sted på fengselsteder og i politibiler, men også i skoler eller boligbygg som ble brukt for å anholde personer som ble arrestert under demonstrasjonene.

Maryam, som ble gjengvoldtatt i et interneringssenter til Revolusjonsgarden, fortalte at voldtektsmennene sa til henne: «Dere er alle penis-narkomaner, så vi har gitt deg en god opplevelse. Er det ikke dette du er ute etter med frigjøringen?»

Amnesty har også dokumentert historiene til 29 personer som ble utsatt for andre former for seksuell vold enn voldtekt: medlemmer av sikkerhetsstyrkene som befølte, slo eller sparket deres bryster, kjønnsorganer og baken; tvungen nakenhet, noen ganger foran videokameraer; menn som ble torturert ved testiklene gjennom elektriske støt, nåler, eller is; kvinner som ble brutalt dratt i håret eller skamklippet; samt trusler om å voldta dem eller deres pårørende.

Voldtekt og annen seksuell vold ble ofte ledsaget av andre former for tortur og mishandling, inkludert juling, pisking, elektriske støt, injeksjoner med ukjente substanser eller tvang til å svelge ukjente piller, nektelse av mat og vann og grusomme og umenneskelige interneringsforhold. I tillegg ble internerte rutinemessig nektet medisinsk behandling, også for voldtektsrelaterte skader.

Ingen vei til rettferdighet

De fleste torturutsatte som Amnesty snakket med fortalte at de ikke hadde fremmet noen klager etter løslatelsen, fordi de fryktet nye overgrep og opplevde rettsvesenet som et verktøy for undertrykkelse i stedet for oppreisning.

Seks personer fortalte at de hadde vist frem sårene fra torturen eller rapportert om overgrep da de ble avhørt av påtalemyndighetene mens de fortsatt var i varetekt, men at deres klager hadde blitt ignorert.

Tre fremmet formelle klager etter løslatelsen, men to av dem ble tvunget til å trekke klagene tilbake etter at sikkerhetsstyrker truet med å bortføre og/eller drepe dem eller deres slektninger. Den tredje ble ignorert i flere måneder, til han til slutt fikk beskjed av en høytstående tjenestemann at han hadde «misforstått» en kroppsvisitasjon som seksuell vold.

Amnesty har også undersøkt et lekket offisielt dokument, datert 13. oktober 2022 og publisert av media utenfor Iran i februar 2023, som avslører at myndighetene dekket over klagene av to unge kvinner om at de hadde blitt voldtatt av to medlemmer av Revolusjonsgarden under protestene. Visestatsadvokaten i Teheran rådet i dokumentet til å klassifisere saken som "fullstendig hemmelig" og foreslo å gradvis "lukke [saken] over tid."

Sliter med traumer og lengter etter rettferdighet

De torturutsatte kvinnene, mennene og barna har fortalt Amnesty at de fortsatt sliter med fysiske og psykiske traumer etter voldtekt og andre former for seksuell vold. Moren til en skolegutt som ble voldtatt fortalte Amnesty International at sønnen hennes hadde forsøkt å ta livet sitt to ganger mens han var i varetekt.

En demonstrant, Sahar, fortalte om traumene hun slet med etter seksuell vold fra sikkerhetsbetjente som hadde kledd av henne bortsett fra undertøyet og befølt brystene og kjønnsorganene hennes mens de hånet henne og truet henne med voldtekt:

– Jeg pleide å være en fighter i livet. Selv da den islamske republikken prøvde å bryte meg ned, fortsatte jeg. Men nylig har jeg tenkt mye på selvmord ... jeg er som en som venter hele dagen på at det skal bli natt så jeg kan sove.

Når vi i disse dager deler ut Nobels fredspris til den iranske kvinnerettsforkjemperen Narges Mohammadi, bør det også være en påminnelse for det internasjonale samfunnet om sin plikt til å sørge for at forbrytelser under internasjonal rett i Iran har konsekvenser.

FNs gransking av Iran bør fortsettes for å sikre at slike forbrytelser og andre grove menneskerettighetsbrudd i Iran blir dokumentert og analysert av en uavhengig mekanisme, som grunnlag for internasjonal straffeforfølgelse. I tillegg bør også enkelte stater sette i gang strafferettslige etterforskninger av mistenkte gjerningsmenn på grunnlag av prinsippet om universell jurisdiksjon, med sikte på å utstede internasjonale arrestordrer.