Qatar

Russland (2018) og Qatar (2022) ble tildelt hvert sitt fotball-VM for herrer i 2010, uten at det ble stilt krav om respekt for menneskerettighetene. Begge mesterskap førte til omfattende brudd på menneskerettighetene.

For å arrangere verdens største idrettmesterskap ble det, blant annet, bygget syv nye fotballstadioner (pusset opp én), et metrosystem, treningsanlegg og hoteller, i tillegg til at flyplassen ble utvidet. Byggeprosjektene, og senere betjeningen, forutsatte en skarp befolkningsvekst i Qatar mellom 2010-2022. Denne bestod primært av sørasiatiske og østafrikanske migrantarbeidere. Allerede i 2010 var det store mengder bevis som viste at migrantarbeidere i Qatar ble utnyttet og diskriminert både i lov og praksis. Dette skulle så fotballen og internasjonalt næringsliv bidra til.

I 2013 klaget den internasjonale fagforeningen ITUC Qatar inn til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) for brudd på ILO-konvensjoner om tvangsarbeid og arbeidslivsinspeksjoner. Samme år publiserer Amnesty International den omfattende rapporten «The Dark Side of Migration» som viser hvordan migrantarbeidere blir utnyttet, diskriminert, og tvunget til å både bo og arbeide under uverdige og farlige forhold. FNs spesialrapportør for migranters rettigheter besøker landet og ber om effektiv håndhevelse av arbeidslivsreformer. ITUC tok til orde for en ny avstemning om vertskapet i 2022.

I 2014 fremfører ILO en eksepsjonell hard kritikk av Qatar som svar på klagen fra ITUC og BWI. Qatar klages igjen inn for gjentatte grove overgrep mot migrantarbeidere, under en såkalt Art.26-klage som kan ende med en «Commission of Inquiry». Dette året innførte Qatars VM-komité, som hadde ansvar for å levere mesterskapet, nye velferdsstandarder for arbeiderne som jobbet direkte på VM-prosjekter, inkludert stadioner. Disse gav bedre beskyttelse, men omfattet kun en liten prosentandel av alle migrantarbeiderne som bidro til at mesterskapet ble en virkelighet. En ny Amnesty-rapport viste at mennesker som jobbet i hjemmet (domestic workers) var blant de mest utsatte.

I 2015 innfører Qatar et elektronisk lønnsbeskyttelsessystem for å skape mer gjennomsiktighet og transparens rundt lønnsutbetalinger (eller mangel derav). En korrupsjonsskandale rammer FIFA. Store deler av styret og ledelse byttes ut, hvilket blir starten på en reformprosess. BWI fremmer en klage mot FIFA i OECDs nasjonale kontaktpunkt i Sveits begrunnet i menneskerettsbruddene mot migrantarbeidere i Qatar.

I 2016 avslører Amnesty at arbeidere på Khalifa Stadium har blitt grovt utnyttet, mens Qatar feilaktig hevder at de har avviklet det undertrykkende kafala-systemet. Samme år mottar FIFA rapporten «For the game, for the world» av John Ruggie, med anbefalinger om hvordan FIFA skal opptre for å respektere menneskerettighetene. FIFA innfører menneskerettslige forpliktelser i vedtektene og inngår en avtale med fagorganisasjonen BWI om fellesinspeksjoner VM-stadionene og arbeidernes boliger.

I 2017 blir Qatar utsatt for en blokade av Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Bahrain og Egypt. Qatar inngår et teknisk samarbeid med ILO med mål om å innføre arbeidslivsreformer, og begynner prosessen med å ratifisere flere internasjonale konvensjoner. Prosessen rundt ILO-klagen (Art.26) avsluttes. Det nasjonale OECD-kontaktpunktet i Sveits uttaler at FIFA ikke har gjennomført tilstrekkelige aktsomhetsvurderinger, bør styrke sine menneskerettslige forpliktelser og prosesser og samarbeide med fagforeninger. FIFA innfører en menneskerettighetspolicy samme år, hvor de forplikter seg til å opptre i tråd med FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP), og et rådgivende menneskerettighetsråd opprettes. Budprosessen for VM26 åpnes, med menneskerettighetskrav inkorporert. Qatar lanserer også «universal reimbursement scheme», en mekanisme for å kompensere arbeidere for betaling av ulovlige rekrutteringsavgifter.

I 2018 begynner Qatar å implementere tvistemekanismer for ubetalte lønninger (Labour Dispute Resolution Committees). Myndighetene vedtar en lov om å opprette et fond (Workers Support and Insurance Fund) for å kompensere arbeidere som vinner frem med kravene i denne tvistemekanismen. Amnesty vil etter hvert vise at disse mekanismene ikke er tilgjengelige og effektive nok. Myndighetene fjerner også det såkalte «Exit permit»-kravet, som betyr at arbeidere kan forlate landet uten samtykke fra arbeidsgiver. Qatar ratifiserer også sentrale menneskerettskonvensjoner, men reserverer seg mot retten til å fagorganisere seg.

I 2019 lanserer Amnesty sin første «Reality Check»-rapport som viser at mange av arbeidslivsreformene som er innført i Qatar har store mangler og svakheter som gjør at arbeidere fortsatt utnyttes, diskrimineres og utsettes for farlige arbeidsforhold. Kommunikasjonssjefen i Qatars VM-komité, Abdullah Ibhais, arresteres.

I 2020 vedtar myndighetene å fjerne kravet om arbeidsgivers samtykke (no objection-certificate, NOC) for arbeidere som vil skifte jobb. Amnesty vil senere avsløre at nye potensielle arbeidsgivere, i praksis, vil fortsette å kreve dette selv om det ikke er lovpålagt. En ny lov om minstelønn blir også vedtatt. En ny «Reality Check»-rapport viser at reformene fortsatt er for svake, og at arbeidsgivere fortsetter å utøve stor kontroll over arbeiderne. En annen rapport fra Amnesty viser at arbeidere i hjemmet fortsetter å bli utsatt for grove overgrep og utnyttelse. FNs spesialrapportør for rasisme besøker landet og poengterer blant annet at migrantarbeidere diskrimineres på bakgrunn av nasjonalitet og utsettes for rasistiske og etniske stereotypier.

I 2021 viser Amnesty-rapporten «In the prime of their lives» at mange migrantarbeidere, inkludert tilsynelatende friske og relativt unge menn, har dødd i forkant av VM, at dødsfallene ikke forhindres eller etterforskes skikkelig, og i stedet klassifiseres som naturlige dødsfall hvilket fratar familiene kompensasjonsmuligheter, mens arbeidsgiverne ikke holdes ansvarlig.

FIFA og VM-komiteen hevder senere at det kun forekom 37 dødsfall knyttet til VM, men at kun 3 av disse var arbeidsrelaterte. Offisielle tall fra myndighetene sier at 15.021 ikke-qatarske statsborgere døde i landet mellom 2010-2019 (alle årsaker), og myndighetene hevdet rett før VM at 414 migrantarbeidere mistet livet som følge av arbeidsrelaterte årsaker i Qatar mellom 2014-2020 (kun 3 av disse mener Qatar er knyttet til VM)

Qatar utvider, i 2021, forbudet mot utendørsarbeid midt på dagen, slik at det er mellom 1. juni og 15. september fra 10-15:30. Dessverre er ikke forbudet bygget på varme og fuktindikatorer som The Wet Bulb Globe Temperature (WBGT) indeksen, hvilket betyr at arbeidere fortsatte å jobbe under ekstremt farlige forhold. Mandatet til FIFA rådgivende menneskerettsråd utgår, og deres siste rapport legges frem. FIFA lanserer en klagemekanisme (grievance mechanism) for Qatar22.

Norges fotballforbund (NFF) gjennomfører, samme år, et ekstraordinært fotballting for å diskutere om Qatar-VM skal boikottes. En rapport om «Fotballens samfunnsansvar» blir utarbeidet. NFF beslutter å ikke boikotte, men å arbeide med 26 tiltak for å sikre at fotballen tar et større menneskerettslig ansvar, inkludert i Qatar. Det norske herrelandslaget gjennomfører markeringer før hver eneste kvalifiseringskamp. Tyskland, Nederland og Danmark gjennomfører også markeringer.

I 2022, publiserer Amnesty en rapport som viser at sikkerhetsvakter ble utsatt for tvangsarbeid. Sammen med andre menneskerettighetsorganisasjoner, fagorganisasjoner og supportergrupper tok Amnesty til orde for at FIFA og Qatar må kompensere migrantarbeidere som har opplevd menneskerettsbrudd. Den nyvalgte norske fotballpresidenten Lise Klaveness, kritiserer FIFA og Qatar på FIFA-kongressen i Doha for manglende ivaretakelse av menneskerettighetene. Klaveness antyder at menneskerettsbrudd må kompenseres. En spørreundersøkelse gjennomført i 15 land, i regi av Amnesty, viste at 73% av de spurte ønsker at migrantarbeiderne skal kompenseres for menneskerettighetsbruddene. VM-sponsorer som Adidas, Budweiser, Coca-Cola og McDonald’s støtter et krav om økonomisk kompensasjon.

En undersøkelse utført av Profundo i 2022, på vegne av Fair Finance International, Fremtiden i våre hender og Amnesty International Norge, viste at oljefondet og andre banker med stor tilstedeværelse i Norge var investert i internasjonale selskap i hotell- og byggebransjen, uten at de kunne vise til å ha tatt solide grep for å unngå å bli direkte knyttet til menneskerettighetsbrudd.

Under VM skjer en rekke hendelser. To migrantarbeidere dør, og myndighetene slår ned på fredelige ytringer. FIFA bidrar til å innskrenke ytringsfriheten. Blant annet blir spillere som skulle bære et «One Love»-kapteinsarmbånd truet med sanksjoner. Spillerne avstår fra å bruke armbåndet.

I 2023, leverer Amnesty International og Avaaz over 1 million underskrifter fra mennesker som krever at FIFA og Qatar skal kompensere migrantarbeiderne for menneskerettighetsbruddene i Qatar. På FIFA-kongressen i Rwanda fremmer NFF et forslag om å granske hvorvidt FIFA har opptrådd i tråd med sin menneskerettighetspolicy og forpliktelsen til å kompensere for menneskerettsbrudd. Forslaget blir vedtatt.

Ikke før mot slutten av 2024 ble granskningen FIFA bestilte publisert, selv om den var ferdig ett år tidligere. I denne rapporten slås det fast at FIFA både burde og kunne ha kompensert migrantarbeidere som ble utsatt for menneskerettighetsbrudd relatert til VM22, men FIFA avviste dette. I stedet opprettet FIFA et såkalt «Legacy Fund» for å gi støtte til global innsats for flyktninger og å beskytte arbeidere fra effektene av ekstrem hete i fremtiden. Det var ingen anerkjennelse av ansvar eller forsøk på å gi oppreisning til migrantarbeidere som opplevde menneskerettsbrudd eller familiene som mistet sine kjære.