Image
Sport og menneskerettigheter
Idrett skal nytes, ikke utnyttes. Når idretten utnyttes til politiske formål, har det som regel katastrofale konsekvenser for menneskerettighetene.
Idretten styres og forvaltes av både organisasjoner og private selskaper. Disse er å anse som en del av næringslivet, med medfølgende menneskerettslige plikter. Dessverre ser vi både enorm svikt i etterlevelsen av disse forpliktelsene, og at idretten brukes politisk til å vaske omdømmet til autoritære regimer. Det har store negative konsekvenser Amnesty ønsker å stanse.
Internasjonal idrett
IOC er den suverene lederen av den olympiske bevegelsen, som i tillegg til IOC består av de internasjonale sportsforbundene og de nasjonale olympiske komiteene. IOC har forpliktet seg til å respektere menneskerettighetene og å opptre i tråd med internasjonale menneskerettighetsstandarder.
Store deler av øvrig internasjonal idrett er organisert gjennom internasjonale og regionale sportsforbund, hvis medlemmer er nasjonale forbund. Disse har i stor grad monopol på organisering av sin idrett. I slike styringsmodeller har de nasjonale forbundene muligheten til å påvirke hvordan de internasjonale forbundene styres gjennom en demokratisk styringsmodell.
Det finnes mange unntak fra denne modellen. For eksempel i tennis og golf er det private kommersielle aktører som organiserer noen av de største turneringene.
I Norge er det Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) som har øverste idrettspolitiske ansvar for all idrett i landet. NIF består blant annet av 55 særforbund og 12 idrettskretser, i tillegg til individuelle medlemmer og idrettslag.
Idrettens menneskerettsansvar
Idrettsorganisasjonene har et selvstendig ansvar for å etterleve internasjonale menneskerettslige forpliktelser, slik som de nedfelt i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter eller OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper.
Som nevnt ovenfor anerkjenner IOC at de er forpliktet til å etterleve disse prinsippene. Det samme gjør FIFA og flere andre internasjonale sportsforbund som anerkjenner dette ansvaret enten i egne policyer, retningslinjer og/eller vedtekter. Dessverre ser vi at det er langt mellom liv og lære.
Selv om det først og fremst er statene som har primæransvaret for å beskytte og fremme menneskerettighetene, så har selskaper (herunder også idrettsorganisasjoner) et ansvar for å respektere menneskerettighetene. Det innebærer
- å identifisere, forhindre eller begrense risiko for at man gjennom sine aktiviteter eller næringskjeder bidrar til eller forårsaker menneskerettighetsbrudd.
- å bidra til at ofre for menneskerettighetsbrudd skal ha tilgang til oppreisning gjennom tilgjengelige, transparente og effektive mekanismer (et ansvar som deles med statene).
Stater som huser sportsforbund, har et ansvar for å følge opp at idretten, i likhet med resten av næringslivet, opptrer i tråd med sine menneskerettslige forpliktelser. Sveits er vertskap for mange av de internasjonale sportsforbundene og har derfor en særlig viktig rolle i å sikre at disse organisasjonene respekterer menneskerettighetene.
Idrettsorganisasjoners virksomhet har gjentatte ganger vist at de enten indirekte bidrar til eller direkte forårsaker menneskerettighetsbrudd. Ofte er det et resultat av at det ikke gjøres nødvendige aktsomhetsvurderinger, enten på grunn manglende vilje eller manglende evne og kunnskap.
Fotball-VM i Canada, Mexico og USA i 2026
Herrenes fotball-VM i 2026 var det første mesterskapet FIFA tildelte etter at de hadde innført bestemmelser om respekt for menneskerettighetene i vedtektene sine, og at menneskerettslige krav ble innlemmet i kravene for tildeling av fotball-VM. Håpet var at det skulle representere et retningsskifte fra de menneskerettslige katastrofene som VM i Russland (2018) og Qatar (2022) hadde blitt. Vi frykter at det ikke blir slik.
En stor koalisjon av sivilsamfunnsorganisasjoner har advart mot at President Trump sin ekskluderende og diskriminerende politikk står i sterk kontrast til FIFAs mantra om at «fotball samler verden». Risikoen for turneringsrelaterte menneskerettighetsbrudd har økt dramatisk etter Trumps gjeninnsettelse. Organisasjonene har advart mot myndighetenes økende angrep på innvandrere, FIFAs manglende vilje til å synliggjøre standpunkter mot diskriminering, risikoen for arbeidstakerrettigheter, retten til å protestere og pressefrihet, så vel som bekymring for utøvere, fans, barn og lokalsamfunn. En rapport publisert våren 2026 viser at FIFA ikke har fått de nødvendige garantiene om ivaretakelse av menneskerettighetene fra vertskapslandene Canada, USA og Mexico.
Gjennom våre rapporter kan internasjonale idrettsorganisasjoner forstå den menneskerettslige konteksten i ulike land og styrke sine risikovurderinger. F.eks. har vi publisert en rapport som har dokumentert den menneskerettslige risikoen knyttet til VM i fotball for herrer i 2030 og 2034.
Nedenfor følger noen eksempler på ulike menneskerettslige problemstillinger tilknyttet idretten.
Brudd på arbeidstakeres rettigheter
Fotball-VM er en turnering som eies av FIFA. I 2010 tildelte de VM for herrer til Qatar, et lite land uten den infrastrukturen (stadioner, transport, hoteller, mm.) som var nødvendig for å arrangere verdens største idrettsmesterskap. Landet med mellom 2-300 000 statsborgere var også avhengig av migrantarbeidere for å bemanne ca. 9 av 10 arbeidsplasser.
Qatar var også kjent for systematisk diskriminering og utnyttelse av migrantarbeidere. Til tross for dette vurderte ikke FIFA de menneskerettslige konsekvensene av tildelingen, de stilte ingen krav og har ikke kompensert migrantarbeidere for de omfattende og alvorlige menneskerettighetsbruddene de bidro til og forårsaket.
Brudd på ytringsfriheten
Brasil har i senere tid arrangert både fotball-VM for herrer (2014) og sommer-OL (2016). I forbindelse med mesterskapene advarte Amnesty International mot at retten til å protestere fredelig ble undertrykket, at politiet var ansvarlig for unødvendig og overdreven voldsbruk, at favelaene ble okkupert av militæret og at det foregikk irregulære utkastelser.
Likeledes arrangerte Russland vinter-OL (2014) og fotball-VM for herrer (2018). Amnesty benyttet anledningen til å sette søkelyset på det innskrenkede ytringsrommet og undertrykkelsen av menneskerettighetsforkjempere, kriminalisering av LHBTIQ+ personer, mm.
I Bahrain har motstanden mot Formel 1 Grand Prix vært stor, særlig siden undertrykkelsen av fredelige protester under den arabiske våren i 2011. Det har resultert i overdreven bruk av vold mot demonstranter, arrestasjoner og til og med dødsfall.
Det hviler et ansvar på idrettsorganisasjonene for å stille krav til vertskapslandene om at folk skal ha lov til å protestere mot avviklingen av arrangementet.
Gjennom et ønske om å holde idretten politisk nøytral har mange idrettsorganisasjoner også begrenset utøvernes ytringsfrihet. Ofte er forbudet mot «politiske, religiøse og personlige uttalelser». FIFA tillot ikke utøvere å bruke regnbuearmbånd under VM for herrer i 2022. Kort tid etter innførte FIA et lignende forbud i bilsporten. Selv om det finnes gode argumenter for å holde idretten partipolitisk nøytral, så er det ikke rimelig å begrense utøveres mulighet til å stå opp for universelle menneskerettigheter. Det beskytter bare de som ønsker at menneskerettighetsbrudd skal få skje uten offentlighetens oppmerksomhet.
I 2024 har det vært flere hendelser. I mars ble 12 saudiarabiske supportere som støttet Al-Safa og tilhørte sjia-minoriteten i landet, dømt til mellom 6 mnd. og ett år i fengsel for å ha sunget religiøse rop. I Hong Kong ble tre supportere arrestert i juni for å "fornærme" Kinas nasjonalsang ved at de snudde ryggen til og nektet å reise seg.
Brudd på retten til privatliv
Da Paris skulle være vertskap for sommer-OL i 2024, ble det vedtatt en lov om å styrke bruken av videoovervåkning ved at flere CCTV-kameraer ble utstyrt med kunstig intelligens.
Amnesty fryktet at OL skulle brukes som en unnskyldning til å utvide den generelle overvåkningskapasiteten til staten. Det er også en risiko for at slik overvåkning med kunstig intelligens vil ende opp med å bli målrettet mot spesielle grupper og fungere diskriminerende. Den skal avdekke «anormal oppførsel», som er vanskelig å definere og kan medføre alvorlige feil. Denne typen overvåkning kan ramme retten til privatliv og fredelige forsamlinger.
Rasisme og diskriminering
Utøvere, støtteapparat, supportere og arbeidere tilknyttet idretten kan rammes av rasisme og diskriminering, og idrettsorganisasjoner må iverksette tiltak for å unngå å bidra til dette.
Før OL i Paris uttalte den franske idrettsministeren at ingen franske utøvere fikk lov til å delta hvis de brukte hijab. Amnesty oppfordret franske myndigheter og sportsmyndigheter til å sørge for at franske regler ikke var i strid med menneskerettighetene.
Amnesty har også pekt på rasisme og ulike former for diskriminering som en vesentlig risiko før VM i fotball for herrer i 2030 og 2034.
I en analyse bestilt av Amnesty Danmark fra Analyse og Tall dokumenterte at antallet hatefulle ytringer på danske mediers sportssider hadde økt kraftig, og budskapet var ofte rettet mot kvinner, LHBTIQ+-personer og andre minoritetsgrupper.
Sportsvasking
Sportsvasking har ingen anerkjent definisjon. Amnesty forstår sportsvasking som et konsept som beskriver når stater bruker idrett, ved å være vertskap for mesterskap, eller ved å kjøpe eller sponse klubber, for å rette flomlysene vekk fra menneskerettighetsbrudd som staten kritiseres for, og over på idretten. Når vi refererer til sportsvasking, snakker vi egentlig om et grep som er ment å styrke internasjonal og nasjonal anseelse for staten som bedriver det.
Sportsvasking er et begrep som etter hvert er mye brukt, og det ble blant annet anerkjent som årets nyord i 2021. Det betyr likevel ikke at alle menneskerettighetsbrudd som foregår innenfor idretten, er sportsvasking, slik Amnesty International forstår begrepet.
Hva gjør Amnesty?
Slik jobber vi med sport og menneskerettigheter
Dokumenterer og etterforsker menneskerettighetsbruddene
Ved å granske menneskerettighetsbrudd identifiserer vi hvem som har ansvar og presenterer anbefalinger som skal bidra til å ivareta menneskerettighetene.
Idrettsorganisasjoner bør, som selskaper for øvrig, vedta en policy for hvordan selskapet skal etterleve internasjonale menneskerettsforpliktelser. Denne bør være i tråd med FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, hvis prinsipper er beskrevet ovenfor.
I andre tilfeller er det statene som i forbindelse med idrettsarrangementer eller lignende begår menneskerettighetsbrudd. I slike tilfeller vil Amnesty først og fremst holde staten ansvarlig.
Samarbeider med klubber og forbund for å oppnå endring
Når det gjelder idrettens ansvar, oppfordrer Amnesty klubber, nasjonale særforbund og NIF til å løfte menneskerettighetsspørsmål innenfor idretten. Slik kan idretten etterleve sitt menneskerettslige ansvar og bruke innflytelsen sin til å være en positiv drivkraft.
Vi tilbyr også foredrag for å styrke kunnskap om idrett og menneskerettigheter.
Ofte stilte spørsmål (FAQ)
Idretten er betinget politiske beslutninger som er med på å legge rammevilkår gjennom beslutninger knyttet til vertskap for turneringer, bevilgninger i budsjetter, mm. Statenes politiske ambisjoner har derfor alltid hatt mye å si for idretten, og derfor kan ikke idretten sees isolert fra dette. Ikke alle stater har redelige ambisjoner. Noen ønsker å bruke idretten til å styrke sitt omdømme, og avlede oppmerksomheten vekk fra menneskerettighetsbrudd. Det reagerer vi i Amnesty International på.
I tillegg har idretten gjennom sine organisasjoner og selskaper et menneskerettsansvar nedfelt i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter eller OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Det er etterlevelsen av disse forpliktelsene som er Amnesty sin primære bekymring knyttet til idretten.
Amnesty er først og fremst opptatt av at idretten skal etterleve sitt menneskerettslige ansvar, nedfelt i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter eller OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Vi utfordrer derfor idretten først og fremst på menneskerettsrisiko og brudd på disse forpliktelsene.
Når det er sagt, har mange idrettsutøvere og idrettspolitikere en enorm innflytelse gjennom særlig sosiale og tradisjonelle medier. I tillegg konkurrerer de ofte foran tusenvis av mennesker. Derfor hender det at Amnesty International har dialog med idrettsutøvere om hvordan de kan bruke sin innflytelse til å sette søkelyset på menneskerettigheter.
Nei. Vi mener ikke at idrettsutøvere er bundet av menneskerettslige forpliktelser, som individer eller utøvere. Amnesty er opptatt av at idrettsutøvere skal ha ytringsfrihet, ikke ytringsplikt. I tilfeller hvor den begrenses, slik som FIFA gjorde under VM i Qatar med å forby regnbuearmbånd, eller slik FIA har gjort for bilsportutøvere, kritiserer vi disse politiske beslutningene.
Når det gjelder deltakelse i turneringer, tar som regel Amnesty International ikke stilling til boikott. Vi hverken oppfordrer til eller fraråder dette. Det mener vi hver utøver, hver klubb og hvert forbund må vurdere. Vi kritiserer heller ikke klubbvalg.
Det vi derimot gjør, er å påpeke dersom en stat bruker idretten til sportsvasking, altså å renvaske sitt omdømme gjennom bruk av idretten for å avlede oppmerksomheten vekk fra menneskerettighetsbruddene. I slike tilfeller kan vi påpeke at utøverne brukes som et virkemiddel i sportsvaskingen.
Dersom utøvere, i møte med spørsmål fra pressen eller offentlig kritikk, forsøker å så tvil om menneskerettighetsbruddene som eiere av klubber eller vertskap for turneringer er ansvarlige for, vil vi fremlegge våre funn hvis de peker i en annen retning. Det betyr ikke at selve klubbvalget kritiseres.
Menneskerettighetsbrudd knyttet til VM i Qatar fikk enorm oppmerksomhet. Amnesty International begynte å granske situasjonen kort tid etter tildelingen i 2010, og publiserte vår første rapport etter tildelingen i 2013. Siden den gang publiserte vi jevnlige rapporter. VM i Qatar ble et veiskille for offentlig granskning av menneskerettsansvaret knyttet til internasjonale idrettsmesterskap. Dette bidro Amnesty International til.
Samtidig er ikke Amnesty International alene ansvarlig for oppmerksomheten disse menneskerettighetsbruddene fikk. Mange menneskerettighetsorganisasjoner, fagforeninger, journalister og supportere bidro til å sette dette i søkelyset. Det mener Amnesty er viktig.
At menneskerettighetsbrudd knyttet til VM i Qatar fikk såpass stor oppmerksomhet, betyr ikke at Amnesty ikke har gransket og satt søkelyset på sportsvasking og menneskerettighetsbrudd i idretten i andre deler av verden.
I 1978 arrangerte Argentina fotball-VM for herrer, i en tid da landet var styrt av et autoritært militærregime som var ansvarlig for grove og systematiske menneskerettighetsbrudd. Dette var klassisk sportsvasking, selv om ikke begrepet var i bruk på den tiden. Amnesty hadde en stor kampanje i forkant av VM.
Siden den gang har vi gransket menneskerettighetsbrudd knyttet til en rekke andre turneringer, slik som sommer-OL i Beijing (2008), vinter-OL (2014) og fotball-VM for herrer (2018) i Russland, fotball-VM for herrer (2014) og sommer-OL (2016) i Brasil, vinter-OL i Kina (2022) og sommer-OL i Frankrike (2024)
Vi har også utfordret Premier League, Formel 1 og andre arrangører av idrett på sine menneskerettslige forpliktelser.
Amnesty International er en organisasjon som er nødt til å prioritere ressursene sine, ettersom vi ikke har mulighet til å dekke alle menneskerettighetsutfordringer over hele verden til enhver tid. Men vi jobber globalt med alle menneskerettigheter. Det er ingen stater vi unnlater å kritisere, eller som er så mektige at vi justerer kritikken.
Vi har undersøkt og dokumentert menneskerettighetsbrudd i alle de ovennevnte landene, selv om det ikke nødvendigvis kommer i en idrettskontekst.
Amnesty fokuserer ikke utelukkende på fotball. Vi har satt søkelyset på sportsvasking og menneskerettighetsbrudd tilknyttet både vinter- og sommer-OL flere ganger, Formel 1, triatlon og en rekke andre idretter.
Når det er sagt, så er fotball verdens største idrett, og fotball-VM for herrer er verdens største idrettsturnering. Det er en massiv oppmerksomhet rundt det, som gjør at det er mulig å benytte mesterskapene og interessen rundt sporten til å sette søkelyset på menneskerettighetsbrudd. Og som vi så under VM i Qatar, menneskerettighetsbruddene tilknyttet mesterskapet kan være av enormt omfang.
Det er også svært mange journalister som jobber med fotball. I tillegg til at fotballsupportere ofte er mange og godt organiserte, med et sterkt sosialt engasjement, gjør dette at det er lettere å jobbe med disse miljøene for å sette søkelyset på menneskerettighetsbrudd.
Dette er en interessant diskusjon. I Norge har ulike aktører problematisert at våpenindustrien og oljenæringen sponser idrettslag og turneringer. Dette blir presentert som henholdsvis sportsvasking og grønnvasking.
Dette er betimelige diskusjoner, og verken sportsvasking eller grønnvasking er begreper som har internasjonalt anerkjente definisjoner.
Amnesty International var tidlig ute med å bruke begrepet sportsvasking. Vi bruker det for å beskrive når stater bruker idrett, ved å være vertskap for mesterskap, kjøpe eller sponse klubber, for å rette flomlysene vekk fra menneskerettighetsbrudd som staten kritiseres for, og over på idretten.
Amnesty International sitt mandat er å etterforske og avsløre brudd på menneskerettighetene. Derfor problematiserer vi blant annet Gulf-statenes bruk av idretten til å avlede oppmerksomheten vekk fra egne menneskerettighetsbrudd.