AmnestyMagasinet 3, 2007: Amnesty aksjonerte:Yassin Suleimans dramatiske historie

- Kastet ut av Norge,fengslet og torturert i Syria
DELShare Copy 4Created with Sketch.backgroundLayer 1DELShare Copy 4Created with Sketch.backgroundLayer 1DEL
Publisert: 12. sep 2007, kl. 11:43 | Sist oppdatert: 25. sep 2008, kl. 01:16

Endelig smiler Yassin Suleiman og er glad for å være i Norge ­sammen med sin gravide kone Janar Ibrahim og datteren Elen, som snart er to år. Hans liv er en fortelling om forfølgelse og undertrykking, fengsling og tortur. Og en lite ærefull historie om norsk flyktning­politikk.

UDI fikk all informasjon om Suleimans bakgrunn. De trosset advarsler om at han ville bli fengslet hvis han ble tvangssendt til Syria.

Grytidlig en morgen i fjor stormet fem politimenn inn i leiligheten til familien Suleiman på Dale asylmottak utenfor Sandnes i Rogaland. Med politieskorte ble de sendt til Damaskus.

Yassin Suleiman ble fengslet og torturert. Han ble sluppet løs etter massivt press fra Amnesty, venner i Norge og oppslag i media. I vinter kom familien tilbake til Norge som FN-godkjente kvoteflyktninger.

Familien Yassin Suleiman. Janar Ibrahim og datteren Elen har slått seg til ro i Stavanger etter noen dramatiske år. Tvangsutsendelse, fengsling og tortur har satt spor, men Yassin er ikke bitter. - Jeg har mye å takke det norske folk for. Nå vil jeg prøve å bidra positivt til det norske samfunnet, sier han.

Vil gi noe tilbake til Norge

I dag er familien Suleiman innlosjert i en transittleilighet i Stavanger. Datteren Elen hjelper til med å dekke på et lite bord med kaffe og kaker. Yassin Suleiman er en rolig mann som ikke er preget av bitterhet eller nag til noen.

- Nå vil jeg lære norsk og bli en aktiv og positiv person i Norge. Det norske folk har hjulpet meg, det er jeg veldig takknemlig for. Derfor vil jeg prøve å gi noe tilbake. Ingen ønsker å rømme fra sitt hjemland, fra familie, venner, kultur og språk hvis de har det godt der. For meg var det helt nødvendig, sier kurderen, som smilende hilser vennen Hamid Ibrahim med ordene «hei sjef».

Hamid Ibrahim har gjort en kjempejobb for å hjelpe Yassin Suleiman da han forsvant i Syria. Han gikk til media og til Amnesty, han ga aldri opp kampen for å få Yassin ut av det syriske sikkerhetspolitiets jerngrep.

Hard undertrykking

Yassin Suleiman vokste opp i den lille kurdiske landsbyen Kherbet Keje nord i Syria. De 500 innbyggerne levde av jordbruk. Sentralmakten anerkjenner ikke kurdernes eksistens. Språket deres er offisielt forbudt, men innenfor familiens fire vegger hviskes det på kurdisk.

- Kurdere er ikke engang femterangs borgere i Syria. Over 200.000 er fratatt sitt statsborgerskap. Uten grunn kan du bli kastet ut av skolen og nektet utdanning. Undertrykkingen er brutal, forteller Suleiman.

I 1996 engasjerte han seg i et forbudt kurdisk parti.

- Vi har prøvd å fortelle den demokratiske verden hvordan vi blir behandlet. Vi er verken blitt hørt eller trodd, sier Suleiman.

Årene gikk, og det begynte å brenne under føttene til Yassin Suleiman. Han ble fotografert av syrisk sikkerhetspoliti under et folkeopprør i 2004.

- Da skjønte jeg at jeg måtte rømme. Det ble Norge. Jeg visste at Norge var et demokratisk land, og at landet arbeidet for fred, forteller han.

Oppholdet i Norge ble drøye to år på asylmottaket på Dale. Søknad om asyl ble avslått, anken likeså. Dale ligger avsides i skogen et par mil fra Sandnes, med fjord på den ene siden og et bratt fjell på den andre.

- Ventingen var kjedelig. Ingen skole. Økonomien var dårlig. Vi fikk ikke busskort til Sandnes. Med en liten baby var det ikke noe godt liv, forteller Yassin. Likevel var det bedre enn forfølgelse og usikkerhet i Syria. Håpet om å få bli i Norge levde, men ble stadig mindre.

- Jeg er overbevist om at ­internasjonalt press hjalp meg ut av fengselsmørket

Yassin Suleiman

Måtte stå naken foran politiet

Også i denne perioden stusset kurderen over hvordan myndighetene behandlet hans asylsøknad.

- Jeg måtte bevise min egen identitet. De påstod at jeg var tyrkisk kurder. Jeg kunne dokumentere at jeg kom fra Syria. Men det trodde de ikke på, forteller han.

- Hvordan opplevde dere utkastelsen?

- Politiet kom uten forvarsel klokken fem en morgen. I vår kultur sover vi uten klær, jeg vet ikke hvordan det er hos dere. Min kone ble bedt om å kle på seg foran politifolkenes øyne. Det var nedverdigende. Politiet var aggressive. Jeg prøvde å roe dem ned og si at vi skulle gjøre akkurat som de sa. Jeg ville gjerne skape litt tillit. Men de var stresset og tonen var ikke veldig god, forteller Suleiman.

Penger forsvant hos norsk politi

På Gardermoen måtte de levere fra seg alle penger og dokumenter. Politiet sa de skulle få alt tilbake i Damaskus.

- Vi hadde 6800 kroner med oss. I Damaskus fikk vi bare tilbake 1000 kroner. Hvor de andre pengene ble av, vet jeg ikke. Dette har jeg aldri fortalt før. Vi nevnte dette for representanten for den norske ambassaden som møtte oss på flyplassen i Damaskus. Hun tok noen telefoner, og etterpå fikk vi det resterende beløpet på ambassaden, forteller Suleiman.

På flyplassen kom også det første varselet om hva som seinere skulle skje.

- Mens norsk politi og representanten for den norske ambassaden var til stede, var syrisk politi ekstremt høflige. De ønsket oss velkomne hjem til Syria. Så snart nordmennene var utenfor rekkevidde, truet de med at «vi vet hvordan vi behandler slike som dere». Vi varslet de norske representantene om hva som ble sagt, men de trakk bare på skuldrene, sier Suleiman.

Slått og sparket

Vel hjemme i landsbyen i nord måtte Yassin melde seg hos sikkerhetspolitiet. Han ble avhørt i flere dager, og sluppet fri innimellom.

- Så en dag kom politiet og sa at jeg og min far måtte sendes til Damaskus. Saken kunne ikke løses lokalt. Vi visste hva det betydde; fengsel. Nå var det alvor, skjønte Suleiman.

De ble enige om at kun faren skulle reise til Damaskus. De trodde at en gammel og syk mann ville bli behandlet mer forsiktig enn en ung og frisk kar.

- Jeg gikk i skjul. Men politiet kom til familien og ga beskjed om at hvis jeg ikke reiste til Damaskus, ville min far aldri komme tilbake. Da var jeg nødt til å reise, forteller Suleiman.

I den syriske hovedstaden ventet ei fengselscelle. Suleiman sier at han ble slått og sparket før og etter hvert avhør. Politiet slo blant annet med ei kølle av hard plast.

- Hva anklaget de deg for?

- De mente jeg var kurdisk aktivist. De mente at jeg hadde reist ulovlig fra Syria. Hvorfor har du søkt asyl i Norge? Hvilket land samarbeider du med, spurte de. Enhver kurder som blir arrestert, møter beskyldninger om at de jobber for en fiendtlig makt, forklarer Suleiman.

Løslatt etter press

Yassin Suleiman ante ikke i denne perioden at noen hadde begynt å arbeide for hans sak. Hjemme i Norge hadde Hamid Ibrahim slått alarm. Amnesty engasjerte seg, og kampanjen for å få fri Suleiman må ha nådd syriske myndigheter.

- Jeg er overbevist om at internasjonalt press hjalp meg ut av fengselsmørket. Jeg ble løslatt, men saken var ikke henlagt. Jeg oppsøkte den norske ambassaden og fortalte hva som hadde skjedd. De var vennlige, men sa det var lite de kunne gjøre siden jeg var syrisk statsborger, forteller Suleiman.

Familien Suleiman skjønte at de ikke var trygge i Syria. Derfor rømte de over grensa til Libanon, og tok nok en gang kontakt med norske offisielle representanter.

Drømmen er et fritt hjemland

I Stavanger ble det samlet inn penger slik at Suleiman kunne engasjere advokathjelp for å få omgjort avslaget på søknaden om politisk asyl.

- Selv om norske myndigheter begikk en feil, dekker ikke staten advokatutgifter for den som er rammet av et galt vedtak. Vedkommende er hjelpesløs om han ikke har et nettverk som stiller opp, mener Hamid Ibrahim.

Flyktningmyndighetene innrømmet ingen feil. Men i Beirut fikk Suleiman raskt status som flyktning, og tidlig i juli landet den kurdiske familien endelig på Sola flyplass ved Stavanger igjen.

- Hvordan ser du for deg livet framover nå?

- Jeg er glad i mitt hjemland. Men på kort sikt må jeg bli i Norge. Det er ingen indikasjoner på at det vil skje store forandringer i Syria. Drømmen er en gang å vende tilbake til et fritt land. Den drømmen mister jeg aldri, sier Yassin Suleiman.

Amnesty satte i gang urgent-nettverket og aksjonister fra hele verden appellerte på vegne av Yassin Suleiman og ba norske myndigheter om å hente ham tilbake til Norge.

Saksgang:

• Yassin Suleiman søkte asyl i Norge i 2004 på grunnlag av hans engasjement i et ulovlig, tyrkisk parti

• UDI avslo søknaden, fordi de mente han ikke risikerte overgrep ved hjemkomst.

• UNE avslo klagesaken på samme grunnlag.

• Utenriksdepartementet engasjerte seg for å få Suleiman løslatt etter at han var blitt fengslet.

• UNE vurderte om det ble begått feil da Suleimans asylsøknad ble avslått. Nemnda kom til at ingen feil var begått.

• UDI har akseptert UNHCRs anmodning om at Norge må ta imot familien Suleiman som flyktninger på FN-­kvoten.

Ingen selvkritikk fra UDI

Utlendingsdirektoratet har ikke i ettertid gått igjennom Suleiman-saken med selvkritisk blikk.

- Det endelige vedtaket ble fattet av utlendingsnemnda. Generelt kan jeg si at vi nettopp vurderer beskyttelsesbehovet veldig grundig. Er vi redd for at noen skal bli fengslet og forfulgt ved retur, da er det grunnlag for beskyttelse. Det er det vi skal prøve, sier assisterende avdelingsdirektør, Tone Loge Tveter i UDI.

- Men i denne saken gjorde Suleiman dere oppmerksom på at han fryktet fengsling og tortur, likevel ble han returnert?

- Vi har til enhver tid sterkt fokus på kvalitet. Vi vurderer forholdene i hvert enkelt land svært nøye. Opplysninger hentes også fra internett og fra internasjonale, ikke-statlige organisasjoner. I siste instans må et skjønn avgjøre, sier Tveter.

UDI vil ikke erkjenne feil saksbehandling, men viser til utlendingsnemndas vedtak.

- Det er ikke satt i gang en stor gjennomgang av UDIs saksbehandling på grunnlag av denne saken. Vi har det siste året hatt et oppfølgingsprosjekt, og der har kvalitet i saksbehandling vært et av delprosjektene, sier assisterende avdelingsdirektør Tone Loge Tveter.

- Kriminell saksbehandling

Suleimans advokat Bent Endresen mener saksbehandlingen i UDI har vært kriminell.

- En norsk avgjørelse førte til at Suleiman ble torturert. Det burde få et internt etterspill. Men fremmedforvaltningen har aldri i sin historie innrømmet noen feil. I stedet retter de anklager mot den torturerte. Det er skremmende, sier advokaten.

- Har du ikke lenger tillit til at UDI kan se på saker med nye øyne og omgjøre vedtak når nye opplysninger kommer på bordet?

- Jeg tviler på om etaten har den nødvendige selvkritiske innstilling. De driver kun med paniske forsøk på å bortforklare realiteter og overføre skyld til andre. Den som er ansvarlig for at et menneske utsettes for grov tortur, påtar seg et stort ansvar og bryter mange regler, sier advokat Endresen.

Per Lars Tonstad er frilansjournalist