Bilde
Tortur blir ofte brukt for å tvinge frem en tilståelse eller informasjon, eller for å straffe en person.
Ali Saki i Oslo forteller historien om hvordan han overlevde årevis med tortur under fangenskap i Iran. C: NRK TV-aksjonen 2012

Hva er tortur?

Tortur er bevisst påføring av fysisk eller psykisk smerte eller lidelse for å oppnå et bestemt mål, utført av en offentlig tjenestemann eller en annen som handler med statlig aksept.  

Utbredte former for tortur kan være:

  • Slag og spark
  • Elektriske støt
  • Å bli lenket fast eller hengt opp i smertefulle stillinger
  • Lange opphold i mørke og fuktige rom
  • Sigarettglo trykket mot huden
  • Utsulting
  • Kveling eller nesten-drukning
  • Å bli nektet livsviktig medisin eller behandling
  • Å bli nektet søvn

Det skjer en kontinuerlig utvikling av metodene, blant annet for å gjøre det vanskelig for medisinsk personell å finne synlige merker etter torturen.

Familiene rammes

Ofte er det ikke personene myndighetene vil ramme selv som blir utsatt for tortur, men deres barn eller partnere.

Medvirkning er også tortur

Stater som utleverer eller tvangsreturnerer noen til tortur i et annet land, bryter også forbudet mot tortur, i følge FNs torturkonvensjon. Det samme gjelder når en stat ikke gjør nok for å beskytte mennesker mot torturlignende overgrep fra privatpersoner, f.eks. voldtekt.  

 

Politivold
Bilde
Claudia ser inn i kameraet.
Claudia ble torturert helt til hun signerte en tilståelse hun ikke hadde lest. © Iván Contreras

Soldatene pakket Claudia inn i plastikk før de banket henne.
På den måten skjulte de sporene.

Meksikanske Claudia Medina Tamariz våknet til et mareritt da meksikanske marinesoldater stormet inn i hjemmet hennes og arresterte henne, hennes ektemann og svoger.

De ga henne elektriske støt og banket henne opp. Etterpå ble hun bundet fast på en stol og etterlatt sittende i stekende sol i en hel ettermiddag. Under avhøret ble hun tvunget til å signere en tilståelse hun ikke hadde lest. Denne brukte påtalemyndighetene for å anklage Claudia for å være medlem av en kriminell gjeng og for å bære våpen uten tillatelse.

Amnestys støttespillere samlet seg verden over, og la press på meksikanske myndigheter om å droppe anklagene mot Claudia, sette i gang en etterforskning av tortur-anklagene, og sørge for at de ansvarlige ble stilt for retten. Etter to og et halvt år ble den siste anklagen mot Claudia droppet.

Nå tar Claudia kampen videre

Basert på egne erfaringer har Claudia grunnlagt en organisasjon av og for kvinner som har vært utsatt for tortur i Mexico. De har skapt mye debatt om dette temaet og samarbeider med Amnesty for å få mexikanske myndigheter til å stoppe tortur og annen politivold.

Jeg vil takke Amnestys støttespillere over hele verden. Spesielt de over 300.000 personene som sendte brev om saken min, som ble levert til statsadvokaten. Jeg gikk gjennom noen svært vanskelige ting. Jeg ble fremstilt som den mest skyldige personen i verden, men nå er det klart at jeg ikke hadde noe å gjøre med det jeg ble anklaget for.

Hilsen fra Claudia, februar 2015

 

Hvor foregår tortur?

Amnesty har avslørt at tortur eller annen mishandling foregår i minst 141 land, fra alle verdensdeler. I noen av disse landene dreier det seg om isolerte tilfeller, mens i andre land er torturen systematisk og omfattende. Tortur foregår ofte under pågripelser og på politistasjoner, men også i andre situasjoner.

Det kan være mange grunner hvorfor noen utsettes for tortur, men den mest vanlige årsaken er at politiet eller andre sikkerhetsstyrker bruker den til å tvinge frem tilståelser. Tortur kan imidlertid også være et virkemiddel for å spre frykt, for å diskriminere, eller for å presse pårørende for penger.

Kan tortur forsvares?

Forbudet mot tortur er et av få menneskerettighetsprinsipper det aldri er lov å gjøre unntak fra. Med andre ord, tortur er forbudt, overalt og under alle omstendigheter.

Tortur er heller ikke et effektivt middel for å finne ut sannheten eller oppklare eller forebygge forbrytelser.

I film og litteratur blir tortur ofte fremstilt som et virkemiddel for å oppklare saker, spesielt når det er dårlig tid. Dette er imidlertid bare en myte. Informasjon gitt under tortur er fullstendig upålitelig, det bekrefter også etteretningseksperter over hele verden. Tortur er først og fremst et virkemiddel for å tvinge noen til å si det torturisten vil høre, helt uavhengig av om det er sant eller ikke.

Vårt mål er en verden hvor: 

  • Ingen skal utsettes for tortur eller annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff
  • Rettighetene til personer som blir berøvet sin frihet ivaretas for å redusere faren for tortur
  • Tilståelser eller vitnemål som er fremkommet under tortur ikke skal brukes i rettssaker
  • Alle påstander om tortur granskes grundig og av en uavhengig instans  
  • Personer som har utført eller beordret tortur stilles for retten og straffes
  • Personer som har vært utsatt for tortur får den medisinske hjelpen de trenger
  • Ingen returneres eller utleveres til et land der han eller hun risikerer tortur

Slik jobber Amnesty med å stoppe tortur:

Dokumenterer bruk av tortur verden over

I over 50 år har Amnesty etterforsket og avslørt tortur. Vår dokumentasjon har for eksempel bidratt til å tydeliggjøre at seksualisert vold i krig som oftest ikke er tilfeldig, men systematisk tortur.

Påvirker land og internasjonale lover

Vi driver lobbyvirksomhet, og oppnår endring gjennom internasjonal lovgivning. FNs torturkonvensjon fra 1984 var et direkte resultat av en global kampanje mot tortur Amnesty gjennomførte samme år. Konvensjonen er i dag det viktigste dokumentet i folkeretten som definerer tortur og statenes forpliktelser til å forhindre den og stille torturister for retten. På grunnlag av konvensjonen arbeider vi for at enkelte land skal innføre straffebestemmelser mot tortur i sine nasjonale lover og innføre gode kontroll- og varslingsrutiner for å stoppe overgrep.

Vi prøver også å påvirke utdanningsinstitusjoner for politi, fengselspersonell og militær for at regler mot tortur og annen mishandling skal være en fast del av opplæringen.

Aksjonerer for enkeltmennesker

Vi aksjonerer for torturoverlevende og enkeltmennesker som risikerer tortur. Allerede i 1970-tallet startet Amnesty et eget hasteaksjonsnettverk (“Urgent Actions”) for å stoppe tortur gjennom appellbrev. Tortur er alltid illegal, og det at flere titusen personer fra hele verden uttrykker bekymring for en fanges sikkerhet, kan være nok for å beskytte ham eller henne mot tortur.

Amnesty krever også at ingen skal holdes fengslet uten kontakt til familien eller en advokat, og at alle må ha adgang til en reell klagemulighet mot fengslingen eller fengselsforholdene. 

Ofte stilte spørsmål (FAQ)

Hva er grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff?

Akkurat som tortur beskriver dette smerte eller lidelser påført under medvirkning av en statlig tjenestemann. Men grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, eller «mishandling», forutsetter ikke at dette skjer for å oppnå et bestemt mål. Det kan for eksempel også omfatte umenneskelige fengselsforhold som rett og slett oppstår fordi man ikke er villig til å bruke ressurser på innsatte. Ofte snakker man også om mishandling hvis den påførte lidelsen er noe mindre alvorlig enn tortur.

Blir tortur brukt i Norge?

I Norge er det liten aksept for mishandling av fanger i fengsel eller varetekt, og det er lenge siden Amnesty har tatt opp et tilfelle av tortur i Norge. Norsk politi har gode rutiner for å forhindre eller varsle om tortur eller annen mishandling, og politiledelsen er tydelig på at slike overgrep ikke blir akseptert.

I en meningsmåling Amnesty utførte i Norge i 2015, svarte over 90% av de spurte at de ikke fryktet å bli torturert når de skulle bli arrestert av politiet. Dessverre har Norge noen utfordringer i forhold til grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling av fanger, spesielt knyttet til langvarig isolasjon av innsatte med psykiske lidelser i norske fengsler. Dette skyldes ikke ond vilje fra fengselspersonalets side, men et fengselssystem som ikke er godt nok tilrettelagt for å ta vare på de mest sårbare fangene. Dette får Norge regelmessig kritikk for av både FN, Europarådet og menneskerettighetsorganisasjoner.

Norge tar heller ikke godt nok vare på flyktninger eller asylsøkere som har både fysiske og psykiske lidelser som følge av tortur.

Det er også mye diskusjon rundt mulige menneskerettighetsbrudd i det statlige helsesystemet i Norge, og en del organisasjoner kritiserer den norske staten for at terskelen for tvangsbruk i psykiatri er altfor lav i henhold til internasjonal rett. Men dette er ikke et område Amnesty har kompetanse på, så Amnesty vil verken bekrefte eller avkrefte dette.

Hva kan personer i Norge gjøre hvis de har blitt utsatt for tortur eller annen mishandling?

Tortur er forbudt i Norge gjennom både Grunnloven, Menneskerettighetsloven og Straffeloven, og offentlige tjenestepersoner som utøver tortur risikerer opptil 21 års fengsel. Blir man utsatt for tortur eller annen mishandling, burde man rett og slett politianmelde forholdet. I tillegg er det mulig å klage til Sivilombudsmannen mot overgrep fra myndighetspersoner. De som ikke når frem med klager mot tortur eller annen mishandling, kan henvende seg til Den europeiske menneskerettighetsdomstol, men da burde man helst ha bistand av en advokat. Det er også mulig å rapportere tortur til FNs torturkomité.

Tortur er en internasjonal forbrytelse, det vil si at norske domstoler har myndighet til å dømme personer som er skyldig i tortur uansett hvor i verden de kommer fra og hvor de har utført ugjerningen.

Hvor omfattende er bruken av tortur?

Det absolutte forbudet mot tortur og annen mishandling er nedfelt i folkeretten. Likevel fortsetter myndigheter i dag å torturere.

I løpet av de siste fem årene har Amnesty International rapportert om tortur eller annen mishandling i 141 land, fra alle verdensdeler. Mens det i noen av disse landene dreier seg om isolerte tilfeller, er torturen i andre land systematisk og omfattende. Dette gir oss et innblikk i omfanget av problemet, men gjenspeiler på ingen måte det fulle omfanget av tortur i verden.

Amnestys dokumentasjon og etterforskning avslører at tortur fortsatt blir omfattende brukt over hele verden.

Hva er de viktigste årsakene til at noen blir torturert?

Et vanlig torturscenario er at politiet arresterer noen i sammenheng med en mistenkt straffbar handling og så prøver å avkorte etterforskningen ved å banke en tilståelse ut av vedkommende. Dette kan f.eks. skje fordi staten ikke vil blande seg inn i det politiet gjør så lenge de leverer «resultater» (som for eksempel i Mexico eller Filippinene) eller fordi regjeringen ikke har kontroll over sikkerhetsapparatet (f.eks. i Nigeria).

Tortur er også et vanlig virkemiddel for å presse pårørende for penger. Ofte skjer dette i sammenheng med politistyrker som er underbetalt og må jobbe under svært dårlige betingelser, samtidig som det er lite tilsyn over hvordan de gjør jobben sin.

Mange makthavere bruker tortur aktivt for å skremme eller knuse sine motstandere, eller for å kunne dømme dem som vanlige forbrytere etter at man har tvunget dem til å skrive under en tilståelse (f.eks. i Usbekistan).

Mange steder i verden er statlige sikkerhetstjenester spesielt notoriske i sin bruk av tortur i kamp mot politisk motstand eller «terrorisme». Det er ingen som tror at tortur er spesielt effektivt for å forhindre terror, men den er nyttig for å tvinge mistenkte til å bekrefte påstander og på den måten kunne vise til kjappe resultater.

Det hører med i bildet at det ofte ikke er de personene man er ute etter selv som blir torturert. Mange politiske aktivister vil være villige til å dø under tortur før de skriver under en tilståelse, men de vil fort bryte sammen hvis man isteden torturerer barna deres.

Hvor effektivt er tortur for å skaffe informasjon, for eksempel fra en mistenkt terrorist?

Tortur har aldri vært effektivt som middel for å finne ut sannheten, verken i middelalderen eller i dag. Informasjon som er gitt under tortur er helt upålitelig, og ideen om at man kan avverge et umiddelbart forestående terrorangrep med hjelp av tortur hører hjemme i populærkulturen. Den viktigste oppgaven for torturisten har alltid vært, og er fortsatt, å skaffe en tilståelse eller å få en bekreftelse av det myndighetene tror de allerede vet eller vil sette frem som sannhet.

Hvis overgrepet blir utført av en privatperson, kan det kalles tortur?

I allmenn språkbruk snakker man gjerne også om tortur hvis en privatperson påfører en annen lidelser med hensikt. Men begrepet tortur i juridisk betydning (både i internasjonal rett og i norsk straffelov) betegner en handling der staten er innblandet. Men en stat som lar være å beskytte enkeltmennesker mot alvorlige overgrep, kan også bryte torturforbudet.

Er det virkelig så farlig hvis en forbryter får litt bank? Og hva med ekstremister som selv bare spytter på menneskerettighetene?

Det er hele kjernen i menneskerettighetene at de må gjelde for alle - uten unntak og til enhver tid. Tillater vi at noen unntas på grunn av hvem de er, hva de tror på eller hva de har gjort, er vi med på å undergrave hele systemet som beskytter oss alle. Tortur er alltid og under alle omstendigheter forbudt. Så lenge FN og den internasjonale rettsorden eksisterer har verken en enkelt politimann, en statsleder eller et parlament, myndighet til å sette dette prinsippet til side.

Er tortur først og fremst et problem i land med autoritære styresett?

Hvis det ikke finnes en fungerende rettsstat, uavhengige domstoler og fungerende demokratisk kontroll (inkludert fri presse) i et land, vil faren for tortur også være spesielt stor. Men den såkalte krigen mot terror har lært oss at det ikke skal så mye til for å få flertallet i samfunnet til å godta tortur også i stater der alt dette er på plass, hvis styresmaktene klarer å overbevise sine borgere om at de trenger friere tøyler for å ivareta deres sikkerhet.

Dette gjelder spesielt når torturen tilsynelatende bare rammer «de andre», fremmede eller personer fra religiøse, etniske eller sosiale minoriteter. Et samfunn som godtar tortur, uansett mot hvem, går i praksis med på å ofre sin egen sikkerhet.

Er det overhode mulig for en stat å forhindre all tortur?

Det vil aldri være mulig å utelukke fullstendig at en enkel tjenestemann begår et overgrep mot noen som er anholdt. Men bare gjennom å få på plass enkle, egentlig helt selvfølgelige virkemidler, kan faren for tortur bli betydelig redusert. Ifølge FNs torturkonvensjon skal alle som blir arrestert få mulighet til å informere sine pårørende, adgang til advokater og leger, og de skal uten forsinkelse stilles for en dommer som skal avgjøre om de kan holdes i varetekt. Domstolene skal ikke godta tilståelser eller andre bevis som er tvunget frem under tortur. Alle påstander om tortur skal granskes umiddelbart og grundig, og de som er skyldig i tortur skal straffes.

Gjennom slike og lignende tiltak blir det ikke bare vanskeligere å utføre tortur uten å risikere straff, staten sender også et klart signal om at tortur ikke er akseptabelt. Det er få tjenestemenn som vil begå tortur-handlinger hvis de ikke føler at deres overordnede godtar eller til og med ønsker det.

Forekommer tortur bare i fengsler?

Nei, tortur kan forekomme på mange forskjellige steder der myndighetspersoner utøver kontroll, inkludert helseanstalter, pleiehjem, barnevernsinstitusjoner, skoler eller på gaten.