- Det har skjedd store endringer i Amnesty i løpet av mine ti år i bevegelsen. Jeg var med da det ble diskutert om voldtekt i fengsel skulle betraktes som en form for tortur. Vi vant den kampen i 1989. I dag må vi spørre oss om vi arbeider effektivt for å sikre kvinners rettigheter.
Publisert: 29. Jan 2024, kl. 14:05 | Sist oppdatert: 13. Feb 2024, kl. 15:41
Alice Miller fra Amnesty International USA.

Av Ina Tin


Det er Alice Miller som oppsummerer. Hun er amerikansk jurist og aktiv i AI USAs kvinneutvalg, dessuten leder hun kvinnearbeidet i organisasjonen International Human Rights Law Group i Washington. Jeg tar tak i Miller som er på internasjonalt kvinneseminar i Oslo og ber henne vurdere Amnestys arbeid for kvinner. Hun skriver raskt ned de stikkordene jeg gir henne, rabler enda fortere ned en disposisjon på kanten av et møtepapir, og så er hun i gang:


- Jeg er opptatt av å se menneskerettighetene i et kjønnsperspektiv, ikke av å kjempe for kvinners spesielle rettigheter. Vi må spørre oss hva som hindrer kvinner i å bruke sine rettigheter på linje med menn. Hvis vi hevder at vi arbeider for menneskerettighetene, men er blinde for en hel rekke lønnsrelaterte problemer, arbeider vi ikke effektivt på vegne av halve menneskeheten. Og siden jeg regner med at målet for alle Amnestymedlemmer er å arbeide effektivt, må vi integrere kjønnsperspektivet i alle aspekter av vårt arbeid: mot dødsstraff, i politiske rettssaker, og i arbeidet mot tortur.


Kvinner som fengsles

Alice Miller peker på at etterforskningsarbeidet i Amnesty må ta hensyn til de vilkår kvinner er underlagt. Hun bruker et fengslingsforløp som illustrasjon:

- Når en kvinne blir arrestert må vi spørre: «Har hun hatt de samme juridiske rettigheter som menn, har hun kunnet bevege seg fritt?». I noen land er kvinner fratatt slike rettigheter og kan bli arrestert for å utøve dem. Menn blir derimot ikke arrestert for å utøve samme rett, men fengsles for politisk aktivitet, blant annet.

- Når kvinnen først er arrestert blir spørsmålet: Blir hun betraktet som et selvstendig rettslig subjekt, blir hennes vitnesbyrd hørt på linje med menns? Når Amnesty krever at fengslede skal ha tilgang til juridisk bistand må vi ta hensyn til slike forhold.

- I fengselet risikerer en kvinne tortur og seksuell mishandling, i likhet med menn. Både menn og kvinner kan bli voldtatt, men seksuell vold som maktutøvelse spiller en annen rolle for kvinner enn menn, og kvinner reagerer annerledes enn menn. De medisinske konsekvensene er dessuten opplagt annerledes. Dels på grunn av at slike overgrep oppleves ulikt og har forskjellige konsekvenser, må reaksjonene våre tilpasses dette. Når Amnesty aksjonerer mot straffefrihet for torturistene må vi være klar over at kvinners juridiske status i en del land ikke tillater henne å gå til rettssak eller snakke offentlig om det som er gjort mot hennes kropp.

«Voldtekt defineres i Tyrkia som en forbrytelse mot ære og samfunn, ikke en forbrytelse mot kvinnen.»

Alt dette taler for at Amnesty anlegger et kjønnsperspektiv for å kunne motarbeide tortur mot kvinner, fordi samfunnet har bygget opp ulike hindringer for at menn og kvinner kan bruke sine rettigheter. Vi må være oppmerksom på disse hindringene for å kunne bekjempe dem.

Etterforskernes rolle er sentral og Miller mener de trenger opplæring.

- I Tyrkiakampanjen gjorde etterforskerne en innsats for å beskrive lovene i Tyrkia. Det kom blant annet frem at voldtekt i Tyrkia defineres som en forbrytelse mot ære og samfunn, ikke en forbrytelse mot individet, ulikt ethvert annet angrep på en persons integritet, slik det beskrives i straffeloven. I paragrafen om voldtekt har kvinnen forsvunnet. Det er selvfølgelig viktig å vite at det faktisk er lovgivningen det er noe galt med når vi aksjonerer mot tortur av kvinner. Flere og flere etterforskere beveger seg inn i denne materien, men det er ennå ikke gjennomgående og vi trenger alle mer opplæring for at kvinneperspektivet skal være en integrert del av vårt arbeid.


Alice Miller trekker pusten og kon-kluderer med et stort smil: - Det er mitt syn på arbeidet vi må gjøre i Amnesty.


Kvinnekrav i Al USA

For å illustrere hvordan kvinneperspektivet kan integreres, trekker Miller frem erfaringer fra USA der et kvinneutvalg i flere år har ledet seksjonens kvinnearbeid.

- Vi har vært veldig klare på at det ikke er snakk om å utvide arbeids-området, men å fjerne blinde punkter i vårt eksisterende arbeid. Målet for vårt kvinneutvalg er på den ene siden å være en struktur som setter kvinner i fokus, på den andre siden å bevisstgjøre ansatte, medlemmer og frivillige slik at alle blir bedre i stand til å arbeide med kvinnespørsmål. Vi etterspør kvinneperspektivet i alle programmer og kampanjer, lanseringer og seminarer, workshops og paneler.

"Vår troverdighet står på spill om vi unnlater å ta overgrep mot kvinner alvorlig."


Før Alice Miller som frivillig gikk inn i utvalget for kvinners rettigheter, var hun ansatt i AI USA som leder for seksjonens arbeid mot dødsstraff, og hun mener hennes erfaringer fra begge disse arbeidsområdene i Amnesty avdekker et allment problem i organisasjonen:

- Medlemmer og lokale aktivister begrenser ofte sine aktiviteter og utspill unødig. I redselen for ikke å være tro mot Amnestys mandat og avgrensede arbeidsområde, unnlater de å forholde seg til et større menneskerettighetsperspektiv, er hennes observasjon. Arbeidet med FNs kvinnekonvensjon i USA viser derimot hva som er mulig, mener Alice Miller.

- I AI USA har vi sett det som en sentral del av vårt arbeid å presse USA til å ratifisere FN-konvensjonen mot diskriminering av kvinner. Vi er gått inn i en koalisjon som legger press på senatet for at det skal stemme for ratifisering. Amnesty-kontoret i Washington har vært et knutepunkt for dette arbeidet.

"Gjennom arbeidet med kvinnekonvensjonen er det blitt klart at vold mot kvinner er et menneskerettighetsspørsmål."


Bevisstgjøring om kvinnekonvensjonen

Kvinneutvalget driver dessuten menneskerettighetsundervisning og Alice Miller har selv ledet opplæring i FNs kvinnekonvensjon.

- Slik opplæring har vært utrolig viktig for å etablere Amnesty som en organisasjon som støtter, og er relevant for, lokale kvinnegrupper og -organisasjoner. Gjennom arbeidet med kvinnekonvensjonen er det blitt klart at vold mot kvinner er et menneskerettighetsspørsmål. Det lokale Amnesty-arbeidet mot vold i hjemmet har fått en forankring i konvensjonen og samtidig er det blitt umulig å si at disse problemene ikke er et Amnesty-anliggende. Opplæringen bidrar dessuten til bygging av koalisjoner lokalt og til å fjerne synet på Amnesty som en organisasjon som beskjeftiger seg med menneskerettighetsproblemer i andre land og ikke omfatter overgrep mot kvinner, også i eget land.

Alice Miller understreker samtidig at dette har vært svært viktig i forhold til ungdom.

- De trenger å oppleve at Amnesty er relevant i forhold til saker de er opptatt av, nemlig rasisme, sexisme, homofobi og fremmedfrykt.

- Utgangspunktet her har vært at vi ikke var redde for å mene noe også om problemstillinger utenfor mandatet Vi gikk igjennom aktive diskusjoner med Amnestys internasjonale sekretariat rundt opplæring i kvinnekonvensjonen som menneskerettighetsundervisning, men vi fikk til slutt klarsignal i det internasjonale styret. Jeg tror det er vesentlig at Amnesty-medlemmer trenes i hele det internasjonale lovverket for lettere å kunne se hvor og hvorfor Amnesty konsenterer sin innsats om de sivile og politiske rettigheter. Det vil gjøre det lettere for oss å tenke kreativt. Derfor må internopplæring i Amnesty handle om mer enn brevskriving. Alle må kjenne bakgrunnen for vårt mandat og utviklingen av det, foruten årsaken til at vi forholder oss til internasjonale lovstandarder.


Inn i amerikansk utenrikspolitikk

AI USA var en pådriver i kampen for å få kjønnsspesifikk forfølgelse anerkjent som asylgnom i USA. Den kam-pen vant de. Også under forberedelsene til kvinnekonferansen i Beijing var AI USA på banen og bidro til at USA ikke begrenset sitt perspektiv i konferansen til kvinner og arbeid, men også menneskerettigheter.

- I kjølvannet av Beijing har vårt arbeid overfor egne myndigheter ikke bare dreid seg om hvordan beslutningene fra Beijing er blitt iverksatt. Vi tillater oss også å kommentere og debattere den amerikanske utenrikspolitikkens betydning for kvinners menneskerettigheter.

Her er Miller fornøyd med utviklingen:

- I stigende grad har vi kunnet bruke Amnestys rapporter til å påpeke kvinnespesifikke problemer f.eks. i Nigeria, i Tyrkia, i Kenya, i land der den amerikanske holdningen har stor betydning. Jeg anser Amnestys bidrag til å sette kvinners rettigheter i fokus i den amerikanske utenrikspolitikken som en ekstremt viktig del av vårt arbeid overfor egne myndigheter i USA.

- Ta del i debatten!

Det kommende internasjonale råds-møtet i Amnesty, ICM, skal ta beslutninger som vil legge rammene for og ambisjonsnivået i Amnestys arbeid for kvinners rettigheter. Alice Milter er ikke i tvil om at dette angår oss alle:

- Jeg vil virkelig oppfordre seksjoner til å ta del i diskusjonen. Spørsmålene dreier seg blant annet om Amnesty skal aksjonere når myndigheter er passive i forhold til overgrep begått av en ikkestatlig aktør. Dette er viktige spørsmål ikke bare i forhold til kvinners rettigheter, men også urbefolkningers rettigheter, fordi etniske minoriteter ofte utsettes for overgrep av ikkestatlige aktører.

Slike overgrep får lov å fortsette enten fordi det ikke finnes lover som beskytter minoritetene, eller fordi politiet ikke er trenet til å gripe inn overfor privat vold, eller fordi overgriperne tross fengsling ikke blir rettsforfulgt eller dømt. Det er en debatt om når Amnesty skal aksjonere når en regjering unnlater å ta nødvendige skritt far å beskytte kropp, integritet og rettigheter til landets befolkning. Det handler om alvorlige overgrep mot psykisk og fysisk integritet. Vi beveger oss innenfor Amnestys kjerneområde, og jeg mener vår troverdighet står på spill om vi unnlater å ta dette alvorlig.


Publisert i AmnestyNytt 1997/4.