Vold i hjemmet: Brudd på kvinners rett til bolig

Av Giulia Paglione

En grundig analyse av vold i hjemmet som et menneskerettighetsovergrep må inkludere beskyttelsen av kvinners rett til adekvat bolig og eiendom. Fordelen med en slik tilnærming er at det åpner for muligheten til å tillegge staten ansvar for den strukturelle mangel på likestilling. Denne mangelen på likestilling utgjør en av hovedårsakene til vold mot kvinner.

Maria Fernandes er et av de mange ofrene for vold i hjemmet. Hennes historie er fra Brasil. I over ti år ble hun fysisk, seksuelt og psykisk mishandlet av mannen sin. To ganger ble hun utsatt for drapsforsøk; den ene gangen forsøkte han å skyte henne mens hun sov, og den andre gangen forsøkte han å drepe henne med elektrisk støt mens hun lå i badekaret. På grunn av disse overgrepene lider Maria Fernandes i dag av fysiske og psykologiske traumer og uhelbredelig dobbeltsidig lammelse (paraplegi). Til tross for klare bevis og gjentatte politianmeldelser tok det over ti år før det brasilianske rettssystem klarte å felle en endelig dom i saken. Mannen hennes ble til slutt dømt til ti års fengsel.

Maria Fernandes var imidlertid ikke fornøyd med dette; hun brakte saken opp for Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen. Kommisjonens vedtak i denne saken representerer en milepæl. Kommisjonen anerkjente Brasils ansvar for vold i hjemmet fordi staten ikke hadde iverksatt effektive tiltak for å rettsforfølge og straffe den som truet Maria Fernandes. Staten hadde derfor ikke gitt henne den beskyttelsen hun har krav på. Kommisjonen kom til at staten Brasil gjennom en uforsvarlig forsinkelse i saksgangen, indirekte hadde støttet hennes mann. Den anerkjente en klar sammenheng mellom ektemannens vold og regjeringens ansvar. Fernandes-saken er viktig fordi den synliggjør at staten kan bli holdt ansvarlig for overgrep begått av privatpersoner, ikke bare fordi staten aksepterer overgrep, men også fordi staten ved å unnlate å idømme straff skaper et klima som inviterer til økt vold i hjemmet. Brasil ble holdt ansvarlig fordi staten verken forhindret eller straffet vold i hjemmet. Dom i saken falt i 2001.

Fernandes-saken viser hvor langt internasjonal lovgivning og menneskerettighetslovgivning er kommet når det gjelder å fastslå statens ansvar for brudd på menneskerettighetene begått av privatpersoner. Staten kan nå holdes ansvarlig for brudd på menneskerettighetene som ikke er begått av representanter for staten. Fernandes-saken er et eksempel der staten ble holdt ansvarlig for ikke å ha utvist nødvendig aktsomhet for å forhindre vold i hjemmet. Statens positive forpliktelse til å beskytte menneskerettighetene ble utlagt som forpliktelse til også å beskytte privatpersoner mot andre privatpersoner. Fordi overgrep mot kvinners rettigheter tradisjonelt forekommer i den private sfære og begås av privatpersoner, betyr denne forandringen en enorm forbedring i kampen mot vold i hjemmet og vold mot kvinner generelt.

Men Fernandes-vedtaket inneholder dessverre en vanlig begrensning; sosioøkonomiske rettigheter blir fremdeles oversett eller ignorert i enhver analyse av vold i hjemmet. Vold i hjemmet er vanligvis blitt analysert som et brudd på sivile og politiske rettigheter, på samme linje som retten til liv og retten til et liv uten tortur. Den udiskutable forbindelsen mellom vold i hjemmet og de sosioøkonomiske forhold som omgir og fører til vold blir som oftest glemt.

En av de sosioøkonomiske rettighetene som åpenbart blir brutt i saker om vold i hjemmet er retten til adekvat bolig. Tre grunnleggende krav til adekvat bolig brytes i familievoldssaker. Først og fremst er det selve definisjonen av retten til bolig som brytes ved vold i hjemmet. Ifølge FNs spesialrapportør for retten til adekvat bolig, innebærer disse rettighetene mer enn bare det enkle kravet om rett til tak over hodet; det innebærer at man skal bo «i sikkerhet, fred og verdighet».

Disse kravene er kjernespørsmål for kvinner som opplever underkastelse i hjemmet, og den setter fokus på deres rett til å leve uten vold i den private sfære. Hvis adekvat bolig betyr en bolig som garanterer beboeren et liv i sikker-het, fred og verdighet, må konklusjonen bli at enhver boligsituasjon som ikke garanterer dette, ikke er i tråd med den internasjonale fortolkningen av retten til bolig og at den derfor er et brudd på selve retten til adekvat bolig. En kvinne som blir utsatt for overgrep i hjemmet er å betrakte som en person som blir systematisk fratatt sikkerhet, fred og verdighet. Den volden hun bli utsatt for forvandler hennes hjem til et sted fullt av undertrykking, frykt og nedverdigelse. For henne blir hjemmet et fengsel der den mannlige partneren blir en torturist med straffrihet. For voldsutsatte kvinner i hjemmet blir derfor retten til adekvat bolig en rettighet uten substansiell betydning.

Den andre betingelsen for retten til bolig som har klar sammenheng med vold i hjemmet er retten til «juridisk sikkerhet for boligen», dvs. retten til å eie og selge den. I mange av verdens land gir ikke lovgivningen eller tradisjonene kvinner anledning til å besitte eiendom. Slike lover som hindrer dem i å besitte eiendom er derfor i strid med kvinners rett til adekvat bolig. Fordi slike lover tvinger kvinner til å fortsette å leve i voldelige forhold, er disse lovene indirekte med på å opprettholde vold i hjemmet. Faktum er at stater som en del av sin forpliktelse til å motarbeide vold i hjemmet er forpliktet i henhold til internasjonal lovgivning til å gi kvinner full juridisk boligsikkerhet.

Det tredje og siste aspektet som bryter mot kvinners rett til adekvat bolig og som indirekte bidrar til vold i hjemmet, er kvinners manglende adgang til og kontroll med økonomiske ressurser. Selv i de land der både tradisjon og lover tillater kvinner å besitte eiendom, er det økonomiske grunner, som for eksempel kjønnsbaserte regler for økonomisk bistand til bolig, som hindrer kvinner i å nyte retten til bolig. Under slike betingelser tvinger loven indirekte de utsatte kvinnene til å forbli i voldelige forhold; hun har ikke adgang til ressurser som gjør det mulig for henne å finne et alternativt trygt hjem.

Sosioøkonomiske rettigheter, herunder retten til adekvat bolig og retten til eiendom, står altså sentralt når det gjelder å beskytte kvinner mot vold i hjemmet. Vi kan igjen ta Fernandes-saken som et eksempel: Maria Fernandes var tvunget til fortsatt å bo sammen med sin voldelige mann i over ti år - helt til hun ble varig fysisk ufør. Hver gang hun henvendte seg til politiet eller til rettsvesenet ble hun oversett og sendt bort. Fordi hun ikke hadde noe annet sted å gjøre av seg, var hun tvunget av de statsansatte til å vende tilbake til sitt hjem og til sin overgriper. Når man analyserer vold i hjemmet fra et sosoiøkonomisk perspektiv, vil man se at de strukturelle manglene på likestilling mellom menn og kvinner, slik som kvinners ufordelaktige økonomiske situasjon og mangel på eiendom, utgjør både årsaken til og konsekvensene av vold i hjemmet. De internasjonale instrumenter man i dag har for å bekjempe vold mot kvinner er ikke tilstrekkelige for å beskytte kvinner mot vold i hjemmet. De fokuserer på sivile og politiske rettigheter og retter ikke søkelyset mot eiendom og bolig. Derfor mangler de en helhetlig forståelse av kompleksiteten i kvinners menneskerettigheter og beskytter ikke kvinner der de trenger det mest: i hjemmet.

Giulia Paglione har en master i offentlig rett fra Universitetet i Oslo med internasjonale menneskerettigheter som spesialområde.

Oversatt fra engelsk av Laila Belle.

Publisert i AmnestyNytt 2004/4.