Vaktbikkje for de utvalgte?

Av Thomas Horne

Sudan, 15. august 2003:

Etter at borgerkrigen i det sørøstlige Sudan blusset voldsomt opp vinteren 2003 teller nå Sudans befolkning av internt fordrevne 7,5 millioner. Alle partene i konflikten har sivile som direkte militære mål. Titusenvis har blitt massakrert, avlinger har blitt ødelagt og husdyr drept som en del av krigsstrategien for å tvinge folk på flukt fra sine hjem. Dette har nå ført til at nærmere en million mennesker står i fare for å rammes av sultedød.

Regjeringen i hovedstaden Khartoum gjør ingenting for å stanse katastrofen som er under oppseiling i de sørøstlige delene av landet. I juli ble derimot unntakstilstand innført og en ny antiterrorlov som gir myndighetene utvidede fullmakter. Flere tusen mennesker deltok fredag for to uker siden i en fredsmarsj som ble brutalt slått ned på av sikkerhetsstyrkene. Et tredvetalls journalister, studenter og universitetslærere ble arrestert og holdes fengslet uten tilgang til lege, advokat eller familie. Tre av de arresterte er tiltalt for spionasje og høyforræderi og risikerer dødsstraff. Uavhengige vitner hevder at flere av de arresterte har blitt torturert til døde.

Uklart mandat

For det første er Amnesty Internationals mandat en avgrensning av hva organisasjonen kan arbeide med; samvittighetsfanger, politiske fanger, tortur, dødsstraff osv. For det andre er mandatet Amnesty Internationals ansikt utad. Mandatet gir omverdenen signaler om hvilke menneskerettighetsbrudd Amnesty mener er de viktigste og gir på mange måter et løfte om hvorvidt Amnesty tar saken eller ikke.

Mandatet har utviklet seg gradvis helt fra starten i 1961, slik at vi i dag har et mandat som for mange virker uklart og rotete. Amnesty skal derfor revidere mandatet på det kommende internasjonale rådsmøtet i Senegal høsten 2001. I dette arbeidet er det tre modeller som synes mest aktuelle:

1. Gradvis utvikling («incremental development»)

Den minst radikale modellen er selvfølgelig å fortsette som tidligere. Det er denne trinnvise utviklingen av Amnestys arbeidsområder som tross alt har holdt bevegelsen samlet i 40 år: Fra kamp mot fengsling av samvittighetsfanger og politiske fanger, via tortur, dødsstraff og «forsvinninger» til kvinnelig kjønnslemlestelse, håndvåpen og folkemord.

Det er denne modellen som i størst grad begrenser Amnesty Internationals arbeidsområde til bare å omfatte brudd på enkelte menneskerettigheter, og ikke alle. Ta eksempelet Sudan om to år. Dersom Amnesty fortsetter med dagens snevre mandat, vil vi ikke kunne etterforske og aksjonere mot brudd på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dette kan føre Amnesty opp i den merkelige situasjonen at vi kan aksjonere mot sudanske myndigheter når de fengsler, torturerer og henretter sine meningsmotstandere, mens vi ikke kan aksjonere dersom de samme myndighetene kvitter seg med den samme uønskede sivilbefolkningen ved å brenne avlinger og drepe buskap slik at den sulter i hjel.

Amnesty International hevder altså menneskets rett til liv ved å aksjonere mot overgrep som rammer forholdsvis få, dødsstraff, «forsvinninger» og politiske drap, mens vi ser bort fra overgrep som rammer de store menneskemassene, som for eksempel påført sultedød. Står vi i fare for å bli lite relevante ved å velge mandat ut fra historiske eller organisatoriske hensyn?

2. Alle menneskerettigheter («full spectrum approach»)

Dersom Amnesty International virkelig ønsker å være verdens største menne skerettighetsorganisasjon, er det da på tide at vi tar denne rollen på alvor og arbeider mot brudd på alle rettigheter i menneskerettighetserklæringen? Tilhengerne av denne modellen mener at Amnesty International må betrakte økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som fullverdige rettigheter, ikke bare som et «bakteppe» for de sivile og politiske rettighetene.

I tilfellet Sudan, 2003, ville denne modellen gitt Amnesty atskillig større handlingsfrihet enn dagens mandat. Amnesty ville kunne etterforske og aksjonere mot de væpnede gruppenes utsultningskampanje mot sivilbefolkningen, så vel som myndighetenes tortur, vilkårlige fengslinger og henrettelser av sine meningsmotstandere. Videre kunne vi arbeide mot undertrykking av sudanske kvinner, kvinnelig kjønnslemlestelse, trakassering av menneskerettighetsaktivister og nedleggelse av uavhengige aviser. Vi kunne aksjonere for å stanse tvangsrekruttering av barnesoldater og slavehold.

Med alle menneskerettighetene som mandat, vil Amnesty International kunne fjerne skillet mellom «promotional mandate» og «oppositional mandate». Dette betyr at Amnesty i tilfellet Sudan 2003 kunne skaffe seg overblikk over hvilke overgrep vi sto overfor, for deretter å velge hvilke aksjonsteknikker det vil2001 le være fornuftig å benytte seg av. Fordelen er at vi da ville argumentere ut fra hensyn til det enkelte tilfellet og ikke måtte henvise til et innfløkt skille i vårt mandat og interne organisatoriske forhold.

Samtidig er det en åpenbar fare for at Amnesty International kan miste fokus og retning, dersom vi sprer virksomheten vår over et altfor stort og ukjent område. Kanskje vil ønsket om større handlingsfrihet snarere føre til handlingslammelse?

3. Nytt kjernebegrep («new core concept»)

Et slags kompromiss mellom disse to radikalt forskjellige modellene, er et forslag om å lage et nytt kjernebegrep som skal gi føringer for hvilke menneskerettighetsspørsmål Amnesty skal arbeide med. Ennå foreligger ikke et ferdig formulert begrep, men kjernebegrepet vil antakeligvis bli noe i retning av: «Amnesty International arbeider mot politisk motiverte og alvorlige overgrep mot fysisk og psykisk integritet.» Denne kjernen skal ledsages av en mandattekst som trekker mer detaljerte yttergrenser for Amnestys arbeidsområder. Tilhengerne av denne modellen ser for seg at mandatteksten er langt åpnere enn mandatet er i dag, men likevel snevrere enn å omfatte alle menneskerettighetene og tilhørende konvensjoner.

Ettersom endelig forslag til kjernebegrep og mandattekst ikke foreligger, er det vanskelig å forutsi Amnestys respons til den tenkte krisen i Sudan om to år. Denne modellen kan faktisk føre til de samme konsekvensene som for begge de to andre modellene. Dersom mandatet kommer til å omfatte alvorlige brudd på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, vil Amnesty kunne prioritere å motarbeide den påførte sultedøden, så vel som bruddene på de politiske og sivile rettighetene. Men hvis madatet blir snevrere, vil vi derimot havne i samme situasjon som med dagens mandat; vi vil kunne etterforske og aksjonere mot dødsstraff, fengslingen av de fredelige demonstrantene og tilfellene av tortur, men blir nødt til å snu ryggen til den politisk motiverte sultedøden.

Uansett hvor åpent mandatet blir utformet, og uansett hvilken formulering av kjernebegrepet vi ender opp med, vil det kunne by på store vanskeligheter å bruke kjernebegrepet i prioriteringen av hvilke menneskerettighetsbrudd Amnesty skal arbeide med. Hvordan definerer vi for eksempel «alvorlige overgrep»? Hva er mest alvorlig av påført sultedød og dødsstraff? Og hvordan forklarer vi at vi har vurdert et overgrep som mer «alvorlig» enn et annet?

_{Illustrasjoner: Sveinung Åkra}

Publisert i AmnestyNytt 2001/1