Vaktbikkjas sjel

Av Ina Tin, redaktør

Ulikt andre 40-åringer skal spørsmålene besvares gjennom en demokratisk prosess som vil munne ut i et demokratisk vedtak. Over én million medlemmer i 140 land er invitert med på identitetsdebatten frem til et vedtak på det internasjonale rådsmøtet i august 2001.

I 1961 så samvittighetsfangenes organisasjon, Amnesty International, dagens lys. 40 år senere jobber den samme organisasjonen også mot dødsstraff og tortur, æresdrap og kjønnslemlestelse. I dag vil kanskje de fleste både i og utenfor organisasjonen mene at Amnesty er verdens største menneskerettighetsorganisasjon. Men fortsatt er det de sivile og politiske rettighetene Amnestys medlemmer bruker kreftene på å forsvare.

Menneskerettighetene er udelelige, men i praksis beskjeftiger verdens største menneskerettighetsorganisasjon seg verken med de sosiale, økonomiske eller kulturelle rettighetene. Debatten om Amnestys identitet er i gang.

Er Amnesty en vaktbikkje for de utvalgte?

Mange vil mene at Amnesty med sin tyngde og sin troverdighet har et ansvar som organisasjonen ennå ikke har tatt konsekvensen av. Mens andre vil mene at både tyngde og troverdighet står på spill om organisasjonen skal spre sitt virke over hele spekteret av rettigheter. Og noen vil mene at det enten er naivt eller stormannsgalskap å gå til aksjon for alle rettigheter i Verdenserklæringen om menneskerettighetene.

Vil Amnesty ta spranget over i en revolusjonær bevegelse eller en ikke-statlig variant av et ineffektivt FN?

Eller skal organisasjonen fortsette å la seg presse og friste inn på nye saksområder, skritt for skritt?

Finnes det en tredje vei?

I august 2001 vil Amnesty ha funnet svarene, men inntil da kan alle medlemmer påvirke beslutningen om organisasjonens identitet, rammene rundt organisasjonens arbeid: mandatet. Det handler om hvilke problemer medlemmene mener det er viktigst å bruke krefter på, men også om hvilken ekspertise Amnesty har. Det handler dessuten om hvordan ressurser skal prioriteres og beslutninger tas. Sist, men ikke minst, handler det om å overskue konsekvensene av de valgene vi gjør. Målet skulle være klart for oss alle: At Amnesty International bruker sin slagkraft i kampen for menneskerettighetene på mest mulig effektiv måte.

Medlemmene i Norge har flere arenaer for denne debatten om mandatet. Sett av helgen 31. mars - 1. april til Det Store Mandatmøtet i Oslo og ta del i den debatten AmnestyNytt reiser i dette nummer. Bladet rydder plass til innspill og kommentarer i neste utgave.

Vaktbikkjas sjel er til debatt.

Ina Tin

Redaktør

Leder, Publisert i AmnestyNytt 2001/1