På Norges grense - Hinder 3: Fare for bortvisning

Av Ina Tin

Mustafa - en asylsøkers historie

Et eksempel på bruk av «første asyllandregelen»

En norsk høstdag, søndag 13. oktober 1996, står en asylsøker foran passkontrollen på Fornebu. Han heter Mustafa, er kurder fra Syria og har en lang reise bak seg. Til passkontrollør Jørn forteller han at han vil søke asyl i Norge. Jørn kommer fort frem til at mannen foran ham reiser på falsk dansk pass, utstedt på navnet Ibrahim. Siden Mustafa på engelsk forteller at han ikke er sikker på hvilket fly han kom med, tar politikonstabel Lars ham med tilbake til ankomsthallen. Der peker Mustafa på en billett i en søpppelkasse og Lars kan fastslå at denne billetten er utstedt på samme navn som passet: Ibrahim, og at mannen har reist med SAS fra Frankfurt, rute SK 1634.

Sammen med politikonstabel Geir går Lars til SAS trafikkontor og til skranken til Lufthansa på Fornebu der de får opplyst at billetten er kjøpt hos Euro Lloyd reisebyrå på flyplassen i Frankfurt. Både SAS og Lufthansa mener å vite at dette reisebyrået ligger utenfor transittområdet på flyplassen i Frankfurt. På dette grunnlag konkluderer Geir at asylsøkeren har vært inne i Tyskland for å få kjøpt billetten.

Da er saken tilsynelatende grei og Geir kan ringe UDIs hjemmevakt som denne søndagen er kontorsjef Ketil. Bare få timer etter at Mustafa lander på norsk jord og uten at noen har spurt kun hvorfor han ville søke asyl i Nage, er standardformularet om avslag på asylsøknad fylt ut og signert UDIs hjemmevakt. «Utlendingsdirektoratet avslår søknaden om asyl i Norge, jf utlendingsloven § 17 første ledd, bokstav c. Søkeren har av eget tiltak reist til tilet etter å fra hatt opphold i Tyskland og henvises til å søke beskyttelse der. Søkerens opphold i Tyskland anses klarlagt ved al han reiste til Norge med fly fra Tyskland. Flybilletten er kjøpt på flyplassen i Frankfurt utenfor flyplassens transittområde.»

Det som ikke er referert i standardformularet til UDI er resten av ordlyden i § 17 første ledd, bokstav c. Der står at flyktningen ikke kan få asyl i riket hvis vedkommende har hatt opphold i "stat eller område hvor flyktningen ikke var forfulgt og heller ikke hadde grunn til å frykte tilbakesendelse til sitt hjemland».

Er faren for tilbakesendelse fra Tyskland til hjemlandet Syria vurdert når UDI beslutter å utvise Mustafa fordi han satte foten på tysk jord på reisen til Norge? Med andre ord: har norske asylmyndigheter sikret seg at de med bortvisningen etter første asyllandregelen ikke bryter et av flyktningrettens grunnprinsipper, non-refoulement-prinsippet: at ingen asylsøker skal returneres til et land hvor liv eller sikkerhet er i fare?

Det er fortsatt 13. oktober 1996, UDI har fakset inn standardavslaget og etter rutinen kobles nå advokatvakten inn i bildet. Denne dagen har advokat Carl K. Rieber-Mohn vakt og han setter seg straks ned og formulerer en klage til Justisdepartementet over avslag på søknad om asyl. Han skriver «Det foreligger ingen sikkerhet for at ovennevnte vil få sin sak tan opp til realitetsbehehandling dersom han kommer tilbake til Tyskland. Tvert imot er det fare for at Tyskland vil bortvise ham til Hellas.»

Vi vet at Mustafa reiste med fly fra Tyskland til Norge. Reiseruten hans starter ikke der, men i Syria der første etappe foregår i buss til Tyrkia, og derfra videre til Bulgaria med buss. Fra Bulgaria til Aten i Hellas kjører Mustafa igjen buss, og først fra Athen til Frankfurt tar han fly. Derfra kjenner vi historien. Advokaten mener altså å vite denne søndagen i oktober at det kan være fare for at Tyskland bortviser ham til Hellas. Hva kan skje i Hellas?

Advokat Rieber-Mohn skriver: «Hellas har en meget streng praksis i asylsaker. Dersom en person blir sendt tilbake dit, er det en overhengende fare for at videre bortvisning vil finne sted. I siste instans risikerer ovennevnte å bli sendt tilbake til Syria uten at han i noen land vil få realitetsbehandlet saken.»

På grunn av dette, og flere andre forhold, argumenterer advokaten for at Mustafa får behandlet sin asylsøknad i Norge.

Nå er også Mustafas bror kommet til Fornebu denne søndagen i oktober. Han oppsøker politivakta og etterlyser broren som han vet har kommet Denne broren, Muhammed, bor i Stavanger med kone og to barn. Han kom fra Syria for seks år siden og fikk politisk asyl. Han har anbefalt Mustafa å søke om asyl nettopp i Norge.

I avslaget fra UDI opplyses det at søkeren har en bror i Norge, men, skriver UDI: «Dette alene tilsier ikke at asylsøknaden skal behandles her.» Mens Rieber-Mohn nettopp mener at Mustafa har en tilknytning til Norge via broren og hans familie som skulle tilsi at asylsøknaden vurderes her. Muhammed treffer såvidt Mustafa før politiet setter ham på første fly tilbake til Tyskland.

Det går to uker så ringer telefonen hos Muhammed i Stavanger. Det er Mustafa på tråden fra Hellas. Som advokat Rieber-Mohn fryktet, sendte Tyskland ham rett videre til Hellas der han nå er fengslet på flyplassen i Aten. og der han blir nektet å søke asyl. Han står i fare for å bli returnert videre til Bulgaria og fra Bulgaria til Syria.

Muhammed kontakter en advokat i Stavanger som skriver en «Omgjøringsbegjæring». Advokaten ber myndighetene vurdere Mustafas sak på nytt og gi ham opphold i Norge mens saken behandles.

Advokaten finner grunn til å «reise kritikk mot den meget summariske saksbehandling, samt det at man ikke har gått inn på den i klagen nevnte fare for seriedeportasjon. Det synes som det overordnede mål har vært å få søkeren fortest mulig ut av landet, uten å ta stilling til hans grunnlag for å søke asyl i Norge eller innvendinger mot tilbakesendelse etter førstelandregelen.» Undertegnet advokat Jannike Kotai. Hun sender kopi til NOAS, Norsk organisasjon for asylsøkere. Og Muhammed varsler Amnesty i Norge.

Nå begynner ting å skje. NOAS jobber gjennom sine kanaler mens Amnesty i Norge kontakter Amnesty i Hellas, FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) og det greske flyktningerådet som tar opp saken hans med greske myndigheter for å sikre at han ikke sendes tilbake til Syria. I begynnelsen av november får Amnesty i Norge beskjed om at han fortsatt er i Hellas og at alt gjøres for å hindre refoulement.

Mens den greske asylprosedyre med avslag, appeller og korte tidsfrister går sin gang hemmet av språkproblemer, er Amnestys hovedkontor i London nå også koblet inn, og alle parter forsøker å få hold på det norske myndigheter ikke var interessert i å undersøke da han kom til landet, nemlig hvorfor han søker om asyl. Mustafa hevder å være medlem i partiet KDP som er forbudt i Syria.

To uker senere kan Amnesty i Norge meddele Muhammed i Stavanger at broren hans har fått innvilget et seks måneders visum i Hellas og kan søke om asyl der. Norske myndigheter har i april 97 fortsatt ikke tatt stilling til om Mustafa bør få prøvet sin asylsak i Norge.

Den eneste grunn til at Mustafa ikke ble sendt tilbake til Syria er altså at han hadde en bror i Norge som fikk mobilisert organisasjoner som NOAS, Amnesty og UNHCR - først da ble seriedeportasjonen stoppet. Norske myndigheters bevisstløse bruk av første asyllandregelen, var i realiteten et brudd på det grunnleggende non-refoulement-prinsippet i internasjonal flyktningerett ingen asylsøker skal returneres til et land der vedkommende risikerer liv eller sikkerhet.

Publisert i AmnestyNytt 1998/5

Neste avsnitt: Asylsøknad behandles - Hinder 4: Ord