Asylsøknad behandles - Hinder 4: Ord

Av Per Zimmer

Snevert norsk flyktningbegrep

Norske myndigheter anerkjenner ikke gjennom sin praksis en rekke forfølgelsesgrunner som etter flyktningkonvensjonens definisjon naturlig ville gitt flyktningstatus. Dette bidrar til å svekke flyktningers mulighet til å få beskyttelse. Dessuten skapes det i opinionen den oppfatning at de som flykter til Norge ikke har et reelt behov for beskyttelse.

En flyktning

Hva en flyktning er, følger av artikkel IA i flyktningkonvensjonen. Det sentrale i definisjonen er at den som med rette frykter forfølgelse i sitt hjemland på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemsskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og som befinner seg utenfor det land vedkommende er borger av, er en flyktning.

En flyktning på norsk

For at en person skal kunne få flyktningstatus i Norge må vedkommende sannsynliggjøre at han er individuelt forfulgt. Det betyr at forfølgeren må ha pekt ut vedkommende person som «offer» for forfølgelsen. For å oppnå flyktningstatus i Norge er det altså ikke nok å tilhøre en forfulgt gruppe som blir forfulgt. En slik gruppe kan for eksempel være kristne i et muslimsk land, homofile i land som ikke aksepterer homofili, eller at en tilhører en minoritet i et land bestående av en uvennlig majoritet. Selv om gruppen som sådan blir forfulgt, vil ikke norske myndigheter akseptere denne forfølgelse som grunn for flyktningstatus. Medlemmet av en slik forfulgt gruppe må vise til en individuell forfølgelsesfare.

Dette er i strid med definisjonen i flyktningkonvensjonen. Den inneholder ikke noe krav om at vedkommende flyktning må føle seg forfulgt på individuelt grunnlag, bare at vedkommende frykter forfølgelse.

Bare statlig forfølgelse

Norge praktiserer også et krav om at forfølgelsen må skrive seg direkte eller indirekte fra landets myndigheter for at vedkommende skal kunne anerkjennes som en flyktning. Personer som frykter forfølgelse fra ikkestatlige aktører kvalifiserer altså ikke til flyktningstatus i Norge. Personer som flykter fra overgrep fra fundamentalister, reaksjonære, terrorister, eller overgrep som skjer privat, som for eksempel omskjæring av kvinner, vil ikke få flyktningstatus i Norge etter dagens praksis.

Det er ikke korrekt, som våre myndigheter hevder, at flyktningkonvensjonen begrenser forfølgelsesbegrepet til den forfølgelse som utøves av landets myndigheter. FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) sier uttrykkelig at personer som blir forfulgt av andre grupper i befolkningen har krav på beskyttelse etter konvensjonen. Det avgjørende er om frykten er velbegrunnet, ikke hvem forfølgeren er.

En flyktning må føle seg forfulgt for å falle innenfor konvensjonens flyktningdefinisjonen. Det finnes ingen entydig definisjon av begrepet «forfølgelse».

I Norge ser vi at kjønnsspesifikke overgrep som massevoldtekt eller omskjæring av kvinner ikke kvalifiserer til flyktningstatus. Dette er områder Amnesty mener bør aksepteres som velbegrunnet frykt for forfølgelse, og derved kunne gi flyktningstatus.

Etter oppfordring fra UNHCR går Norge nå igjennom sin forståelse av flyktningbegrepet. Resultatet av denne gjennomgang er i skrivende stund ikke kjent. Et faktum er likevel at Norge ikke har endret sin praktisering av flyktningbegrepet i den perioden granskingen har funnet sted (1996). Om det er grunn til å være optimist på flyktningenes vegne er derfor høyst usikkert. Et minstekrav må være at Norge justerer sin forståelse av flyktningbegrepet opp til den standard som UNHCR har.

Dette vil med den eksisterende lovgivning medføre at langt flere mennesker ikke bare i prinsippet har rett til asyl i Norge, men faktisk får det.

Publisert i AmnestyNytt 1997/2

Neste avsnitt: Asylsøknaden behandles - Hinder 5: Beviskrav