Publisert: 1. jun 2001, kl. 10:26 | Sist oppdatert: 9. Feb 2024, kl. 10:01

Av Ina Tin

Vi nordmenn er så heldige å eie 400 milliarder kroner fordi organisk avfall har lagt seg i de porøse steinlagene under havet vårt og med tiden er blitt en etterspurt vare: Olje.

Salget av olje har innbrakt et overskudd til den norske staten, det vil si oss alle sammen, som er satt til side i et fond, den norske statens petroleumsfond. Tanken er at fremtidige generasjoner skal nyte godt av den avkastningen vi kan få ved å investere de enorme rikdommene.

Tanken bak oljefondet er sympatisk, både fordi fondet demper vår dårlige samvittighet ved å tappe rikdommer vi ikke eier alene, og den er et utslag av sjelden langsiktig tenkning innen politikken.

Men forvaltning av penger berører etikk. Både nasjonens felles inntekter, næringslivets kapital og våre private sparepenger kan investeres med eller uten omtanke.

Oljefondet er etablert for å vise omtanke for kommende generasjoner. Kan vi godta at det ikke viser omtanke for våre medmennesker? Amnesty International har grunn til å mistenke at et amerikansk selskap som oljefondet har investert i, produserer torturinstrumenter. Andre har tatt opp oljefondets investering i produksjon av landminer. Vi aner ikke om selskaper våre oljepenger plasseres i bryter fundamentale menneskerettigheter.

Vi har et valg. Som privatpersoner kan vi velge å kombinere god sparing med etisk handling. Flere og flere sparefonds velger å legge etiske kriterier på sine pengeplasseringer.

Vi har et valg. Aksjeeiere, ledere og ansatte i norske bedrifter kan kreve respekt for menneskerettighetene i bedriftens egen virksomhet hjemme og ute. NHO kan gå fra å tilby etiske retningslinjer til å kreve visse etiske standarder når norske bedrifter etablerer seg ute. LO kan ta sitt eget slagord om internasjonal solidaritet alvorlig ved konsekvent å følge opp norske bedrifter ute gjennom å opprette kontakt med søsterorganisasjoner og lokale klubber i vedkommende land.

Vi har et valg. Finansministeren forteller oss at det er umulig å kontrollere oljeinvesteringene mens andre investeringsselskaper får det til. Erfaringer viser at etisk investering gir god fortjeneste. Etisk profil har blitt et konkurransefortrinn. Og kontrollmetodene blir stadig mer solide. Menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International utvikler sitt arbeid vis a vis næringslivets aktører. I en globalisert verden er næringslivet en mektig aktør på menneskerettighetsarenaen. Forventningene om at denne aktøren ikke bare skal overholde menneskerettighetene, men også fremme dem, øker.

Som nordmenn kan vi kreve at nettopp vår felles oljerikdom skal bidra til en utvikling av et næringsliv og en investeringskultur som fremmer de menneskerettighetene vi ellers kjemper for.

Ina Tin, redaktør

Publisert i AmnestyNytt 2001/2.