Lærere i Ukraina tvunget til å undervise russisk propaganda

-For å beskytte meg selv som lærer i ukrainsk, hadde jeg ikke noe annet valg enn å forlate hjemlandet mitt, forteller "Eliana" til Amnesty. Hun flyktet selv til Norge etter at Russland okkuperte Krym i 2014. Hun ønsker ikke å stå fram med fullt navn i frykt for å sette foreldrene sine som lever under russisk okkupasjon i fare.

-I begynnelsen av skoleåret fikk jeg utdelt en lærebok i russisk og fikk beskjed om at jeg nå skulle undervise i russisk språk. Ingen kommenterte eller forklarte at det ukrainske språket var blitt fjernet fra læreplanen, forteller "Eliana".

-Jeg tror at dersom jeg hadde blitt værende i jobben, ville jeg ikke ha holdt ut lenge. Det var konstante forsøk på å påtvinge ideologi og trusler om oppsigelse dersom man ikke oppfylte kravene. Jeg har kolleger som fortsatt arbeider på skolen. Noen av dem har fjernet meg fra venne-listene sine, fordi de kjenner til mitt standpunkt.

De russiske myndighetene har presset på for å gjenåpne skolene i de okkuperte områdene i Ukraina som en del av et bredere forsøk på å styrke sin kontroll. De har søkt fullt samarbeid fra de gjenværende ukrainske lærerne, som de har utsatt for følelsesmessig utpressing, alvorlige trusler, husransakelser og - i enkelte tilfeller - fysisk vold.

- Presset og angrepene lærerne forteller oss om viser tydelig at russiske myndigheter bruker skolevesenet bevisst til indoktrinering som endel av propagandaapparatet sitt. At lærere fysisk angripes og trues viser at mange jobber under tvang.” sier Ane Tusvik Bonde, politisk rådgiver i Amnesty International Norge.

Å bli værende i de okkuperte områdene og nekte å være en del av utdanningssystemet er for mange lærere ikke et alternativ.

Tvunget til å samarbeide

Etter invasjonen av Ukraina som endret sivilbefolkningens liv totalt, var de russiske okkupasjonsmyndighetene fast bestemt på å gjenåpne skolene innen september 2022 i alle nylig okkuperte regioner. De startet med å innkalle alle gjenværende lærere i okkuperte områder til møter i mai 2022 og presset dem til å gjenoppta arbeidet.

Oksana, en rektor fra Kherson-regionen, fortalte Amnesty International om et slikt møte:

- De brukte tre timer på å prøve å overtale meg. De truet ikke direkte, men presset meg psykisk. De sa at Kherson-regionen nå var russisk for alltid, og at Ukraina hadde gitt opp å kjempe for oss. De lovet meg en god lønn, men advarte meg også at jeg til slutt ville bli tvunget til å jobbe for dem fordi jeg ikke kunne overleve uten inntekt. De brukte også følelsesmessig utpressing, og sa at jeg ville svikte barna mine hvis jeg nektet.

De som ikke ønsket å samarbeide, ble bedt om å si opp. Likevel stoppet ikke tvangen der. Representanter fra den nye administrasjonen, installert av Russland, besøkte lærerne som hadde sagt opp, ofte flere ganger i uken, og truet dem med vedvarende arbeidsledighet, nektelse av sosial støtte og medisinsk hjelp, og inkludering på såkalte “svartelister” over personer som ikke fikk lov til å forlate de okkuperte områdene.

Tetiana, en 56 år gammel lærer fra Zaporizjzja-regionen, fortalte Amnesty International at hun kort tid etter å ha nektet å returnere til arbeidet, ble kontaktet av en tidligere kollega.

- En tidligere kollega kom til meg og sa at jeg ikke forsto hva det ville bety å nekte. Hun advarte meg om at jeg kunne bli sendt til fronten for å grave skyttergraver, eller at jeg kunne miste huset mitt. Jeg hørte rykter i landsbyen om at jeg ble kalt en forræder. Noen rådet meg til å holde meg inne for å unngå problemer.

Tetiana flyktet til et område kontrollert av den ukrainske regjeringen. Kort tid etter gjennomsøkte russiske soldater huset hennes og avhørte mannen hennes om hvor hun befant seg.

Skjuler sin profesjon av frykt for represalier

Lærere intervjuet av Amnesty International i 2024 rapporterte at russiske okkupasjonsmyndigheter aktivt oppsøkte dem, fordi de ville gjenåpne skoler og bemanne dem med de samme lærerne. En måte å unngå oppmerksomheten fra okkupasjonsmyndighetene på, var å skjule sin yrkesbakgrunn som lærer.

Svitlana, en 38 år gammel lærer i ukrainsk språk og litteratur, sa:

- Jeg var veldig redd for at de russiske soldatene skulle oppdage at jeg er en lærer. Særlig fordi jeg underviser i ukrainsk språk og litteratur. Lærere i ukrainsk og historie var de første fiendene deres. Jeg forklarte barna mine at hvi noen spurte, skulle de si at jeg jobbet som renholder på skolen.

På samme måte uttrykte Olha, en 40 år gammel historielærer fra Kharkiv-regionen, sin redsel da russiske soldater ransaket hjemmet hennes:

- Da russerne ransaket leiligheten min, var jeg livredd for at de skulle finne historiebøkene, kartene og alt annet ukrainsk materiale som jeg hadde gjemt. Jeg så dem ødelegge skolen vår. Det første de gjorde var å brenne alle ukrainske bøker, stats symboler, og kart. Jeg var også redd for at kollegene mine, som hadde begynt å jobbe på skolen igjen, skulle angi meg.

Trusler, slag og utpressing

Når løfter om høy lønn og forfremmelser, eller følelsesmessig utpressing og trusler ikke klarte å tvinge en lærer til samarbeid, gikk okkupasjonsstyrkene over til fysisk vold og bortføringer.

Oleksandr, en 44 år gammel rektor og geograf fra Zaporizjzja-regionen, delte en skremmende opplevelse av å bli bortført og slått av væpnede menn for å ha nektet å gjenoppta arbeidet.

- Etter at jeg nektet å samarbeide, kom fire væpnede menn til huset mitt. To av dem dro meg ut og slo meg med geværene sine før de kastet meg inn i en bil. De andre ble igjen med kona mi. Jeg ble kjørt til skolegården og slått igjen. De kalte meg fascist og nazi og krevde at jeg skulle delta i et arrangement på skolen, hvor de ville ta bilder av meg med russisk flagg for å bruke det mot meg senere. De truet meg med at bildene ville være nok bevis for at ukrainske myndighetene kunne fengsle meg for å støtte okkupasjonen.

-Jeg vet at noen foreldre ikke snakker om Ukraina hjemme, fordi barna kan høre dette og ta det med seg videre utenfor hjemmet. Derfor er alle samtaler og temaer som handler om Ukraina forbudt hjemme. Som følge av dette får barna sitt verdensbilde nesten utelukkende fra skolen, avslutter "Eliana", den ukrainske læreren som Amnesty har hatt kontakt med som nå er bosatt i Norge.