"Som kvinne kan jeg lede verdens største menneskerettighetsorganisasjon, men jeg har ikke arverett etter min far i Bangladesh."
Publisert: 29. Mai 2002, kl. 12:38 | Sist oppdatert: 5. Feb 2024, kl. 10:49
Illustrasjon: Firuz Kutal

Av Patricia Kaatee

Med disse ordene åpnet Amnesty Internationals generalsekretær Irene Khan et møte i nettverket for kvinners menneskerettigheter i London i april, og synliggjorde både mulighetene og begrensningene som utgjør rammen for kvinners liv i det 21. århundre.

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter,» heter det i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene. På FNs verdenskonferanse om menneskerettigheter i Wien 1993 fant man det likevel nødvendig å presisere at: «Kvinner og pikebarns rettigheter er en udelelig del av de universelle menneskerettigheter.»

Det finnes ikke et land i verden der kvinner ikke er utsatt for brudd på grunnleggende menneskerettigheter på grunn av sitt kjønn. Sammenhengen mellom kjønn, diskriminering og brudd på sosiale, kulturelle, økonomiske, politiske og sivile rettigheter er entydig, overveldende og universell. For eksempel viser statistikk fra FNs utviklingsfond (UNDP) at kvinner konsekvent arbeider flere timer per uke enn menn. Men fordi kvinners arbeid er undervurdert, oversett og for en stor del ubetalt, tjener kvinner langt mindre enn menn. Aftenposten meldte nylig at menn i Oslo tjener 70 prosent mer enn kvinner, en klar indikasjon på at det er langt fram før retten til likelønn er realisert. Kvinner er underrepresentert i alle politiske og økonomiske maktfora. Ifølge en studie fra Verdensbanken, utgjør vold mot kvinner i aldersgruppen 15 til 44 år en global helsetrussel på linje med HIV-smitte og kreft.

I Zimbabwe har ikke kvinner arverett, i Saudi-Arabia kan kvinner ikke vise seg offentlig på gata uten å være fullstendig tildekket og i følge med en mannlig slektning. I Nigeria blir kvinner steinet til døde for utroskap, i Pakistan blir kvinner drept når deres oppførsel kan trekke familiens ære i tvil. I Norge er det for øyeblikket mer enn 1000 kvinner som bor på hemmelig adresse av frykt for å bli alvorlig skadet eller drept av mannlige familiemedlemmer. Rundt 100 av dem lever på såkalt kode 6, hvilket innebærer at deres identitet er fullstendig slettet fra alle registre.

Rettighetenes sirkel

Manglende tilgang til enkelte rettigheter vil alltid påvirke evnen til å virkeliggjøre andre rettigheter. Når kvinner nektes retten til utdanning, vil dette også påvirke deres muligheter til å skaffe seg arbeid, og til å forsørge seg selv. Kvinner som verken har utdanning eller arbeid, og som er økonomisk avhengig av andre, er særlig utsatt for mishandling og andre former for vold, og har dårligere forutsetninger for å virkeliggjøre sine politiske rettigheter.

Det skapes selvforsterkende negative sirkler der kvinners rettigheter minsker, og dermed også kvinners makt og innflytelse i stat, samfunn og familie, mens menns tilgang til de samme rettighetene og til den samme makten øker tilsvarende.

Forsvaret av menneskerettighetene har dermed i stor grad vært forsvaret av rettigheter forbeholdt menn.
Patricia Kaatee

I forlengelsen av dette perspektivet ligger det en oppfordring til å ta menneskerettighetenes gjensidige avhengighet på alvor, og til å analysere hvordan samspillet og helheten i kjønnsdiskrimineringen fører til brudd på kvinners menneskerettigheter. I et slikt perspektiv kan vold mot kvinner betraktes som brudd på kvinners rett til fysisk og psykisk integritet, og som både årsak til og konsekvens av en samfunnsstruktur som bygger på kjønnsdiskriminering.

Erkjennelsen av rettighetenes gjensidige avhengighet bærer selvfølgelig også i seg en kime til håp. Når kvinners rett til utdanning og arbeid bedres, øker også deres evne til å virkeliggjøre andre rettigheter. En strategi for å bekjempe kjønnsdiskriminering bør derfor kombinere tiltak for å bedre kvinners tilgang på konkrete rettigheter som utdanning, med tiltak som påvirker den strukturelle diskrimineringen av kvinner.

Fra Droits des Hommes til Droits des Humaines

Det uheldige skillet mellom den offentlige og den private sfæren har ført til at menneskerettighetsbevegelsen, inkludert Amnesty International, i mange år har oversett de omfattende og graverende brudd på kvinners menneskerettigheter som skjer i hjemmet og i familien. Først de senere årene er det utviklet et analytisk rammeverk som gjør det mulig å holde stater ansvarlig for de menneskerettighetsbrudd som begås i den private sfæren.

Kampen for menneskerettighetene har tidligere nesten utelukkende fokusert på retten til å opptre fritt i den offentlige sfæren, innenfor rammen av de offentlige politiske, økonomiske, sosiale, juridiske og kulturelle institusjonene. Retten til å skrive hva man ønsker i avisen, retten til å organisere seg i fagforeninger, retten til å utøve sin religion offentlig, retten til å publisere bøker og retten til å være i politisk opposisjon.

Siden kjønnsdiskriminering har gjort det vanskelig for kvinner å oppnå makt og innflytelse i samfunnet, er det ingen tilfeldighet at den offentlige sfæren er en arena som stort sett er befolket av menn. En logisk konsekvens av dette er at langt flere menn enn kvinner er utsatt for brudd på menneskerettigheter i den offentlige sfæren. Forsvaret av menneskerettighetene har dermed i stor grad vært forsvaret av rettigheter forbeholdt menn.

Nå er det etablert en utvidet fortolkning av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som tilsier at statens ansvar for å beskytte kvinner mot vold er uavhengig av om volden utøves i en offentlig eller privat sfære, og uavhengig av om det er en offentlig tjenestemann eller en privatperson som utøver volden. Dersom myndighetene systematisk og stilltiende godtar eller medvirker til at kvinner utsettes for alvorlige og overlagte overgrep fra privatpersoner, er dette et brudd på grunnleggende menneskerettigheter som staten kan holdes ansvarlig for.

Fokus rettes ikke lenger bare på overgrep og menneskerettighetsbrudd i den offentlige sfæren, men også på kjønnslemlestelse, æresdrap, voldtekt, og andre former for menneskerettighetsbrudd som særlig rammer kvinner, og som finner sted i den private sfæren.

Utfordringen er å sikre at kjønnsperspektivet integreres i alt pågående menneskerettighetsarbeid, slik at arbeidet for å fremme kvinners rettigheter ikke blir en egen nisje forbeholdt de særlig interesserte. Der menneskerettighetene brytes, enten det nå er i flyktningleirene på den okkuperte Vestbredden, i landsbyene i den demilitariserte sonen i Colombia eller i amerikanske fengsler, må etterforskerne rette fokus på menn og kvinners erfaringer og opplevelser. Kvinner og menn blir utsatt for ulike former for overgrep, de kan ha ulik opplevelse av det samme overgrepet, og konsekvensene av et overgrep kan være svært forskjellige. Disse forskjellene må synliggjøres og dokumenteres, slik at det faktisk er mulig å aksjonere for å stanse brudd på både menns og kvinners rettigheter.

History = His Story

«Until the lions have historians their history will be written by the hunter.» Sørafrikansk ordtak.

Mennesker er forskjellige fra hverandre langs mange dimensjoner: kjønn, alder, utdanning, etnisk opprinnelse, kultur, språk, religion, funksjonsdyktighet og annet. Noen forskjeller bidrar til å berike samhandlingen mellom mennesker og stimulere til samfunnsutvikling. Andre forskjeller er blitt grunnlaget for makt og privilegier. Når aspekter ved et menneskes identitet som eksempelvis kjønn, etnisitet eller seksuell orientering fører til diskriminering og tap av rettigheter, defineres dette som identitetsbasert diskriminering.

Identitetsbasert diskriminering har ført til at den dominerende gruppen har fått fremstilt verden i sitt bilde, og at «de andres» virkelighet er fortiet. For å få favne helheten, må også kvinnenes, barnas, de fargedes, de homofile, de lesbiskes, og de funksjonshemmedes opplevelse av diskriminering og rettighetsbrudd inkluderes.

En farget manns opplevelse av diskriminering vil være forskjellig fra den måten en farget kvinne opplever virkeligheten. Likeledes vil en lesbisk kvinne oppleve andre former for diskriminering enn det en heterofil kvinne gjør. Når flere former for identitetsbasert diskriminering forsterker hverandre, er det stor fare for overgrep og menneskerettighetsbrudd.

Forutsetningen for å kunne fremme både kvinner og menns menneskerettigheter er å erkjenne og håndtere disse komplekse forskjellene mellom mennesker, og utvikle et analytisk verktøy som gjør det mulig å se hvordan ulike former for diskriminering spiller sammen. Bare da er det mulig å utvikle strategier som identifiserer både uttrykksformer, omstendigheter og konsekvensene av diskriminering og overgrep. Først da vil det være mulig å identifisere samarbeidspartnere og skape grunnlag for brede allianser i kampen for å fremme respekten for menneskerettighetene og forhindre framtidige overgrep.

Multikulturelle Amnesty

En multikulturell organisasjon som Amnesty International speiler samfunnet, på godt og vondt. Her finnes de samme motsetningene, og de samme utfordringene. Noen mener kanskje at det ikke er noen stor sak at bare 22 av organisasjonens 76 nasjonale styreledere er kvinner. Andre mener at verdens største menneskerettighetsorganisasjon bør iverksette en offensiv strategi for å overkomme de synlige og usynlige formene for diskriminering kvinner utsettes for.

Men når Irene Khan, Amnestys første kvinnelige og muslimske generalsekretær uttaler at hennes fremste mål er å få gjennomført et integrert kjønnsperspektiv, så er det i hvert fall grunn til optimisme.

Patricia Kaatee er rådgiver i AI Norge

Publisert i AmnestyNytt 2002/2