Kommentarer kloden rundt

Av Ina Tin og Ranveig S. Stangeland

Senegal

Amnesty Senegal stemte for at bevegelsen skulle kunne aksjonere mot grove brudd på alle menneskerettighetene, ikke bare bare grove brudd på sivile og politiske rettigheter.

Senegals styreleder Isma Daddis Sagna sier det slik: - Afrikas problemer er av en sosial og økonomisk art. Dersom vi skal kunne rekruttere nye medlemmer må vi engasjere oss i ting som de er opptatt av.

Selv har han opplevd at folk har troppet opp på Amnestys kontorer i Dakar, bare for så snu i døra når de får vite om hva slags mandat organisasjonen egentlig har.

- Med et mer omfattende mandat kan vi utrette langt mer enn det vi gjør i dag, sier Sagna i Amnesty i Senegal som har omtrent 300 medlemmer i et land med 10 millioner innbyggere.

Bangladesh

- I Bangladesh sliter vi med store sosiale problemer. Folk lever fra hånd til munn, og det er få som kan lese og skrive, sier Ahmed Elias, styreleder i Amnesty International Bangladesh som ble etablert i 1993.

Han viser til den utbredte analfabetismen som en av hovedårsakene til at bevegelsen har relativt få medlemmer (cirka 1200) sett i forhold til landets innbyggertall på 140 millioner. I tillegg konkurrerer Amnesty om oppmerksomheten med det enorme antallet ikke-statlige organisasjoner.

Under årets ICM har hans seksjon vært opptatt av å argumentere for en begrenset utvidelse av mandatet. - Vi i Amnesty Bangladesh har relativt få ressurser. For oss er det nok av arbeid som blir generert som følge av det nåværende mandatet, sier Elias.

Tyrkia

Et utvidet mandat er både en positiv og negativ utfordring for oss i Tyrkia som holder på å bygge opp en Amnesty-seksjon, sier Yakup Levent Korkut fra ledelsen i Amnesty Tyrkia. Han ser at mandatutvidelse kan øke medlemstallet i Tyrkia som i dag ligger på 70, men han er skeptisk til troen på at Amnesty kan omfavne alle rettigheter.

- Det er feil å betrakte de sivile og politiske rettighetene som et A-lag og de økonomiske, sosiale og kulturelle som et B-lag. Derimot er det store ulikheter innbyrdes mellom alle disse rettighetene, sier Korkut som til daglig arbeider som menneskerettighetsadvokat. Han mener det vil være relativt enkelt for Amnesty å ta fatt på de kulturelle rettighetene som ofte er knyttet til sivile rettigheter i et moderne demokrati, men han ser problemer hvis Amnesty skal forholde seg til noen av de økonomiske rettighetene. - Økonomiske rettigheter er konsensus-orienterte, alle samfunnsaktører bidrar i fellesskap til de økonomiske resultatene. I en globalisert verden er også internasjonale aktører involvert. Derfor er det svært komplekse spørsmål som det ikke er lett for menneskerettighetsbevegelsen å aksjonere i forhold til.

Korkut trekker frem minstelønn som et eksempel: - Du kan ikke kreve en viss lønn uten å ta landets økonomiske situasjon i betraktning. Hvis ikke vil økonomien bryte sammen. I Tyrkia økte lønningene med 50 prosent i løpet av 90-tallet, delvis finansiert av tunge statlige subsidier til bøndene og en del av arbeiderklassen. Staten skaffet pengene gjennom internasjonale lån som førte til en gjeld på 100 milliarder. Gjelden fikk til slutt hele systemet til å bryte sammen.

Korkut understreker at økonomisk politikk og krise er knyttet sammen, og at Amnesty på dette feltet i beste fall kan gi råd om hvilken politikk som er menneskerettslig forsvarlig. - Vi kan fort bli politiserte og vår uavhengighet kan være truet hvis vi vil arbeide med slike økonomiske rettigheter.

Benin

- En skrittvis utvikling av våre arbeidsområder er best for en liten afrikansk seksjon som vår, sier Francis Dako fra Benin i Vest-Afrika. Hans seksjon har fungert i ti år, har 250 medlemmer og strever med å skaffe nok ressurser til sine aktiviteter. Selv leder han seksjonen på frivillig basis. Til daglig er han advokat. - Hvis Amnesty skulle arbeide med alle rettigheter, ser jeg mange problemer. Vi kan med rette kreve at regjeringer skal stoppe tortur, men kan vi kreve at de skal fø sin sultende befolkning hvis landet er fattig og katastrofen har inntruffet, spør han. Dako mener vi må være selektive når vi beveger oss inn på de økonomiske og sosiale rettighetene. - Vi kan legge press på Det internasjonale pengefondet og regjeringer som misbruker lån, og vi kan påtale korrupsjon, sier han. Francis Dako tror likevel ikke våre tradisjonelle aksjonsteknikker vil egne seg i disse nye sammenhengene.

USA

- USA er en smeltedigel av mennesker fra hele verden, sier Jean Freedberg som sitter i styret i Amnesty USA. - Hvis vi skal klare å nå frem til folk i grupper som jevnlig opplever overgrep på kroppen i USA, er det lettere hvis vi rett og slett definerer oss som en menneskerettighetsorganisasjon som arbeider med alle rettigheter. Hun mener også det vil stille Amnesty sterkere i konkurransen med andre store menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch. Måten vi fremstiller oss på i dag, virker ikke relevant for menneskerettighetsbevegelsen i USA. Vi bruker alt for mye krefter på å forklare hva som ligger innenfor eller utenfor mandatet vårt.

Amnesty har 300 000 medlemmer i USA, og seksjonen har kontinuerlig jobbet for å utvide Amnestys arbeidsområder. Freedberg nevner homofile og lesbiskes rettigheter som et arbeidsområde USA har gått i bresjen for. I dag har USA 10 000 aktive i et nettverk for homofiles rettigheter. Freedberg ser også arbeid med menneskerettighetsproblemer i USA som et viktig område for den amerikanske seksjonen. - Vi kjempet for å få lov til å delta aktivt i Amnestys verdensomspennende USA-kampanje i 1998-99, og vant. Det var et gjennombrudd siden vi lettest oppnår forbedringer i menneskerettighetssituasjonen i USA gjennom press innenfra.

I dag ser Freedberg menneskerettslige problemer knyttet til miljø som et nytt vekstområde for Amnesty i USA. Jean Freedberg er opptatt av at Amnesty skal bli en virkelig internasjonal bevegelse, og mener vi lettere blir det hvis vi gir oss selv muligheten til å ta tak i de problemene som oppleves som de verste overgrepene i hvert enkelt land. - Et åpent mandat gir oss den friheten, avslutter hun.

Publisert i AmnestyNytt 2001/3.