Nasjonalstaten har behov for et voldspotensial i befolkningen. Menn er pålagt oppgaven å utøve vold. I fredstid blir kvinner offer for menns oppøvde voldspotensial. Psykolog Peder Isdal og mannsforsker Jørgen Lorentzen mener likestilling er løsningen.
Publisert: 29. Jan 2024, kl. 18:39 | Sist oppdatert: 13. Feb 2024, kl. 17:18
Foto: Corbits/Scanpix

Av Hanne Sogn

Per Isdal er 46 år, utdannet psykolog og leder for Alternativ til vold (ATV), hvor han har arbeidet siden 1987. ATV retter blant annet sitt arbeid mot menn som bruker vold mot kvinner.

Isdal: - ATVs erfaring og en del voldsforskning viser at far står sentralt hos de unge voldsutøverne. 80 prosent av de som utøver vold har vokst opp i familier der far er voldelig.

Jørgen Lorentzen er 45 år, mannsforsker, litteraturviter og forsker ved Senter for kvinne- og kjønns-forskning ved Universitetet i Oslo. Lorentzen har lenge engasjert seg i menns vold mot kvinner og har siden begynnelsen av 1990-tallet ledet Hvitt Bånd-kampanjen i Norge. Med utgangspunkt i at menn er en stor del av problemet, mener Kampanjen Hvitt Bånd at menn også må være en naturlig del av løsningen.

Lorentzen: - Menns vold mot kvinner er menns problem, menn må engasjere seg og ta ansvar også for andre menns handlinger.

Hvordan kan menns vold mot kvinner forklares?

- Et viktig utgangspunkt er at menn er forfordelt i forhold til kvinner når det gjelder makt, rikdom, muligheter og rettigheter, sier Isdal.

Lorentzen: - Jeg er enig i at patriarkalske verdier har betydning for menns voldsutøvelse, men dette er ikke hovedforklaringen. Vi må forstå kjønnets betydning og hvilken historisk ballast de to kjønnene har. Volden må også forstås som en reaksjon på menns avmakt. Avmakt har med forventninger å gjøre, og forventningene menn har til seg selv er kulturelt nedarvet og kjønnet.

Isdal slutter seg til dette. Forventningssystemene vi lever under er kjønnet. Jeg tror menn må opparbeide seg større bevissthet i forhold til hvilke forventninger de har til kvinnen, familien og kjærligheten. Ofte er det hun som tilpasser seg, dette er erfaringer som preger våre forventningssystemer. Likevel vil jeg hevde at personlige historier også har stor betydning, uten at det er noen motsetning. Mange voldsutøvere sitter på ubearbeidede historier. Volden er ofte et uttrykk for disse historiene.

«Familien er en av de mest volds-produserende enheter i samfunnet»

Hvilke andre samfunnsmessige mønstre vil dere peke på for å forklare menns vold mot kvinner?

Jørgen Lorentzen, mannsforsker. Foto: Bothild Norsletten

Lorentzen: - Menns vold er ikke en ny problematikk. Ser vi på historien har menn alltid skullet bruke vold. Menn har ivaretatt samfunnet gjennom bruk av vold. Vi kan se det som en samfunnskontrakt, menn er pålagt oppgaven å utøve vold. Volden har siden slutten av middelalderen vært systematisert under nasjonalstaten. Den har blitt brukt som et verktøy for å markere nasjonale grenser og identitet. Vi kan si det så brutalt at nasjonalstaten har behov for et voldspotensial i befolkningen. Det er når menns vold ikke svarer på nasjonalstatens kallelse og tyter ut i uforutsette situasjoner, at vi trenger en klar samfunnsmessig fordømmelse. Det er naivt å tro at vi kan oppdra menn til vold uten at den tyter ut på andre områder. Kvinnene blir offer for menns oppøvde voldspotensial i fredstid. Det er viktig at det rettes et sterkere fokus både på konfliktløsning og fredsskapende holdninger i oppdragelsen av gutter og menn.

Kan mannskulturen forklare manns vold mot kvinner?

Isdal: - Mannsrollen inneholder mange store handikap i forhold til det å leve med andre. Som for eksempel forbudet mot følelser. Følelser betraktes ofte som noe svakt og feminint. Store grupper menn har problemer med å kjenne, snakke om og forstå egne følelser. Volden kan forstås som et forsøk på å unngå følelsesmessig nærhet.

Lorentzen: - Volden applauderes innenfor mannskulturen. Den kan gjøre deg populær. Menn som ikke har et voldspotensial omtales ofte som pyser, femi eller homo. Vold er en adekvat måte å uttrykke maskulinitet på. Jeg tror likevel at det å være en voldsutøver er en ensom affære, det er vanskelig å si at «når han slår» så er det relatert til et mannsfellesskap.

Per Isdal, psykolog. Foto: Bothild Nordsletten

Isdal: - Det er liten tvil om at menn som slår føler skam, fortvilelse og anger. For de aller fleste voldsutøvere er det vanskelig å uttrykke at man har et voldsproblem. Klientene som kommer til ATV er motstandere av å bruke vold mot kvinner, de skammer seg, skjuler seg og lider under det. Dette bryter med bildet av mannen som elsker maktmisbruk og dominans.

Hva er det som gjør dette problemet så vanskelig å få bukt med?

Isdal: - 10 prosent av alle norske familier kan sies å ha et voldsproblem. Barn og unge som blir eksponert for vold utvikler psykiske problemer og større livsvansker kan bli utfallet. Volden er en viktig forklaring på angst, depresjon, rusproblemer og lærevansker. Vi kan se volden som en folkesykdom eller epidemi. Hadde det vært en hvilken som helst annen epidemi ville vi reagert. Men volden er upassende, privatisert og usynliggjort. Den er vanlig, men tabubelagt.

Lorentzen: - Tabuet forhindrer at menn snakker om volden og i neste omgang er det med på å reprodusere den. Det er et påfallende fravær av stemmer i offentligheten som snakker om og med disse mennene. Det er her alle menns ansvar kommer inn. Mange menn er vimer til denne volden, de vet at den finnes, derfor må menn aktivt være med på å synliggjøre det de ser og hører.

Isdal: - Gjennom opplysning må vi alvorliggjøre volden, vi må få frem
hvilke skader og konsekvenser den har. Volden ødelegger relasjoner og dreper kjærligheten. Vi må dele erfaringer og sørge for åpenhet, gjøre det vanligere og lettere og snakke om volden i våre liv. Lorentzen peker på en av våre viktigste institusjoner for å forklare hvordan volden produseres og reproduseres.

Lorentzen: - Vår tids kjernefamilie er en tettpakket situasjon. Vi vet at det eksisterer partnervold, foreldrevold og søskenvold. Den patriarkalske makten menn har hatt i familien, har vært en viktig årsak til at menn undertrykker og utsetter kvinner for vold. Vi kan si at familien ved siden av nasjonalstaten er en av de mest voldsproduserende enheter i samfunnet. Jeg tror et viktig grep for å fore-bygge familievold er å frigjøre familien fra innelukkethet. Den må bli et offentlig rom. Familien er en sterkt emosjonell arena. Blir den stengt inne i seg selv vil den være voldsfremmende. Det må være det offentliges ansvar å åpne dørene slik at volden kan reduseres.

«Likestilling er den beste medisinen mot vold»

Menns vold mot kvinner har utelukkende med maktforskjeller og graden av likestilling og gjøre hevder både Isdal og Lorentzen.

Isdal: - Tallene taler et tydelig språk. Andelen menn som har brukt eller bruker vold mot sine samlivspartnere er i de nordiske landene 10 -15 prosent, i USA og Canada 25 prosent, i Tyrkia og Mellom Amerika 50 prosent og blant gifte menn i Pakistan på ekstreme 90 prosent. Jo mer makt menn har, jo mer vold. Vold er et middel for å opprettholde og forsterke maktforholdet mellom kvinner. Det kan se ut til at menn gjenoppretter sine dårlige selv-bilder ved å markere makt i de nære rom. Det er ingen tvil om at likestilling og likeverd mellom menn og kvinner er den viktigste medisinen mot vold.


Lorentzen: - Likestilling er hundre prosent voldshemmende og hundre prosent voldsforebyggende. Et klart fokus på menn og likestilling vil kunne bidra til at volden reduseres betraktelig.

Isdal: - De som tror på «kjønnsforskjellene» sliter i dag mer enn «moderne» menn. Farsrevolusjonen som det i noen sammenhenger snakkes om, vil ha stor betydning for å oppnå reduksjon i antall voldstilfeller. Menn med tidlig omsorgserfaring med egne barn, utøver i mindre grad vold og seksuelle overgrep. Erfaringene som mennene opparbeider seg ved nærhet og omsorg for egne og andres barn skaper en emosjonell forpliktelse. Menn utvikler en annen form for empati, nye perspektiver og nye holdninger til livet. Den nye farsrollen som oppfordrer til omsorg, tilstedeværelse og følelsesmessig nærhet vil gjøre det umulig å utøve vold.

Hanne Sogn er sosiolog og fastekonsulent ved Kilden, informasjons-og dokumentasjonssenter for kvinne- og kjønnsforskning

Publisert i AmnestyNytt 2004/1