Amnesty International har et sterkt lesbisk og homofilt nettverk der ikke en eneste nordmann eller -kvinne er med. Hvorfor bidrar ikke norske Amnesty-medlemmer til arbeidet for homofiles rettigheter? Jeg er svar skyldig.
Publisert: 6. Jan 2024, kl. 22:10 | Sist oppdatert: 13. Feb 2024, kl. 17:24
Foto: Ivan Coleman/Link/Samfoto

Av Tor Hugne Olsen, Malawi og Zambia-koordinator i Al Norge

Årets sommerferie tilbragte jeg blant annet i Paris, hvor årets europeiske happening for lesbiske og homofile, «Euro-Pride», fant sted. Høydepunktet var Pride March; stolthetsparaden, med mer enn 30 000 deltakere i alle farger, størrelser, aldre og kostymer, som brukte hele lørdags ettermiddag på å gå og danse gjennom Paris' gater. Jeg stilte meg foran for å se det hele fra begynnelsen, og fikk rett bak fanebærerne og motorsykkel-lesbene øye på noe kjent:

Et gigantisk, lyseblått stearinlys på et svært banner. Dette gjorde meg selvsagt både glad og nysgjerrig. «Love is a human right»; sto det på banneret som ble etterfulgt av en lang Amnestyseksjon, med flere forskjellige innslag, bl.a. mot dødsstraff i flere land.

Jeg ofret min fine utkikkspost og gikk ned for å finne ut mer.

Aktivt nettverk

I toget traff jeg Patrick fra den franske seksjonens «Networks for Lesbian and Gay Concerns» (NLGC). Han fortalte at gruppa har en mengde aktiviteter, og at forberedelsesarbeidet til dette årets Euro-Pride var en av de viktigste. De hadde en stor avdeling på utstillingsområdet og underskriftsaksjoner i forbindelse med de fleste av aktivitetene.

Til neste år holdes Euro-Pride i Stockholm, og i forbindelse med dette arrangementet har den svenske Amnesty seksjonens NLGC planlagt en rekke arrangementer, og deltar aktivt i både det svenske det og internasjonale planarbeidet for arrangementet.

I tillegg holdes neste år Gay Games i Amsterdam, og den nederlandske seksjonens NLGC planlegger en rekke aksjoner og aktiviteter i forbindelse med disse. Her har en av de ansatte i seksjonens sekretariat, Frans Stevens, frie hender for å jobbe med dette arrangementet.

USA først på banen

Den første seksjonen som begynte å jobbe i forhold til homofile og lesbiske etter mandatutvidelsen som gjorde dette mulig i 1991, var den amerikanske. De produserte heftet «Breaking the silence» i februar 1994, som beskriver mange av de menneskerettighetsbrudd lesbiske og homofile blir utsatt for, fra trakassering av politi og andre myndighetspersoner og forbud mot å organisere seg, til tortur og dødsstraff.

De siste to årene har de britiske spesialgruppene vokst til å bli de største, med over 700 medlemmer fordelt på en rekke grupper. De har nettopp laget en oppdatert utgave av «Breaking the silence». Den ble presentert på ICM i Sør-Afrika sammen med en rekke forslag til oppfølging som skulle forplikte den internasjonale organisasjonen til å ta denne delen av sitt arbeid på alvor.

Homofile på dagsorden

I Sør-Afrika møtte forslagene både støtte og kritikk. Som i de fleste andre internasjonale organisasjoner er motstanden størst i land i sør. Spesielt fra strukturer i noen Midtøsten-stater var kritikken skarp. Kuwaits representant sa at dersom vi inkluderer seksuell orientering i statuttene vil dette være den sikre død for grupper i hans region.

En annen kritikk gikk på ordlyden. Noen føler seg ikke sikker på begrepet seksuell orientering, og er redd for at det kan inkludere for mange. Interessant nok, etter- som møtet ble holdt i det eneste landet som har rettsbeskyttelse av lesbiske og homofile i sin grunnlov. Sør- Afrika bruker betegnelsen sexual orientation i sin grunnlov akkurat som Norge gjør i de av våre lover som beskytter lesbiske og homofile. Og at ikke ellers oppegående AI-delegater forstår at det er de som først tar et begrep i bruk i sitt lovverk, som definerer betydningen av det, finner jeg litt skuffende. Argumentasjonen kan være reell for noen, men det skyldes etter mitt skjønn manglende kunnskaper, mer enn at dette er en reell fare.

Den norske seksjonen gikk også mot dette endringsforslaget, uten at det har vært debattert så veldig bredt i organisasjonen, eller at det har vært tatt opp med norske menneskerettighetsorganisasjoner som jobber med lesbiske og homofiles rettigheter. Her kunne kanskje en intern pressgruppe vært på sin plass?

Av forslagene som gikk igjennom var at de forskjellige spesialgruppene for homofile og lesbiske skal ha et felles koordineringsmøte, og at det internasjonale sekretariatet framover blir mer forpliktet i forhold til dette saksfeltet. Nederlandsk avdeling inviterte dessuten det internasjonale møtet til Amsterdam under Gay Games.

At disse forslagene gikk gjennom må sees på som meget bra, når vi vet at møtet ble holdt i Afrika, med sterk afrikansk deltakelse.

Ny spesialgruppe?

Spesialgruppene jobber som grupper flest i Amnesty, men med spesielt fokus. De arbeider med forskjellige fangesaker og andre forfølgelsessaker/menneskerettighetsbrudd rundt om i verden. I disse dager pågår en kampanje i forhold til de tidligere Sovjet-stater, hvorav de fleste har lovgivning som legitimerer fengsling og forfølgelser av homofile. Det er også startet en ny sak i forhold til homsedrap i arrest i Brasil.

Utfordringen jeg fikk med meg fra Patrick og andre som jobber i disse gruppene var entydig. Hvorfor har ikke den norske avdelingen, som er en av de største i Amnesty, i et av landene hvor lovgivning og folks holdninger er minst negativ til lesbiske og homofile, noe eget NLGC. Jeg ble svar skyldig...

...men om det er noen der ute som er rede til å ta utfordringen, så ta gjerne kontakt med artikkelforfatteren. Jeg synes det er viktig å ha et slikt nettverk også i Norge, slik at vi kan være med å støtte Amnestys arbeid i forhold til overgrep som vi heldigvis stort sett er uten her hjemme.

Publisert i AmnestyNytt 1998/1