Historisk avtale mellom Amnesty og Statoil

Av Øivind Fjeldstad

Oslo, torsdag 6. september. Arbeidsdagen er snart slutt for medarbeiderne i Amnesty i Norge. De trekker ut av kontorene sine i andre etasje i Øvre Slottsgate 13 og beveger seg mot møterommet innerst i lokalene. Frukt, wienerbrød og kaffe kommer på bordet.

Men dette er ingen vanlig kaffekos for de ansatte. Ved enden av bordet sitter Olav Fjell, konsernsjef i Statoil. Han leder et selskap som gjør forretninger i blant annet Angola, Aserbajdsjan, Kina og Nigeria. At det er land med et heller tvilsomt rulleblad når det gjelder respekt for menneskerettigheter, vet både Fjell og mannen som sitter ved siden av ham: Petter Eide, generalsekretær i Amnesty i Norge.

Når urviserne på veggen viser 15.53, reiser Amnestys administrasjonssjef seg og legger et dokument i blått plastomslag på bordet. Fjell og Eide finner fram kulepenner og setter sine navnetrekk på dokumentet. Dermed er produktet av lang tids samtaler mellom Statoil og Amnesty formalisert. Dokumentet med de to signaturene er en samarbeidsavtale som innebærer at Statoil gir én million kroner til Amnestys arbeid. Til gjengjeld skal Amnesty stille sin kompetanse til rådighet for å gi Statoil råd og opplæring om menneskerettighetsarbeid i praksis.

Petter Eide nøler ikke med å bruke store ord når han presenterer innholdet i dokumentet som ligger på bordet: - For Amnesty er dette en historisk avtale. Det er første gang vi inngår en avtale med et stort transnasjonalt selskap. Det er forpliktende og litt farlig. Men vi har kommet fram til at perspektivene og mulighetene er større en risikoen, sier Eide.

Generalsekretæren retter blikket mot Statoils konsernsjef. - Vi har felles mål. Og vi synes dere er troverdige og har mye kunnskap, sier han.

Olav Fjell kvitterer med å berolige de tilstedeværende om at han ikke har noen tvilsomme motiver for å skrive under på avtalen:

- Selv om vi støtter Amnesty økonomisk, kjøper vi ikke taushet. Dere har samme rett til å kritisere oss som før. Og vi har full rett til å ta avstand fra Amnestys aksjonsformer. Vi er enige om målene, men kan ha ulikt syn på virkemidlene.

Informasjon og undervisning

Når AmnestyNytt møter Olav Fjell og Petter Eide til et dobbeltintervju etter at avtalen er undertegnet, poengterer begge at dette dreier seg om langt mer enn en økonomisk støtte til Amnesty. Like viktig er det at Amnesty skal bidra til å styrke Statoils kunnskap om menneskerettigheter.

- Noen vil kanskje spørre seg om det er slik at Statoil nå vil kjøpe seg fred. At vi vil kjøpe oss avlat for tidligere synder. At dette gir billigere publisitet enn å kjøpe annonseplass. Men det er ikke begrunnelsen, poengterer Olav Fjell. - Vi ønsker å støtte Amnesty, og til gjengjeld vil vi ha hjelp til å bygge opp kunnskap om menneskerettigheter. Målet er at vi skal bli bedre til å håndtere utfordringene i vårt daglige arbeid ute i felten.

Hovedinnholdet i avtalen er at Amnesty i Norge skal bistå med informasjon og undervisning rettet mot ansatte i Statoil. Amnesty skal blant annet lage et web-basert undervisningsopplegg om menneskerettigheter, og det er planlagt møter og kurs. Her skal Amnesty både formidle generelle kunnskaper om menneskerettigheter, og mer spesifikk kunnskap om menneskerettighetssituasjonen i enkeltland.

- Denne avtalen gir oss anledning til å jobbe med Statoil fra innsiden. Det er vi usedvanlig glade for. Jeg tror det vil øke bevisstheten rundt disse problemstillingene i Statoil, samtidig som vi i Amnesty også vil lære noe, sier Petter Eide. Han understreker samtidig at avtalen ikke regulerer eller begrenser Amnestys muligheter til å kritisere Statoils virksomhet.

Statoils konsernsjef understreker at avtalen bygger på åpenhet og tillit mellom partene:

- Når Amnesty har valgt å inngå en samarbeidsavtale med oss, med den risiko det innebærer for at de kan få sitt navn besudlet, så oppfatter jeg at de har gjort en vurdering av at vi jobber seriøst, sier Olav Fjell. - Målet er å få en tett dialog på et område der det ikke alltid er klare ja- og nei-svar. Så får vi håpe at vi sammen blir klokere. Men jeg forventer at Amnesty vil behandle oss på akkurat samme måte som om vi ikke hadde hatt denne avtalen.

- En politisk avtale

Petter Eide poengterer at det ikke dreier seg om en vanlig sponsoravtale, og at det økonomiske bidraget fra Statoil ikke er det viktigste.

- For oss er dette en politisk avtale. Vi ønsker å samarbeide med Statoil fordi vi mener at det vil styrke vårt arbeid for menneskerettighetene, sier han. - Hovedmålet er å øke kunnskapsnivået og bevisstheten om menneskerettigheter på grunnplanet i Statoil. Dermed vil risikoen for at Statoil begår feil bli redusert, og vi vil ha bidratt til å styrke vernet av menneskerettighetene.

Petter Eide poengterer at Amnesty er klar over at det er viktige forskjeller på et konsern som Statoil og en menneskerettighetsorganisasjon. Han forventer ikke at Statoil skal drive kampanjer for menneskerettighetene.

- Men har man mye penger og makt, så har man også et etisk ansvar. Og det er langs den etiske dimensjonen vi ønsker å påvirke Statoil, sier Eide. - Vi mener at man skal bruke den makten man har til noe mer enn å tjene penger. Makten skal også brukes til å verne mennesker. Og det er disse verdiene vi ønsker å dytte inn i Statoil. Jeg er overbevist om at Olav Fjell er enig, men det kan jo oppstå konkrete situasjoner hvor vi er uenige om hvor langt man skal gå.

Samfunnsansvar

Avtalen med Amnesty er ifølge Olav Fjell en naturlig følge av at Statoil er opptatt av selskapets samfunnsanse selskaper er det en økende opptatthet av etiske spørsmål og av næringslivets ansvar for miljø og menneskerettigheter, framholder Fjell.

Statoils eget engasjement på disse områdene har blant annet kommet til uttrykk ved at selskapet deltar i Global Compact, et initiativ fra FNs generalsekretær Kofi Annan for å fremme samarbeidet mellom FN og næringslivet om innsats for miljø og utvikling. Statoil har også gitt støtte til FNs høykommissær for flyktninger og har på hjemmebane inngått samarbeidsavtaler med Røde Kors og Flyktningerådet. Også disse avtalene dreier seg om samarbeid som går langt utover tradisjonell sponsing.

Når det gjelder Statoils arbeid i ulike deler av verden, kommer bevisstheten om selskapets samfunnsansvar til uttrykk på ulike måter, sier Olav Fjell:

- Det aller viktigste er måten vi selv opptrer på. Vi er opptatt av å ha gode forhold for våre ansatte, å opptre hvitt altså ikke noe korrupsjon i forhold til kunder og leverandører, og av å ha et ryddig forhold til myndighetene. I tillegg støtter vi humanitære hjelpeprogrammer.

Ifølge Fjell er det god butikk å holde engasjere seg i forhold til menneskerettigheter og sosialt ansvar.

- Vi mener at det er smart forretningsmessig å ha en klar profil på dette. Det er de bedriftene som opptrer ordentlig, som har framtiden for seg.

- Dere kan ikke gjøre dette bare fordi dere tjener penger på det, innvender Petter Eide. - Jeg erkjenner selvfølgelig at Statoil er en bedrift som skal tjene penger, men det kan oppstå situasjoner der hensynet til menneskerettighetsvernet må gå foran hensynet til inntjeningen.

Dialog istedenfor isolasjon

Olav Fjell har ingen problemer med å forsvare at Statoil arbeider i en rekke land der respekten for menneskerettighetene er liten. Når det gjelder spørsmålet om hvilke land de kan gå inn i, retter selskapet seg etter offisiell norsk politikk.

- Vi følger norske myndigheter. Sier de det er greit å gå inn, tror vi det er bedre å være inne enn ute, sier Fjell. - Vår filosofi er at det normalt er bedre å gå inn og etablere en dialog enn å holde seg unna og la verden gå sin skjeve gang. Gitt at det er oljevirksomhet i et land, så skal folk få det bedre ved at det er Statoil som er inne enn om det var et annet selskap.

Heller ikke Petter Eide ser noe prinsipielt galt i at et selskap som Statoil driver virksomhet i land der det begås omfattende brudd på menneskerettighetene.

- Amnesty vil ikke nødvendigvis si til et internasjonalt selskap at det ikke skal gå inn i det land der forholdene er ille. Internasjonalt nærvær er som regel riktig, og isolasjon av et land gjør ofte ting verre. Effekten av internasjonale boikottaksjoner er omstridt, påpeker han.

Vil utvide handlingsrommet

Selv om Olav Fjell og Petter Eide er enige i at Statoil kan bidra positivt ved sin tilstedeværelse i et land, har de ulikt syn på hvilke muligheter en bedrift har til å påvirke menneskerettighetssituasjonen.

Som gjest i et land, er det klare grenser for hva Statoil kan gjøre, mener Olav Fjell. Vi kan få tilgang til myndighetspersoner på høyeste plan. Men dialogen med myndighetene er krevende, og det er viktig at vi har et edruelig forhold til hva vi kan oppnå, sier han.

- Å gå inn i enkeltsaker og situasjonen for enkeltpersoner definerer vi normalt som utenfor vår virksomhet. Vi vil ikke være en aksjonsorganisasjon, legger Statoilsjefen til.

Men hva om Statoil for eksempel får vite om tortur som Amnesty ikke kjenner til. Vil Statoil da ta affære og informere Amnesty?

Konsernsjefen nøler når han får spørsmålet og vedgår at det ikke er lett å gi et klart svar. Han understreker at Statoil ikke kan drive med noe som kan oppfattes som etterretningsvirksomhet.

Petter Eide mener imidlertid at Statoils handlingsrom kan være større enn det selskapet selv mener.

- Jeg ser for meg at vi kan komme til å utfordre Statoil på hva som er selskapets legitime handlingsrom, hva de oppfatter at de har ansvar for, sier generalsekretæren. - Det kan for eksempel skje hvis selskapet observerer grove menneskerettighetsovergrep og ikke gjør noe med det. Hvis vi mener det er noe de må forholde seg aktivt til fordi det er så nær dem, så vil vi presse Statoil ganske hardt.

Motforestillinger

Avtalen med Statoil er den første i sitt slag: ikke bare for Amnesty i Norge, men for hele den internasjonale Amnestybevegelsen. Og Petter Eide forteller åpent at veien fram til en avtale har vært brolagt med mange motforestillinger og spørsmål.

- Vi har hatt mange runder, både internt og med Statoil. Vårt styre har behandlet saken tre ganger. Og vi har tatt den opp med det internasjonale styret for Amnesty og fått grønt lys derfra, sier Petter Eide.

Avtalen gjelder i første omgang for et år, men fra begge sider er intensjonen å inngå et langsiktig samarbeid. Før avtalen blir forlenget, vil imidlertid erfaringene fra det første året bli grundig evaluert, forsikrer Petter Eide.

- Hvis denne avtalen på noen måte skulle påvirke vår kritiske sans i forhold til Statoil, da har vi gjort noe dumt. Og da må vi ha en alvorlig prat. Hvis den fører til at vi på en eller annen måte er snillere med Statoil eller velger andre ord og uttrykk enn vi ellers ville gjort, da må vi revurdere avtalen, fastslår Eide.

Han er fullstendig klar over at det kan dukke opp spørsmål om hvorvidt Amnesty vil være i stand til å beholde en kritisk holdning til en samarbeidspartner som bidrar med penger til virksomheten.

- Vi har arbeidet mye med å bevisstgjøre oss selv i forhold til den problemstillingen. Det er et hovedpoeng at avtalen ikke skal binde oss opp og temme oss, sier Petter Eide. - Hvis det på noen som helst måte skulle komme kritikk med hold i om at vi har sluttet å være kritiske til Statoil etter at avtalen er inngått, så kan vi ikke fortsette. Det er helt avgjørende at vi ikke går i en sånn felle.

Publisert i AmnestyNytt 2001/3