Globaliseringen øker bedriftenes ansvar

Av Jan Borgen, generalsekretær Amnesty Norge

I en eller annen form innføres markedsøkonomi i stadig flere land. Mer omfattende private markeder, økonomisk liberalisering og deregulering gir økonomisk foretak - multinasjonale konserner og internasjonale finansinstitusjoner - en stadig større innflytelse på politiske forhold, nasjonalt og internasjonalt. Og sist, men ikke minst, gamle handelsblokker bygges ut og/eller konsolideres (ASEAN, NAFTA og EU).

Mens den markedsøkonomiske tankegangen omfavnes av stadig flere regjeringer, øker makten til de økonomiske foretakene på bekostning nettopp av det tradisjonelle nasjonalstatssystemet. I 1996 ble det anslått at av verdens 100 største økonomiske enheter, var 49 nasjonalstater og 51 forretningsforetak.

Konsekvensene av 'globalisering'

Nasjonalstatens politiske styringsevne svekkes av `globaliseringen'. For det første gjør internasjonale finansinstitusjoner (IMF, Verdensbanken) statene i Sør mer avhengige av verdens finansmarkeder enn av nasjonale beslutninger. For det andre synes avstanden mellom individ og beslutningstaker å øke og det politiske ansvaret å bli pulverisert, når økonomisk virksomhet internasjonaliseres. Ett eksempel: arbeidstakerne i et stort konsern kan oppleve at så vel statlige myndigheter som konsernets ledelse blir en slags agenter med begrenset ansvar og autoritet - myndighetenes og arbeidsgivernes evne til å forplikte seg overfor arbeidstakerne svekkes på grunn av avhengigheten til et internasjonalt økonomisk miljø som det er vanskelig å ha innflytelse over. Statens rolle gjennomgår med andre ord en fundamental endring der borgernes rettigheter ofte tillegges mindre vekt i offentlig politikk enn kapitalens interesser. Regjeringer verden over tyr til undertrykkende metoder for å holde seg konkurransedyktige og tiltrekke seg utenlandske investeringer eller lån.

Dette er særlig uttalt i Asia der det `økonomiske miraklet' er bygget på markedsliberalisme kombinert med autoritære politiske og sosiale modeller. At beskyttelsen av individenes sivile og politiske rettigheter ikke er blitt styrket som følge av `globaliseringen', gjelder ikke uten unntak, men er nok hovedregelen.

Kravene til økonomisk vekst og strukturtilpasning har i en del land forhindret realiseringen av økonomiske og sosiale rettigheter. Utallige millioner mennesker er vitterlig løftet ut av fattigdommens åk. Men en bærekraftig utvikling må måles på grunnlag av mer enn økonomiske indikatorer. Utviklingen må være en helhetlig prosess som omfatter utviklingen av sivilsamfunnet og styrking av rettsstatsinstitusjoner, i tillegg til å dekke sivilrettslige, politiske, sosiale, kulturelle og økonomiske behov.

Det er vel slik at stater med godt utbygde institusjoner og med en demokratisk tradisjon er de som har merket minst til presset fra `globaliseringen'. Stater med svake institusjoner eller en tradisjon for undertrykkende regime; har derimot erfart at rask omstilling til kraftig markedsliberalisme ytterligere har svekket evnen eller viljen til å respektere og gjennomføre fundamentale rettigheter.

Virkningen av `globaliseringen; spores også på et helt annet plan. Det er lett å se at jakten på lukrative kontrakter har begynt å forskusle arbeidet med å styrke den internasjonale konsensusen om menneskerettigheter. Det ser vi i FNs Menneskerettighetskommisjon, det viktigste forumet for styrking av mellomstatlig menneskerettighetsarbeid.

Stadig oftere blir kommisjonens arbeid lammet av statenes uvilje mot å utfordre den handelspolitiske satsningen. Kanskje ser statene noen dilemmaer i dette, kanskje gjør de det ikke. Uansett spiller regjeringen og næringslivet i mange land på lag. For som Jon Vea, direktør i NHO, sa forut for det store norske delegasjonsbesøket i Kina i fjor høst: «Vi hever våre øyenbryn når Vollebæk forut for reisen til Kina sier at menneskerettighetene vil kunne få forrang foran næringsinteresser.»

Den etisk og sosialt ansvarlige bedrift?

Guttorm Fløistad, professor i idehistorie, skrev i en artikkel som sto på trykk for mer enn 10 år siden: «Etikk er i utgangspunktet tenkning om fellesskapsverdier. Og kapital er ikke uten videre en fellesskapsverdi. Det avhenger av kapitaleieren. Den kapitalistiske økonomiske historie er full av eksempler på kapitaleiere som gjennom sin bedrift har utbyttet og undertrykket andre og har bidratt til å skape og opprettholde sosiale klasseskiller».

Fløistad la i artikkelen stor vekt på etisk styring av kapital som et riktig prinsipp. Men han var forbeholden med hensyn til antagelsen om at kapitalen faktisk er underlagt etisk styring. Han viste til etisk svikt på en rekke felter, og nevnte eksempler som miljøforurensning, aksjespekulasjon og spekulasjon i ungdommens kjøpevaner.

Et viktig poeng for Fløistad var dette: «Kapital er i praksis ikke først og fremst kapital, men menneskelige holdninger. Og kapitalbruk og -forbruk er eksport av holdninger. Dermed gir spørsmålet om kapital og etikk seg selv: Hvorledes skape holdninger som sikrer en sosialt akseptabel bruk av kapitalen - ikke bare hos noen eller mange, men hos alle?» Fløistad nevnte ikke svikt på menneskerettighetsområdet direkte. Men det er nærliggende å tro at han mener at selskaper som investerer i andre land både har et ansvar for å verne egne ansattes rettigheter og et samfunnsansvar for å fremme respekten for menneskerettigheter i de land selskapene handler med.

«Etikk er butikk»

I Norge hører det til moderne bedriftskultur å tenke nytt omkring bedriftsledelse, bedriftsdemokrati og samfunnsmessig ansvar for bruk av kapital. Debatten om næringslivets ansvar for menneskerettighetene pågår nå for fullt, et par tiår etter at debatten om bedriftenes ansvar for natur og miljø startet Den norske regjeringen, NHO og flere større norske selskaper tar til orde for at det skal tas hensyn til menneskerettighetene ved etableringer ute.

I tråd med Fløistads budskap, er tanken at det skal skapes holdninger som sikrer en etisk og sosialt akseptabel bruk av norsk kapital ute.

Næringslivets motiv er først og fremst at bevissthet om menneskelige verdier i bedriftenes virksomhet vil vise seg å være en forutsetning for produktivitet og lønnsomhet. Næringslivet er bevisst at etikk er lønnsomt på fremtidens marked. Ingen i dag vil investere i en bedrift som ikke har en god miljøvernprofil.

I fremtiden vil det samme kunne skje på det etiske og sosiale området. Den 'politiske forbruker' - den etisk og sosialt bevisste forbruker - vil i fremtiden kreve at menneskerettighetene ikke krenkes av noe ledd i produksjonsprosessen. Forbrukere og investorer vil kreve at selskapene undersøker forholdene på arbeidsplassen i Sør, og at internasjonale standarder for ansettelse, helse, miljø og sikkerhet anvendes av tredjeparter som handler sammen med den norske bedriften.

Sosialt ansvar

Med støtte i en stadig mer kritisk opinion, mener Amnesty at selskapene har et ansvar utover egen og datterselskapers og samarbeidspartneres virksomhet. Selskapene har ansvar for å bruke sin innflytelse til å beskytte menneskerettigheter og fremme rettsstats-idealer i en videre sammenheng. Næringslivet bør se ivaretakelsen av menneskerettighetene som et mål i seg selv.

Hvis selskapene er tause eller passive vis-a-vis grov maktmisbruk som verden for øvrig fordømmer, vil det lett bli tolket som skjult støtte til undertrykkerne. Selskapene har utvilsomt en reell påvirkningskraft på myndighetene i de land de etablerer seg i. Det er ikke mer 'politisk' av selskapene å uttrykke støtte til FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene, enn det er å påvirke nasjonale skattereguleringer. Selskapene gjør alltid grundige vurderinger av den politiske og økonomiske situasjonen i de land de opererer i eller planlegger å operere i. I fremtiden vil menneskerettighetshensynet bli nok en viktig faktor i selskapenes beslutninger.

Næringslivet vil innse at langsiktige investeringer ikke er mulig i samfunn der makten hviler på en undertrykkende politikk. Selskapene vil venne seg til å benytte kontakten med regimet til å fremme sivil stabilitet, rettslig integritet og menneskerettighetsgarantier.

Liv og lære

På den annen side; forventningene til hva selskapene skal utrette må ikke spennes for høyt. Ønsket om resultater må være realistisk. Et enkelt eksempel illustrerer avstanden mellom liv og lære.

I fjor innarbeidet Shell en uttrykkelig bestemmelse i selskapets interne retningslinjer om ansvar for respekt for menneskerettigheter og miljø. Der heter det at Shell vil «express support for fundamental human rights in line with the legitimate role of business.» Om ikke annet er dette et gjennomslag for påstanden om at selskapets virksomhet har en betydelig innflytelse på menneskerettigheter.

Det gjenstår å se hvordan Shell vil sette de noe uklare formuleringene ut i livet. For - symptomatisk nok - en måned etter at bestemmelsen ble vedtatt, viste Shell seg defensiv igjen. På generalforsamlingen til Shell Transport and Trading Company hindret ledelsen et resolusjonsforslag om revisjon av selskapets menneskerettighets- og miljøprofil. Resolusjonsforslaget var fremsatt på ordinær måte av en aksjonær. Så langt strakk ledelsens vilje seg til å omsette ord til handling.

Publisert i AmnestyNytt 1998/2.