Amnestys grunnfjell er medlemsbasert aksjonisme. Amnesty skal mobilisere den ressurs få andre organisasjoner har nemlig en stor aktiv medlemsmasse. Utviklingen de siste årene gjør at det må være lov å spørre om Amnesty nå ønsker seg et nytt grunnfjell.
Publisert: 6. Jan 2024, kl. 15:31 | Sist oppdatert: 13. Feb 2024, kl. 17:20
Foto: Garrett Willams

Av Egil Bøe, styremedlem i AI Norge

Amnesty har forandret seg mye siden starten i 1961. Men så har også verden rundt Amnesty endret seg mye i denne perioden. Amnesty har stadig inkludert flere former for overgrep i sitt mandat og utvidet antall teknikker som brukes for å prøve å stanse disse overgrepene.

"Kanskje Amnestys fokus ikke er egnet for medlemsaksjoner lenger? "

Amnesty deltar aktivt i flere debatter på ekspertnivå i FN og med lands myndigheter. Amnesty retter nå også sitt søkelys mot multinasjonale selskapers påvirkning på menneskerettighetene. Vi ser også at Amnesty er blitt mer forebyggende i sine kampanjer. Og Amnesty tilbyr sine medlemmer større frihet til å velge arbeidsområde. Men likevel. Samtidig med alt dette går antallet amnestygrupper nedover i flere land. Kanskje Amnestys fokus ikke er egnet for medlemsaksjoner lenger?

Lobbyarbeid i Lansaks Vengel Amnesty illustrerer dilemmaet. Amnesty har forlengst sett betydningen av å oppfordre FNs medlemsland til å vedta resolusjoner og konvensjoner som vi senere kan påvirke stater til å slutte seg til og overholde (f.eks.konvensjonen mot tortur m.v.). Gjennom dialog med myndighetene kan vi bidra til at f.eks. norske myndigheter tar flere initiativ i FN-systemet. Nytten av å få politikere på utenlandsreiser til å ta opp fangesaker eller generelle problemstillinger med sitt vertskap er også vel kjent. Amnesty prøver også i økende grad å få internasjonale organisasjoner og stater til å forbedre sitt eget regelverk på svært spesifikke områder. Eksempler på dette er 15-punktslisten til FN for humanitær intervensjon og arbeidet for å få menneskerettigheter inn i undervisningen på politiskoler f.eks. i Brasil. Amnesty er altså sikker på at nytten av dette arbeidet er stor. Men hvor kommer medlemmene inn?

I Amnestys arbeid er medlemmene vant til å drive direkte påvirkning mot andre lands myndigheter, og også å få personer med innflytelse i eget land til å prøve å påvirke de samme myndighetene. Lobby er altså ikke noe nytt for Amnestymedlemmer.

Men med den form arbeidet nå tar kan en ikke forvente at en gjennomsnittlig Amnestygruppe skal kunne delta på samme måte som før. Problemstillingene blir for komplekse. Svaret på dette er å lage spesialistgrupper bestående av særlig kvalifiserte personer, og videre å la de ansatte ved Amnestys sekretariater sette av tid til aktivt myndighetsarbeid, - dvs bli lobbyister. Dette virker logisk. Men likevel er dette å flytte Amnestys tyngdepunkt fra bredt medlemsengasjement til - eller i hvert i retning av - profesjonell og ofte ansatt ekspertise.

Denne utviklingen kommer samtidig som generelle utviklingstrekk i verden tilsier at Amnesty må sette inn større ressurser på andre menneskerettighetsovergrep enn de tradisjonelle fangesakene.

Utenomrettslige henrettelser, folkemord, overgrep i krig og motarbeidelse av flyktningers rett til beskyttelse er dessverre en del av vår virkelighet. Amnesty vil gjøre noe med denne virkeligheten. Men også her blir behovet for ekspertise i Amnestys arbeid økende, og det er mindre åpenbart hvordan en Amnestygruppe skal delta.

«Amnesty kan ikke velge hvilke menneskerettighets-overgrep som skal være dominerende i verden.»

Spesialiseringen i Amnesty gjør utvilsomt at flere grupper får arbeide med problemstillinger de finner særlig interessante. Og bredden i Amnestys aksjonsmandat gjør trolig at omverdenen oppfatter oss som en organisasjon som tar dagens aktuelle menneskerettighetssituasjon på alvor. Da gjør det kanskje ikke noe at brevskrivning om fengslede fanger blir en stadig mindre del at vår virksomhet?

Hvert annet år samles delegater fra alle Amnestyseksjonene for å bestemme viktige veivalg for Amnesty. I desember møtes det Internasjonale rådsmøtet (ICM) i Sør- Afrika. Av sakskartet kan vi se at utvidelsene av Amnestys arbeidsområde og medlemsspesialiseringen i arbeidsområder ser ut til å fortsette. Amnesty kan ikke velge hvilke menneskerettighetsovergrep som skal være dominerende i verden. Men vi kan velge hvilken miks vi skal ha av påvirkning gjennom ansatt ekspertise og påvirkning gjennom medlemsaksjoner. Klarer Amnesty å tilrettelegge sin nye virk- somhet for medlemsaksjonisme? Eller skal disse aksjonsområdene forbeholdes en liten gruppe frivillige og betalte eksperter? I så fall risikerer Amnesty at et stort antall med- lemmer fremmedgjøres i forhold til sin egen organisasjon? Dette er problemstillinger den norske delegasjonen må ta med seg til debattene i Sør-Afrika. Kanskje har noen gode råd med på veien til dem?

Publisert i AmnestyNytt 1997/4