Bilde

Tvunget til å hjernevaske fanger i Kina

De sperres inne for å bli "ekte kinesere". Sayragul ble tvunget til å være læreren deres. Hun forteller om hjernevasking, tortur og propaganda.
Lyd av
Pause
00:00

43 år gamle Sayragul Sauytbay sitter i en sparsommelig leilighet i en småby i Sverige. For seks måneder siden fikk hun og familien asyl her. Utenfor tusler mennesker forbi, kledd i vinterjakker og skjerf for å takle den svenske november-kulden.

Dagen før var familien på «loppis» for å finne varme klær til vinteren. Hun synes kontrastene er enorme til hjemlandet Kina.

- Her i Sverige viser man omsorg selv for småfuglene. Mennesker gir dem mat. I Kina var vi ikke engang på linje med disse småfuglene. Det fantes ikke menneskerettigheter eller demokrati. Det er nesten umulig å sammenligne, forteller Sayragul.

Før hun flyktet til Sverige, ble Sayragul tvunget til å jobbe i en omskoleringsleir for muslimer i den kinesiske provinsen Xinjiang.

Kina benektet lenge at leirene eksisterte. I dag kaller de det for yrkesutdannings- og opplæringssentre.

Nå forteller Sayragul om månedene i leiren, som var preget av frykt, tungt væpnede vakter, hjernevasking og seksuell vold mot innsatte.

Den overvåkede regionen

Xinjiang, som Sayragul kommer fra, er den eneste kinesiske provinsen med muslimsk flertall. 48 prosent av befolkningen er uigurer, en minoritet med tyrkisk avstamming.

Sayragul og familien er kasakhere. Hun forteller om overvåkningskameraer nesten overalt, og politi på hvert hjørne.

- Alle er redde. Naboer stoler ikke på hverandre, slektninger stoler ikke på hverandre. Vi oppsøker ikke slektninger, og vi oppsøker ikke nye venner.

De hemmelige leirene

I 2017 kom de første rapportene om de hemmelige leirene i Xinjiang. Kinesiske myndigheter omtalte dem siden som "omskoleringsleirer".

Fengsles uten dom

I dag holdes opp mot én million mennesker i leirene uten siktelse eller dom. Det er hovedsakelig uigurer og kasakhere som fengsles, men også andre etniske minoritetsgrupper.

Derfor fengsles de

Ifølge kinesiske myndigheter blir uigurene og kasakherne fengslet for mistanker om «ekstremistiske holdninger». Dette kan for eksempel være å dekke til hodet, ha langt skjegg eller å ikke drikke alkohol.

Lyd av
Pause
00:00

På den tiden begynte kinesiske myndigheter å tenke ut flere forskjellige metoder for å få folk fra utlandet tilbake. Utvekslingsstudenter og pensjonerte folk som kom til grensen ble fengslet.

- Etter jeg fikk høre om dette ville jeg ikke få familien min hjem, ettersom de også ville ha blitt fengslet. Mannen og barna mine fikk etterhvert kasakhstansk statsborgerskap. Da økte presset mot meg enda mer.


Bortført og plassert i en leir

En dag fikk Sayragul en telefon. Hun fikk beskjed om å møte opp et sted for "opplæring". Da hun ankom plassen, ble hun anholdt av bevæpnede personer.

- De trakk en svart hette over hodet mitt, og tok meg med seg. Når hetta ble fjernet skjønte jeg at jeg hadde kommet til en konsentrasjonsleir.

Sayragul fikk beskjed om at hun var satt i leiren for å undervise de innsatte i Kinas flertallsspråk mandarin. Hun var altså ikke en vanlig fange, men en som var innsatt for å undervise de andre i kinesisk. Hun fikk en læreplan hun skulle følge.

Målet med undervisningen var "å gjøre alle til gode kinesere".

Undervisningen handlet også om hvor farlig religion er, og de måtte pugge kinesiske tradisjoner. Mange vil kalle det hjernevasking og en kulturell utrenskning.

Det var noen forskjeller på hvordan de ble behandlet. Fangene hadde både håndjern og fotlenker, og var kledd ulikt. De kunne bo opp mot 20 personer på et rom. Om natten måtte alle ligge på samme side, fordi det var så trangt.

Lyd av
Pause
00:00

Sayragul bodde i Xinjiang med mannen sin og deres to barn. Familien ønsket å flytte til Kasakhstan. Men passet til Sayragul var inndratt av myndighetene.

Så da mannen og de to barna flyttet til Kasakhstan, måtte Sayragul bli igjen i Xinjiang. Hun krysset fingrene for at hun skulle få nytt pass.

Kina strammer grepet

I Xinjiang ble det strengere og strengere. Politi overalt, vakter som sa hva de skulle gjøre og ikke gjøre. Myndighetene bestemte også hvor de skulle jobbe. Sayragul hadde ingen frihet og kunne knapt ha kontakt med familien sin.

Timeplan

07.00-09.00: Undervisning i Han-kinesisk kultur og språk

09.00-11.00: Repetisjon

11.00 -12.00: Innsatte måtte skrive plakater hvor de hyllet Kina og Kommunistpartiet. Gjenta det de skrev mange tusen ganger.

12.00-14.00: Lunsj. Vanligvis litt brød og suppe.

14.00-16.00: Undervisning i kommunistiske vers fra Xi Jinping

16.00-18.00: «Selvrefleksjon». De innsatte måtte forkynne sine synder, selv om de ikke nødvendigvis hadde gjort noe feil. Eksempler kunne være å ha utenlandske apper på telefonen.

18.00-20.00: Middag

20.00-22.00: Alle måtte stå inntil en vegg og gjenta forbrytelsene sine og tenke gjennom hva de hadde gjort.

Foto: Gilles Sabrié/The New York Times/NTB Scanpix


Sayragul var som de andre redd for å gjøre motstand. Hun var sikker på at hun ville bli drept hvis hun ikke fulgte befalingene.

- Vi var alle redde. Vil vi fortsett leve til neste dag? Vil jeg kunne stå opp igjen i morgen? Vil jeg fortsatt være i live? Og hele tiden savnet hun barna og mannen. De visste ikke at hun var i leiren.

De som styrte i leiren, politi og vakter, de satt med ubegrenset makt. Hvis de slo deg ihjel, så var det ingen som stoppet dem.

Måtte se en kvinne bli voldtatt

En dag samlet vaktene over hundre mennesker. De brakte frem en ung jente i 20-årene. Først ble hun tvunget til å tilstå sine forbrytelser. Hun gråt mens hun fortalte om det hun hadde gjort galt.

Deretter, foran alle, begynte politimennene å misbruke kvinnen seksuelt.

Etter å ha sett politimennene voldta den unge kvinnen, slet Sayragul med å sove om nettene. Hun raste ned i vekt.

Vi kunne ikke hjelpe henne. Hvis noen protesterte ble de ført bort. Etterhvert lignet hun på en død person.

Sayragul forteller at hun mistet sjelen sin den dagen.

Alltid overvåket

Hele tiden tenkte Sayragul på familien sin, som hun savnet så sårt. Hun beskriver stemningen i leiren som utrolig skremmende. Skumlere enn i et fengsel. I hvert rom var det fem overvåkningskameraer. Ett i hvert hjørne og et stort midt i rommet.

Ingen turte å prøve å rømme. Enten ville man blitt drept, eller så ville de også ta familien din.

Sayragul var sperret inne i litt over fire måneder. En kveld kom vaktene og trådde en svart hette over hodet hennes. Da de fjernet det, var hun blitt ført tilbake til hjemmet sitt.

- Den dagen skulle jeg returnere til barnehagen for å jobbe. Men de fortalte meg at jeg absolutt måtte holde på hemmeligheten. Hvis ikke kom det til å koste meg livet, forteller hun.

Skulle tilbake som fange

Sayragul kunne ikke ta kontakt med familien sin, som var i Kasakhstan. Hun jobbet i to dager, før hun plutselig fikk beskjed om at hun måtte slutte. Samme kveld kom igjen politiet på døra hennes. De mente hun var illojal, fordi hun hadde familie i utlandet. De sa hun selv også måtte gjennomgå en «ideologisk transformasjon».

Da Sayragul fikk beskjed om at hun måtte være i leiren som fange i ett til tre år tenkte hun at dette kom hun aldri til å overleve. Det hadde allerede gått to og et halvt år uten at hun hadde hatt kontakt med familien eller barna sine. Hun savnet dem så mye at det ville være umulig å overleve. Det var da hun planla å rømme til Kasakhstan.

Lyd av
Pause
00:00

Rømte ut av vinduet

Det sto vakter utenfor døra til Sayragul. Inne i huset la hun en plan. Hun laget mat og dekket bordet. Så åpnet hun vinduet og hoppet ut. Hun fikk tak i en bil og rømte over grensen til Kasakhstan.

Hun var livredd, og sikker på at hun ville bli tatt. Døden ville vente enten i leiren eller fordi hun rømte.

Sayragul klarte å komme seg over grensa og fikk tatt kontakt med mannen. Like etterpå ble hun anholdt av kasakhstanske sikkerhetsmyndigheter.

De fortalte henne at hun skulle sendes tilbake til Kina. Og det var da hun og familien offentliggjorde historien hennes. Under en rettshøring i Kasakhstan fortalte hun sin historie.

Kasakhstanske medier begynte å skrive om saken min, og dette førte til at det kasakhstanske folket begynte å motsette seg utleveringen av meg til Kina.

Hun ble sittende i fengsel i Kasakhstan i ni måneder. Da hun senere sto i fare for å bli utlevert tilbake til Kina kom FN inn i bildet. Sverige ga henne og familien asyl, og så flyttet familien på fire til dette ukjente landet.

- Vi kan ikke tro det når vi går fritt rundt i gatene her. Det føles fremdeles nesten som en drøm at vi faktisk er fri.

Lyd av
Pause
00:00

Trygg men fortsatt redd

Sayragul kan fremdeles ikke ha kontakt med resten av familien. Hun forteller med tårer i øynene at hun ikke vet om moren har fått beskjed om at de er i sikkerhet. I frykt for at andre familiemedlemmer kan bli fengslet kan de ikke ha kontakt.

Sayragul er endelig trygg. Endelig kan familien være sammen. Hun beskriver det som å være i en drøm at de kan gå fritt rundt, uten å være redd for å bli stoppet av politi og vakter. Nå lærer hun og familien seg svensk og barna går på skole her.

Her kan du se hele filmen: