Henrik Syse presenterte i forrige nummer av Amnesty Nytt sitt syn på utviklingen av menneskerettighetene. Syse viser etter mitt skjønn en altfor enkel og vilkårlig omgang med den historiske og geografiske utviklingen, på grensen til det tendensiøse.
Publisert: 4. Jan 2024, kl. 14:06 | Sist oppdatert: 13. Feb 2024, kl. 17:14
Romersk borger benytter stemmeretten. Sølvdenar fra 1. århundre f. Kr.

Av Jon Iddeng, historiker

Syse gir inntrykk av å mene at kristne filosofer odlet fram tanken om medfødte rettigheter, og at den vestlige kristne kulturen muliggjorde og videreutviklet disse ideene. Syse omtaler et sted «den vestlige jødisk-kristne kultur, nettopp den kultur som har frambragt menneskerettighetene og demokratiet».

Jeg tror Perikles og andre athenske borgere i hans tid ville være undrende til den karakteristikken. Demokratiet i sin mest ekstreme form kjenner vi best fra en ikke-kristen kultur for ca. 2500 år siden.

Lenge før middelalderen

Syse hevder at «det rettsfilosofene ofte kaller 'den subjektive bruk av begrepet ius (rett)' - altså begrepet rettighet ikke ble utbredt i lovverket før langt ute i middelalderen, og det ble ikke en standardisert del av det filosofiske vokabular før på 1600-tallet».

Det er en kjensgjerning at Romerretten, som ble nedskrevet i «kanonisert» form i seinantikken, var best i ettertid. En rekke områder som vi vil beskrive som strafferett var dårlig utbygd og beskrevet. Det eksisterte dog borgerrett i antikke bysamfunn, med lover, regler og plikter som gjaldt registrerte borgere, men også sikret dem visse rettigheter.

Den mest sagnomsuste av dem alle, borgerretten i Roma (ius civile), sikret eksempelvis borgere mot vilkårlig overgrep, og den ga dem en appellrett (provocatio) til folket i republikken, senere til keiseren selv. Paulus kom seg som kjent unna moben både her og der ved å gjøre krav på beskyttelse som romersk borger og innanket til slutt sin sak for keiseren. Bruken av begrepet ius i betydningen rettighet eksisterte med andre ord allerede i antikken. Selv i behandlingen av ikke-borgere hadde romerne en ide om lover og rettskategorier (ius latinum og ius peregrinum/gentium). Var man fri, hadde man rettigheter - ius libertatis.

Allmenngyldige rettigheter i antikken

Syse mener tanken om medfødte rettigheter (ius naturale) er enda mer moderne. Men begrepet stammer fra antikken og ble da også brukt av jurister og filosofer i betydningen «allmenn-gyldig rett», natur- rett eller folkerett. Statsmannen og filosofen Seneca snakker flere ganger om allmenngyldige retter som gjelder for alle folk. Sentralt i stoikernes og Senecas lære var ideen om det suverene individet. Dette var imidlertid ikke rotfestet i naturvitenskapelig objektivitet eller liberalistisk materialisme, men i naturlig sympati og en moralsk forpliktelse til å gjøre det beste for at alle skal få realisert sine menneskelige behov i sameksistens med andre. Her er han altså på linje med Syse - og meg.

Seneca skriver at «Skjebnen har fordelt felles ting urettferdig og lar mennesker som er født med samme rett (aequo iure) være underlagt andre» (ad Marc. 20.2). I et ideologisk forsvar for opprørsretten mot et regimes vold beskriver han ideen om en lov som gjelder for alle levende vesner (ius animantium) og at det er noe den loven «forbyr å utsette noe menneske for» (De Cl.1.18.2). Lockes og Humes tanker om dette er følgelig langt fra så originale som Syse vil ha det til, de hadde som andre vitenskapsfilosofer lest klassikerne grundig.

Demokratiet i sin mest ekstreme form kjenner vi best fra en ikke-kristen kultur for ca. 2500 år siden.

Ensidig mot islam

Syse berømmer kirken for sitt arbeid for menneskerettighetene, og framholder at mange håper «å få se flere ikke-kristne religioner, blant dem islam, bygge opp et teologisk basert forsvar for menneskerettighetene». Andre steder opererer Syse med «jødisk-kristne» som en fellesbetegnelse, så det er vel ikke jødedommen han her påkaller som ikke-kristen religion. Hvilke andre, utenom islam, er det Syse mener? Det nok å nevne navn som Mahatma Gandhi og Dalai Lama - de står ikke mye tilbake for etterkrigstidens paver, rabbinere eller lutherske bisper som menneskerettsforkjempere. Det Syse så åpenbart er ute etter, er å rekke peke-fingeren mot islam. Og det er synd at han ender med en slik ensidighet. Som forsker ved Institutt for Fredsforskning vet Syse sannsynligvis godt at det først og fremst er sosiale og økonomiske forhold som har muliggjort den strenge islamismens framgang fra Kaukasus til Algerie. Han vet nok også at det finnes mange muslimer med divergerende oppfatning, også teologisk basert. Problemet er at de i liten grad når fram, særlig til vestlig massemedia.

I dårlig selskap med kulturrelativistene

FNs verdenserklæring ble utformet og nedskrevet av en bredt kulturelt og religiøst sammensatt forsamling. Den ble universielt akseptert. Derfor er det synd at Syse slår seg sammen med kulturrelativistene og gir det inntrykk at menneskerettighetene er et vestlig fenomen, og noe «de andre» bør kopiere. Danske Villy Sørensen uttrykker det slik i sin bok «Seneca: Humanisten ved Neros hoff: «ideen om individets ret afspeiler ikke nogen historisk epoke, men modsiger den snarere: det er indignation over krænkelsen af menneskets værdi i sig selv».

Se kronikken til Henrik Syse her

Publisert i AmnestyNytt 1998/2