Norge må snakke om verdier med Kinas maktelite

En av hovedaktørene bak politisk undertrykkelse, diskriminering og tortur i Kina kommer på offisielt besøk til Norge. Vil de norske politikerne som møter dem bare bukke og neie, eller vil de våge å stå opp for verdiene de er blitt valgt til å forsvare?

Nobels fredsprisvinner Liu Xiaobo måtte dø i fangenskap. Mannen som ble dømt til elleve års fengsel for å ha oppmuntret til nytenking rundt Kinas styresett, hadde lenge vært alvorlig syk, men først da det var klart at han snart ville dø av leverkreft, ble han overført til et sykehus. To uker senere gikk han bort, strengt bevoktet av politiet. Det kunne virke sånn at kinesiske myndigheter helt til siste øyeblikk var livredde for hans tanker om frihet og demokrati.

Siden Liu Xiaobos død i juli 2017 har situasjonen for menneskerettighetsforkjempere i Kina blitt enda verre. Landets styresmakter jakter på alle som utfordrer deres absolutte makt: advokater som krever at også mektige politikere må følge lovene, studenter som står opp mot diskriminering, fabrikkarbeidere som protesterer mot brutale arbeidsbetingelser og krever retten til å danne fagforeninger.

De som blir tatt, risikerer tortur og annen mishandling og ofte lange fengselsstraffer basert på ulne straffebestemmelser mot «å provosere krangel» eller «å undergrave statsmakten», eller de forsvinner, på ubestemt tid og uten rettssak, i en eller annen form for husarrest på ukjent sted.

Parallelt med den stadig økende politiske forfølgelsen i Kina, arbeider landets myndigheter for å etablere den totale overvåkingsstaten. Kina har blitt en verdensleder i utvikling av moderne overvåkingsteknologi. I følge myndighetenes egne tall er minst to millioner mennesker ansatt for å overvåke og sensurere internett, og Kinas lover forplikter selskaper som tilbyr elektroniske kommunikasjonstjenester til å samarbeide fult ut med staten og utlevere sine brukere fullstendig og uten å stille spørsmål.

Det er imidlertid ikke bare de som kritiserer myndighetene eller sier ifra om dårlige arbeidsvilkår som risikerer brutal forfølgelse i Kina. Det kan holde med å tilhøre «feil» etnisk gruppe eller å ha «feil» religion. Dette merker spesielt etniske tibetanere og uigurer vis tilværelse er preget av diskriminering, undertrykkelse og en målrettet politikk for å utradere deres kulturelle arv. I fjor slo både menneskerettighetsorganisasjoner og FN alarm om en voldsom kampanje mot uigurer og andre etniske minoritetsgrupper i regionen Xinjiang. I september kritiserte FNs rasismekomité at over en million etniske uigurer og kasakhere hadde blitt sperret inn i såkalte politiske omskoleringsleire, uten lov og dom. Til tross for internasjonale protester er det ingenting som tyder på at situasjonen har blitt bedre, heller tvert imot.

Det er altså nok å snakke om når medlemmer av Norges regjering og Stortinget skal ta imot en person fra den innerste kretsen på syv menn som utøver den reelle makten i Kina og som er hovedansvarlige for de omfattende og massive menneskerettighetsbruddene i landet. Vi får bare håpe at representantene for det norske folk har nok ryggrad til å stå opp for de norske verdiene de har blitt valgt til å forsvare og ikke bare ruller ut den røde løperen for å trygle om handelsavtaler.