Asylsøknaden behandles - Hinder 6: Domstolen

Av Per Zimmer

I Norge har vi et maktfordelingsprinsipp som har til formål å hindre maktovergrep i samfunnet Makten er fordelt mellom den lovgivende (Stortinget), den utøvende (Regjeringen) og den dømmende makt (domstolene).

Forvaltningen er regjeringens utøvende organ og skal ivareta rettssikkerheten for borgerne. Dersom det foreligger mistanke om at forvaltningen ikke fyller denne oppgave, kan saken prøves for domstolen, som objektivt og uhildet skal vurdere hvorvidt forvaltningen har handlet i tråd med gjeldende lovgivning og retningslinjer. Finner domstolen at forvaltningen ikke har gjort dette, er den kompetent til å oppheve forvaltningsvedtaket.

Passiv domstol

Høyesterett avsa en dom i 1991 som har lagt premissene for hvordan de lavere domstolene forholder seg til forvaltningens vedtak i flyktningsaker.

I dommen fremgår det at Høyesterett mener at «den nærmere avgrensing av kjerneområdet (av flyktningbegrepet) må i første omgang tilligge forvaltningsmyndighetene, og domstolene bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve de standpunkter som inntas». Som begrunnelse for dette anfører Høyesterett at «...avgjørelsene forutsetter innsikt i blant annet internasjonal flyktningpraksis, en innsikt domstolen ikke forvalter».

Disse uttalelsene er svært uheldige, i det Høyestererett aksepterer forvaltningens altfor snevre flyktningdefinisjon, med den følge at mennesker med en velbegrunnet frykt for forfølgelse ikke blir akseptert som «ekte» flyktninger i Norge. Domstolenes tilbakeholdenhet i asylsaker er særlig betenkelig med tanke på flyktningenes begrensede ressurser, og den fare for overgrep flyktningen kan utsettes for dersom vedkommende på feilaktig grunnlag nektes beskyttelse i Norge.

Problem for rettsstaten

Terje Einarsen skriver i boken Flyktningers rettsstilling i Norge, 1997:

«Domstolene med Høyesterett i spissen kan derfor være med å pådra Norge og seg selv et tungt ansvar gjennom sin manglende vilje til å overprøve forvaltningen i asylsaker. I en viss forstand kan det være forståelig at forvaltningen noen ganger forsøker å tøye eller sågar vrir rettsreglene til skade for individet, i den hensikt å etablere en politisk sett hensiktsmessig praksis uten formell lovendring. Det finnes imidlertid ingen unnskyldning for dommere som med åpne øyne gjør det samme i en åpen demokratisk rettsstat, eller som forsettlig unnlater å ta selvstendig stilling til om lov- eller konvensjonbestemte rettigheter blir respektert, spesielt ikke i forhold til svake grupper som selv står uten noen direkte innflytelse i det politiske miljøet» (s. 25)

Ingen penger - ingen sak

I tillegg til domstolenes manglende vilje til å overprøve forvaltningsvedtak på flyktningrettens område, er flyktningenes manglende Økonomiske evne til å få sine saker prøvet for domstolene et rettssikkerhetsproblem.

I rundskriv G-73/96 om fri rettshjelp utgitt av Justisdepartementet heter det: «Departementet har ført den praksis at fri sakførsel i forbindelse med domstolsprøving bare bør innvilges dersom helt spesielle grunner foreligger....Som eksempel kan tenkes tilfelle der saken reiser spørsmål av særlig prinsipiell interesse som ikke tidligere har vært prøvet for domstolen».

Dette er svært strenge krav, som i realiteten fratar flyktningene muligheten til å få sine saker vurdert av domstolene.

Slik situasjonen er i dag vil altså mennesker på flukt som Norge nekter flyktningstatus ikke ha mulighet til å få prøvd sin sak for domstolene. Dette uthuler rettssikkerheten i Norge.

Publisert i AmnestyNytt 1997/2

Neste avsnitt: Asylsøknaden avgjøres - Dom: Avslag