Asylsøknaden behandles - Hinder 5: Beviskrav

Av Ina Tin

Mariam Azimi - en norsk asylhistorie

Mari am Azimi er en afghansk forfatter og kvinneaktivist på 35 år som flyktet fra Pakistan til Norge i 1994. Hun fryktet forfølgelse fra islamske fundamentalister i Afghanistan og Pakistan på grunn av sin kvinnepolitiske aktivitet Norske myndigheter har avslått hennes asylsøknad og anke, hun gikk i kirkeasyl med sine to barn på 6 og 4 år i 1995 og fikk amnesti på grunn av barna i 1996. 1 skrivende stund avventer hun fornyet behandling av saken sin.

Norske asylmyndigheter om Mariam Azimi:

«..kan ikke anses som flyktning etter utlendingsloven § 16.» «UD1 legger til grunn at søkeren har hatt et trygt og lovlig opphold i Pakistan siden 1985 og at hun har bodd sammen med deler av sin familie. Hun har (...) ikke sannsynliggjort at hun ved retur til Pakistan vil bli utsatt for reaksjoner fra pakistanske myndigheter eller fundamentalistiske islamske grupper som kan karakteriseres som forfølgelse i lovens eller konvensjonens forstand Hun har heller ikke sannsynliggjort at hun er etterlyst av fundamentalistiske islamske grupper i Afghanistan.»

Mariam Azimi om Mariam Azimi:

- Jeg kan ikke reise tilbake til Pakistan eller Afghanistan. Jeg frykter at mine barn og jeg selv kan bli kidnappet eller drept. I Pakistan og Afghanistan ble jeg forfulgt av fundamentalister på grunn av mine kvinnepolitiske aktiviteter. Jeg er flere ganger blitt truet på livet. Vi kunne ikke leve normalt, men måtte være under jorden og stadig skifte identitet. Ingen ville ta ansvar for vår sikkerhet, heller ikke pakistanske myndigheter. Det ble vanskeligere og vanskeligere for meg å leve skjult med to små barn spesielt fordi jeg etterhvert mistet en del av mitt sikkerhetsnettverk, sier Mariam Azimi.

- Hvis jeg ikke hadde hatt politiske problemer ville jeg aldri kommet til Norge, sier hun til AmnestyNytt.

Norske myndigheter vurderer ikke Mariam Azimi som troverdig. De tror ikke på hennes beretning om forfølgelse og de setter spørsmålstegn ved hennes posisjon som forfatter og fremtredende kvinneaktivist.

Fordi hun mangler dokumentasjon på forfølgelsen og sin egen person. Hun kan ikke fremlegge trusselbrev, papirer på utdannelse, ekteskap eller fødselsattester for barna.

Hun kan heller ikke oppgi referanser i den kvinneorganisasjonen der hun tidligere jobbet som helsearbeider, eller dokumentere prosjekter hun har vært involvert i etter bruddet med denne organisasjonen i 1992.

Papirer, referanser, dokumentasjon. Har man ikke dette, er asylsøkeren neppe troverdig. Det er logikken til norske asylmyndigheter.

Men er dette kravet til dokumentasjon rimelig, tatt i betraktning den situasjon en flyktning, som for eksempel Mariam Azimi, hevder å ha levd i?

Samler man på dokumentasjon om sin identitet når man lever under jorden og stadig må operere med nye identiteter? Gir man norske myndigheter navn og telefonnummer på kampfeller som selv står i fare for overgrep og som ikke har hatt grunn til å stole på offentlige myndigheters hensikter? Gjemmer man dødstrusler når man er politisk aktiv, i tilfelle man skulle få bruk for dem som bilag til en asylsøknad når livet en gang blir for farlig?

Amnesty om Mariam Azimi

Amnesty International har gjennom sin etterforskning kjennskap til det miljøet Mariam Azimi flyktet fra og situasjonen for kvinnaktivister blant afghanske flyktninger i Pakistan. Disse opplysningene er lagt frem for retten i Azimis sak. Etter Amnestys vurdering stemmer Azimis forklaring godt overens med Amnestys kjennskap til situasjonen, og organisasjonen mener derfor at det er sannsynliggjort at Azimi har grunn til å frykte forfølgelse ved retur til Pakistan eller Afghanistan.

Retten valgte å tro på forvaltningens fremstilling av saken og se bort fra Amnestys vurdering.

Adresse- og nabokontroll i Pakistan - norske myndigheters etterforskning i en asylsak

For å undersøke Azimis troverdighet oppsøker en ambassadesekretær ved Den norske ambassaden i Islamabad sammen med en konsulent i Justisdepartementet og en i Utlendingsdirektoratet strøket der Mariam Azimi skal ha bodd i Quetta i Pakistan. Med hennes foto går de fra butikk til butikk og spør folk om de kjenner igjen kvinnen på bildet. Noen opplyser at bildet viser en afghansk flyktning, mens en forteller at kvinnen på bildet er gift og har en mann som arbeider for en flyktningorganisasjon, en annen forteller at hun har en bror som driver en butikk.

«Flere andre butikkeiere og andre personer i og omkring butikkene ønsket ikke å gi Ambassaden informasjon, og oppfordret andre til å følge samme eksempel. Det var Ambassadens klare inntrykk at flere gjenkjente ovennevnte, men ikke ønsket å gi informasjon. Ambassaden ble sendt videre fra butikk til butikk, bl.a. ble en oppfordret til å kontakte et medisinutsalg drevet av en afghansk flyktning, men heller ikke i denne butikken var en villig til å gi ytterligere opplysninger, men henviste Ambassaden til å ta kontakt med andre.»

Hvilken interesse har butikkeiere og handlende i Quetta av å gi Den norske ambassaden opplysninger? Forventer Ambassaden å få oppriktige svar? Har Ambassaden overveiet hvilke problemer den med spørsmålene kan stille informantene overfor? Og sist, men ikke minst: Hva kan denne ufrivillige eksponering av en asylsøker i det miljøet vedkommende er flyktet fra bety for vedkommende i tilfelle asylsøknaden avslås og vedkommende må returnere?

Ambassadens handlemåte tilsier at norske myndigheter vurderer det som uproblematisk og ukompomitterende for en asylsøker å vandre rundt med vedkommendes bilde på det stedet hun flyktet fra. Eller også velger norske myndigheter å se bort fra den eventuelle fare man setter både informanter og asylsøker i med sin oppførsel. Uansett er dette ansvarsløs handlemåte. Og slett etterforskningsarbeid.

Dagen før oppsøker Ambassaden en klinikk drevet av RAWA der Mariam Azimi skal ha jobbet. Noen naboer opplyser at klinikken nå drives av andre, og siden klinikken denne dagen viser seg å være stengt, blir det aldri gjort nærmere undersøkelser.

Dette er norske myndigheters innsats for å verifisere om Madam Azimi er troverdig.

Publisert i AmnestyNytt 1998/5

Neste avsnitt: Asylsøknaden behandles - Hinder 6: Domstolen