Asylsøknaden behandles - Hinder 1: Visumkrav

Av Halvard Grønli, Guro Vadstein, Victoria Rodin og Ina Tin

Visumplikten er en hindring for fri bevegelse over landegrenser, og er i Norge nedfelt i Utlendingsloven §25. Alle utlendinger som reiser til Norge må søke om visum før de drar, hvis ikke de kommer fra land Norge har visumfrihetsavtaler med. Slike avtaler har Norge med alle vestlige land, et par asiatiske, noen afrikanske og de fleste amerikanske land. Norge krever visum fra alle de land flyktninger vanligvis kommer fra.

Visumprosedyren

Når en flyktning ønsker å reise til Norge for å søke asyl, må vedkommende først skaffe seg pass og visum til Norge. For flyktninger er det vanskelig eller umulig å skaffe pass, fordi det ofte er forfølgelse fra myndighetene i landet de flykter fra. Klarer flyktningen likevel å skaffe et pass, er neste stopp visumkontoret ved den norske ambassaden eller et konsulat i landet. For å få visum kreves det at man har midler til reisen og til oppholdet i Norge. 15.000 kroner krever Norge. Visumet som eventuelt gis er enten et besøks-, turist-, eller forretningsvisum; og er gyldig i tre måneder. Ambassadene og Utlendingsdirektoratet vurderer den såkalte «avhoppsrisikoen» ved hver enkelt søknad. Avhopp betyr at vedkommende enten blir i landet utover visumtiden, eller søker om asyl i landet. Det betyr at hvis det er mistanke om at en person som søker visum, har tenkt å søke asyl, vil vedkommende få avslag på søknaden.

Visumkrav som bevisst hinder

I forarbeidene til utlendingsloven skriver regjeringen at «Det kan fremstå som et moralsk dilemma at en kanskje forhindrer potensielle asylsøkere i å komme til riket» gjennom visumkravet. Under henvisning til omfanget av flyktningproblemet, finner regjeringen det imidlertid umulig å innrette seg på annet vis. (Ot prp. nr. 46, s .116)

Regjeringen bruker visumkravet aktivt for å begrense innvandringen til Norge. Denne politikken gjennomføres ved at det tas innvandringspolitiske hensyn både ved vurderingen av om visumfrihetsavtale skal inngås eller oppheves, og ved den enkelte visumsøknad.

Det er altså slik at dersom det begynner å komme flyktninger til Norge fra et land som har visumfrihetsavtale med Norge, brukes det som argument for opphevelse av avtalen. Likeledes vil flyktninger få avslag på visumsøknaden dersom de oppgir at de ønsker å søke asyl eller annen beskyttelse i Norge fordi de da tilkjennegir at de ønsker å få lov til å bli i Norge så lenge de har behov for beskyttelse. I følge regjeringen er det innvandring.

Dersom en flyktning legger skjul på sin hensikt om å søke asyl i Norge, og derigjennom oppnår å få innvilget turist- eller besøksvisum, vil det i neste omgang kunne svekke asylsøkerens troverdighet når asylsøknaden skal behandles. Begrunnelsen er omtrent som følger: Har du først løyet for å få visum, så kan du lyve for å få asyl. Og løy du om at du var turist, så lyver du sikkert om at du er flyktning også. Regjeringen kaller det et spørsmål om troverdighet Det er det lett å være enig i. Hvis troverdighet det handler om, er et annet spørsmål.

Gjennom denne visumpolitikken fratar regjeringen mennesker retten til å søke asyl; i visshet om at de blir eller kan bli forfulgt og trakassert, torturert og drept: i trygg forvissning om at den jevne velger ikke ansvarliggjør den. Samtidig hevder regjeringen at den respekterer menneskerettighetene. Det er ikke er moralsk dilemma. Det er bevisst politikk.

Visumkrav etter konfliktutbrudd

Følgende eksempler viser at Norge har opphevet visumfriheten overfor enkelte land, rett etter at det har brutt ut konflikt i landet, eller rett etter at flyktningene har begynt å komme til Norge.

Bosnia

Midt under krigen i det tidligere Jugoslavia opphevet Norge visumfrihetsavtalen med Bosnia. Fra 1. oktober 1993 slapp ingen bosniere inn i landet uten visum.

Dette skjedde:

I september 1993: 2918 asylsøkere kommer til Norge

Visumfriheten oppheves 1. oktober 1993

I oktober 1993: 153 asylsøkere kommer til Norge

I november 1993: 42 asylsøkere kommer til Norge

I desember 1993: 15 asylsøkere kommer til Norge - Men fortsatt flykter bosniere fra krigens redsler. De finner bare ikke beskyttelsen i Norge.

Sierra Leone

Borgerkrigen i den vesle afrikanske staten Sierra Leone hadde vart i flere år uten at asylsøkere i noe omfang hadde søkt til Norge.

Men så: I alt 49 asylsøkere kommer til landet og får avslag på asyl i oktober 1994.

12. oktober 1994 blir visumfrihetsavtalen mellom Sierra Leone og Norge opphevet. Ekspedisjonssjef Berit Fosheim i Justisdepartementet sier at visumtvangen er innført for å «hindre at en bølge av asylsøkere fra Sierra Leone velter inn over Norge.» (Aftenposten 10.10.94).

Statene rundt Sierra Leone har i løpet av borgerkrigen, tatt imot over en million flyktninger fra landet.

Sentral-Afrika

Folkemord og flyktningestrømmer fra Rwanda og Burundi påvirker hele Sentral-Afrika. Flyktninger i hundretusenvis beveger seg over grensene.

Omtrent ingen finner veien til Norge.

Men så: 34 asylsøkere fra Tanzania ankommer Norge (juni 96).

Visumfriheten oppheves mellom Norge og Tanzania (19.7.96), Kenya (1.7.96), Uganda (20.7.96). Etter disse datoene kommer det ingen flere asylsøkere i 1996 fra Tanzania, bare 3 fra Kenya og 2 fra Uganda.

Fra Rwanda, Burundi og Zaire har Norge alltid krevd visum.

Publisert i AmnestyNytt 1997/2

Neste avsnitt: Reisen til Norge - Hinder 2: Flyselskapenes sjekk