I Cape Town tar Amnesty International det store spranget. Nye utfordringer skal møtes med strammere budsjett, bredere mandat, og, hvis generalsekretæren får rett, med én million nye medlemmer i rekkene. Amnesty har ambisjonene i orden.
Publisert: 7. Jan 2024, kl. 12:58 | Sist oppdatert: 12. Mar 2024, kl. 13:43

Tekst av Ina Tin

Foto av Veronica Melå

Amnesty Internationals høyeste organ, det internasjonale rådsmøtet (ICM), møtes på afrikansk jord for første gang, i desember 1997. Det er det største, lengste og mest omfattende ICM noen gang.

Et trehundretalls delegater rekker i løpet av 9 dager å utvide organisasjonens arbeid til helt nye områder, i en tid der valuta-svingninger skrumper budsjettet. Også andre rekorder kan noteres på afrikansk jord: Aldri før danser så mange Amnesty-folk fra så mange land til så mange afrikanske rytmer. Og Afrika slår Verden 5-1 i fotballkampen midtveis i ICM.

Korridorene og kaffekannene på University of Western Cape er tømt. Vi er kommet til møtets tredje dag. Solen skinner fortsatt like irriterende sommervarmt utenfor. Arbeidsgruppe A, mandatgruppa, tar fatt på en ny rekke med resolusjonsforslag. Først ut er «Abuses by non-state actors», et resolusjonsforslag om at Amnesty ikke utelukkende skal motarbeide overgrep begått av statlige myndigheter, men også arbeide mot overgrep begått av privatpersoner. Overgrep som i første rekke rammer kvinner og barn. Det er første gang Amnesty skal diskutere en slik mandatutvidelse.

Vold i hjemmet og handel med kvinner

Resolusjonen er blitt endret på veien til ICM. En lang liste med eksempler på overgrep som enkebrenning, barnearbeid, slaveri og vold i hjemmet er tatt ut. Listen fikk allerede før møtet så mye kritikk at styret valgte å erstatte den med et mindre dramatisk forslag om å gjennomføre pilotprosjekter frem til neste ICM.

Møteleder åpner for innlegg mot resolusjonen når det blir klart at det ikke er enighet. Flere seksjoner er bekymret for at nye utvidelser av mandatet skal vanne ut Amnestys arbeid. Mange peker på at organisasjonens begrensede ressurser ikke til- later så omfattende nye arbeidsområder. Flere er bekymret fordi forslaget gir fullmakt til å arbeide på eget land. Styret oppfordres til å gi eksempler på mulige pilot-prosjekter.

- Tvangsarbeid for barn i Pakistan, vold i hjemmet i Sør-Afrika og USA, slavelignende arbeidsforhold for gjestearbeidere i Gulf-statene, kvinnelig kjønnslemlestelse i Afrika, og handel med kvinner i Øst- Europa, nevnes som mulige prosjekter.

Etter en veiledende avstemning blir en komité satt sammen for å utarbeide en endret resolusjonstekst som kan samle størst mulig oppslutning. Man utsetter behandlingen av forslaget til den nye teksten foreligger. Arbeidsgruppen går videre til neste resolusjon. Et fransk forslag om Amnesty og humanitær intervensjon...

...Parallelt i arbeidsgruppe B, aksjons- gruppa, går diskusjonen om forskjellen mellom Amnestys handlings- og aksjons- mandat og organisasjonens forebyggende menneskerettighetsarbeid. Norsk avdeling etterlyser grenseoppgangen mellom de to arbeidsområdene og får det i form av et eksempel: - En Amnesty-representant kan godt holde foredrag om hjemløshet generelt som et brudd på menneskerettighetene, men kan ikke være med på en spesiell kampanje mot hjemløshet i for eksempel England.

Plutselig slår fransk-oversettelsen over i den engelske kanalen i forsamlingens headsets. Det protesteres høylytt. Lydteknikeren har imidlertid tatt pause og inntil han er tilbake, stopper møtet opp. De gratisarbeidende simultantolkene benytter anledningen til å strekke seg i metallboksene sine bakerst i lokalet. Fra morgen til kveld sitter de og jonglerer med fire språk og 12 ulike språkkombinasjoner innenfor et Amnesty-ordforråd der millimeternyansene spiller en rolle: På kryss og tvers mellom engelsk, fransk, spansk og arabisk. Ved midnatt tar de seg fri og rister løs på dansegulvet.

Gulvplassen må de dele med møtedeltakere av alle kategorier: delegater, gjester, musikere og hardtarbeidende frivillige Amnesty-entusiaster fra det sørlige Afrika.

Aksjonister i byen!

Bussen bobler av snakk på vei fra University of Western Cape og Amnesty Internationals rådsmøte. Den tilårskomne britiske dobbeltdekkeren er proppfull av Amnesty-aktivister som har tatt seg en rådsmøte-pause for å dra til Cape Town og demonstrasjon mot massakrene i Algerie.

For første gang får møtedeltakerne et glimt av det landet de er i: Langs motorveien vandrer svarte sørafrikanere som apartheidlovene kastet ut av Cape Town. De ble forvist til slumområder, shanty towns, langt utenfor byen. Her fikk de svarte bo. Og her bor de fremdeles, selv om apartheid-lovene er opphevet. De vandrer med trafikken dundrende forbi, langs bølgeblikk og plankeskur, forbi høye murer med piggtrådruller der forrevne plastposer har endt sin ferd med slettevinden.

Foran i bussen på øverste dekk diskuterer to kullsvarte aktivister i Amnesty t-skjorter resolusjoner med en araber i kaftan og fes og en hvit i sommerhabitt og kledelig solbrente skuldre. Det går på fransk. Lenger bak blir de trøstesløse sør-afrikanske slumområdene kommentert på urdu, mens en tyrker sjekker om den utdelte matpakken inneholder forbudt svinekjøtt.

Sørafrikanske aktivister bryter inn med beskjeder og oppgaver til demonstrantene: Plakater, underskriftslister og løpe- sedler, - hver tar sin bunke, og alt skal deles ut!

Amnesty International er i byen og aktivister fra hele verden står samlet når budskapet skal ut. I tillegg til rådsmøte lanserer da også Amnesty en verdensomspennende kampanje i Cape Town i desember, 'Get up! Sign up!', der både erkebiskop Desmond Tutu og justisminister A. M. Omar gir fornyet tilslutning til Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Amnesty International bidrar dessuten til kampen mot gjeninnføring av dødsstraff i Sør-Afrika med en anti-dødsstraffhøring, og rådsmøtet protesterer mot planlagte henrettelser i Japan samme uke.

‘Seksuell orientering' til besvær

Møtet er nådd til nestsiste dag. Forsamlingen er mør, men den store plenumssalen er fortsatt stappfull av folk iført headset. De sitter blar i dokumenthauger som bare og har vokst, mens de langsomt svinger ut og inn på salens fastmonterte forelesningsstoler. En frivillig løper opp langs benkeradene med en trådløs mikrofon. Den delegerte fra Amnesty i Kuwait forbereder seg til et viktig innlegg. Møteleder har nettopp appellert til forsamlingen om å søke konsensus i den vanskelige saken som skal avgjøres. Britisk seksjon har fremmet forslag om å klargjøre Amnestys arbeid for homofiles rettigheter ved å inkludere ordene 'seksuell orientering', 'sexual orientation', i statuttenes første artikkel. Denne artikkelen stadfester at Amnesty International motarbeider alvorlige overgrep mot personer på bakgrunn av deres politiske eller religiøse tilknytning, etniske tilhørighet, hudfarge, kjønn...

- Amnesty i Kuwait står bak organisasjonens arbeid for homofiles rettigheter, la det være helt klart, begynner delegaten fra Kuwait, - men hvis 'seksuell orientering' inkluderes i våre statutter på denne måten vil vår eksistens og utvikling i Kuwait og mange andre land være truet. Han refererer til Amnestys omfattende problemer med å få myndighetenes godkjennelse som organisasjon i Gulf-staten og understreker at denne mandatendringen kan velte hele forsøket på å etablere seg i det muslimske landet. Mellom ti og tyve seksjoner og strukturer hovedsakelig fra Asia, Midtøsten og Afrika har undertegnet et opprop som advarer mot det britiske resolusjonsforslag. Han leser det opp.

En lang rekke delegater tegner seg for innlegg, og møteleder finner det igjen nødvendig å advare mot en splittende debatt.

Nå løper mange frivillige rundt med mikrofoner. Hellas og India tilslutter seg kritikken fra Kuwait, mens Brasil mener dette er et spørsmål om prinsipper. - Også på andre områder betales en pris for prinsippfasthet, sier seksjonen med referanse til Amnestys dødsstraff-standpunkt.

Tunisia og Israel finner forslaget problematisk, mens Japan er for. Marokko påpeker at det i arbeidsgruppen der saken først ble diskutert, ikke var arabisk-oversettelse, og at det derfor først er nå at de arabisktalende kan delta. Marokkanerne er mot.

USA foreslår en utvei: å vedta en resolusjon som ber det internasjonale styret legge frem en studie om spørsmålet til neste rådsmøte. Etter en siste appell fra britene som ikke mener det er presentert gode argumenter for hvordan utviklingen av Amnesty i den tredje verden vil bli skadet med den forslåtte tekstendringen i mandatet. Seksjonen understreker at Amnesty fremstår som inkonsekvent på dette området.

Møteleder ber om avstemning selv om flere vil tegne seg på talelisten. Det amerikanske kompromissforslaget får overveldende flertall.

Enighetens pris

I løpet av 9 lange dager eter over 500 deltakere seg fra sen morgen til sen kveld gjennom to dusin temamøter og bortimot hundre resolusjonsforslag som underveis skyter knopper med et utall forslag til endringer, 'amendments'. De er kjernen i konsensuspolitikken som Amnesty International hviler sin beslutningsprosess på. Denne politikken koster: Store mengder kreativitet, oppmerksomhet og møtetid går med til språkanalyser, forhandlinger om ord og avsnitt, til taktiske tilbaketog og nye fremstøt. ICM kommer igjennom dokumenthaugen og de hundre resolusjonene - takk skjebne! - på den siste dagen.

Amnesty Internationals høyeste organ debatterer i flere hundre timer tilsammen. Ulike syn og prioriteringer luftes, arbeidsområder avklares og videreutvikles og nye startes opp, men den grunnleggende debatten om hva Amnesty International er og hvilken vei bevegelsen vil gå, står ikke på dagsordenen.

Etterskrift:

Rådsmøtet i Cape Town vedtok å foreta en fullstendig og åpen gjennomgang av Amnestys mandat. Til ICM i år 2001 kan det ligge forslag på bordet om helt å avskaffe det nåværende mandat og erstatte det med noe annet - og enklere. Så, Amnestys veier i det 21. århundre er uransakelige, inntil videre.

Publisert i AmnestyNytt 1998/1