Pierre Sané har ledet verdens største menneskerettighetsorganisasjon i snart ti år. Nå takker han for seg. I dette intervjuet trekker han opp de lange linjer i Amnestys arbeid.
Publisert: 28. Mai 2001, kl. 10:31 | Sist oppdatert: 7. Jan 2024, kl. 18:15
Pierre Sané. ©Veronica Melå

Redigert og oversatt av Thomas Horne

- Etter 40 års kamp for menneskerettighetene, hva mener du er høydepunktene i Amnestys historie?

- La meg begynne med 1968. Dette var et nøkkelår. Jeg studerte selv i Paris det året, og opprøret var viktig for meg personlig. Studentbevegelsene var en protest mot paternalistiske statsmakter verden over og et forsvar for individuelle friheter. Det var de samme kreftene som drev fram ’68-erne som også ga kraft til Amnesty International. Derfor økte oppslutningen om Amnesty enormt i disse årene.

- Fredsprisen i 1977 går det selvsagt ikke an å komme utenom. Prisen ga oss internasjonal legitimitet og var en fantastisk anerkjennelse av individuelt initiativ fra vanlige mennesker uten noen annen makt enn moralen. Amnesty ble en ny organisasjon etter dette. Stater kunne ikke lenger avvise oss som en gjeng idealister. Samtidig tvang anerkjennelsen oss til å ta ansvar som verdens største menneskerettighetsorganisasjon, bli strengere med egen etterrettelighet og forsiktigere med uttalelser og valg av arbeidsområder. Amnesty ble voksne med fredsprisen, og medlemskapet ble fordoblet.

Pierre Sané trekker også fram 1998 som et viktig Amnesty-år.

- 1998 ble virkelig en milepæl i historien om menneskerettighetene og derfor også for Amnesty. For det første samlet vi inn 13 millioner underskrifter til menneskerettighetserklæringens femtiårsmarkering. For det andre holdt Amnesty den første samlingen av menneskerettighetsforkjempere fra hele verden. 300 organisasjoner deltok på møtet i Paris som knyttet det globale menneskerettighetsmiljøet tettere sammen, staket ut en felles kurs og førte til praktisk samarbeid og felles kampanjer. I kjølvannet av møtet, utnevnte FN en spesialrepresentant for menneskerettighetsforkjempere. Det tredje som gjorde 1998 til et viktig år for Amnesty, var selvfølgelig arrestasjonen av Augusto Pinochet.

©Veronica Melå

- Hva er Amnestys viktigste utfordringer de neste 40 årene?

- Den største utfordringen er å bekjempe straffefriheten. Å sørge for at alle verdens Pinochet’er blir stilt for retten, at næringsliv og væpnede opposisjonsgrupper som er innblandet i menneskerettighetsbrudd, holdes ansvarlig for overgrepene. Samtidig har Amnesty en sentral organisatorisk utfordring; menneskerettighetenes udelelighet. Det går ikke an å si at du jobber for femti prosent av menneskerettighetene. Du kan ikke dele dem, slik Amnesty gjør med sitt nåværende mandat. Du må forholde deg til menneskerettighetene som en helhet, og deretter velge strategier i forhold til den konkrete situasjonen, landet, ofrene og overgriperne. Jeg tror personlig at Amnesty i fremtiden vil måtte arbeide på denne måten.

- La oss stoppe opp ved straffefrihet. Tror du den internasjonale straffedomstolen er en utopi?

- Nei, det tror jeg ikke. Ikke bare stemte 120 stater for Roma-statuttene for straffedomstolen på møtet i Roma, men enda flere, 139 for å være nøyaktig, signerte dem. Med Andorras ratifikasjon denne våren, har nå 30 stater ratifisert statuttene, og det er halvparten av antallet som må til før domstolen etableres. Dette er sterke bevis på at myndigheter over hele verden tror at domstolen kan ha en praktisk betydning i kampen mot straffefrihet.

- Likevel er det stor politisk motstand mot den?

- I flere land er det grupper som ønsker å reservere seg mot domstolen, for eksempel i Senatet i USA. Men selv i USA fortsetter meningsmålinger å vise at folk flest ønsker at USA skal ratifisere statuttene slik at domstolen kan opprettes.

- Motstandernes skepsis bunner vel i en frykt for at universell jurisdiksjon er en trussel mot selvråderetten?

- Det er sant nok, men jeg mener at universell jurisdiksjon ikke er en invasjon i nasjonal suverenitet. Tvert imot, det er hver enkelt stats rett – og plikt – å etterforske og straffeforfølge personer som er mistenkt for brudd på internasjonal lov. Når de gjør dette, handler de på vegne av verdenssamfunnet og ikke bare seg selv. Pinochet-saken reflekterer et vannskille i utviklingen av internasjonal lov. Krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord blir ikke lenger sett på som politiske hendelser som politikere og diplomater tar seg av, men som vanlige forbrytelser akkurat som mord, kidnapping voldtekt og overfall - forbrytelser som skal etterforskers og prøves i retten. Den britiske domstolens avgjørelse om at Pinochet kunne utleveres, har skapt en uvurderlig presedens for fremtidens beskyttelse av menneskerettighetene.

- Mange hevder at USA er den viktigste bremseklossen i arbeidet for menneskerettighetene, til tross for at USA oppfatter seg selv som menneskerettighetenes høye beskytter. Hva mener du om dette?

- USA fortsetter å bryte menneskerettighetene både i eget og andre land; tusener utsettes for tortur og mishandling i USAs fengsler og politistasjoner, hundrevis av mennesker henrettes hvert eneste år, og USA bidrar til menneskerettighetsbrudd i andre land gjennom støtte til og trening av myndigheter og opposisjonsstyrker som er ansvarlige for tortur, politiske drap og "forsvinninger". Og samtidig tviholder USA på statusen som foregangsland for menneskerettighetene. Dette paradokset har blant annet ført til at menneskerettighetssituasjonen i USA gjennomgående har sluppet unna internasjonal oppmerksomhet. Det er bare de siste årene USA har ratifisert viktige internasjonale avtaler om menneskerettigheter, og fortsatt har de for eksempel ikke ratifisert Barnekonvensjonen – i likhet med kun ett annet land i verden, Somalia, som ikke har hatt en internasjonalt anerkjent regjering de siste ti årene. Når USA først ratifiserer en internasjonal avtale, skjer det nesten utelukkende med reservasjoner om at avtalene kun vil gjelde på de områdene der de sammenfaller med amerikansk lovgivning. Dette dobbeltspillet forhindrer effektiv beskyttelse av amerikanske borgere, samtidig som det undergraver selve grunnlaget i det internasjonale menneskerettighetsvernet. USA er selvfølgelig ikke alene om denne selektive tilnærmingen til menneskerettighetene, men det er svært alvorlig at verdens eneste supermakt forholder seg til internasjonal lov og overnasjonale systemer som verktøy for å fremme egne politiske og økonomiske interesser.

- Hvordan ser du tilbake på dine ni år som generalsekretær i verdens største menneskerettighetsorganisasjon?

- Jeg hadde store ambisjoner da jeg tok jobben i 1992, og jeg føler at jeg i stor grad har lykkes. I notatene mine fra tiden rett før jeg ble generalsekretær, skrev jeg en artikkel om utfordringer i skjæringspunktet mellom globalisering og menneskerettighetene; om nye forfølgelsesmønstre, om straffefrihet, om hvordan verdenssamfunnet kunne bekjempe menneskerettighetsbrudd begått av ikke-statlige aktører, om menneskerettighetenes udelelighet og viktigheten av å arbeide for de sosio-økonomiske rettighetene. For meg har mine ti år i Amnesty International vært en kamp for å gjøre organisasjonen moden til å møte det 21. århundre. Nittitallet dreide seg om å tilpasse Amnesty til en verden uten den kalde krigen og med en eneste supermakt, USA, og en verden som er fullstendig kapitalistisk der menneskerettighetsbrudd ikke først og fremst skyldes politiske ideologier. Jeg tror Amnesty nå er klar for denne nye verdenen, avslutter Pierre Sané.

Pierre Sané går fra Amnesty International til UNESCO. Ny generalsekretær i Amnesty tiltrer i september 2001.

Publisert i AmnestyNytt 2001/2