Frode Nilsen: - Jeg var en slu jævel

Den tidligere diplomaten, som snart runder 90 år, kjemper med tårene. Etter kuppet 11. september 1973, der general Augusto Pinochet grep makten, reddet Frode hundrevis av chilenerne fra militærjuntaens torturister og bødler.

Frode er kjent for sin genuine interesse for enkeltskjebner. Han griper Victor om skulderen og ser beveget på ham, tydelig plaget av at han ikke lenger husker. At Victors sak har forsvunnet i labyrinten av minner, der gryende demens stadig lukker flere rom. Men Victor husker. Hver detalj om nøkkelrollen Frode spilte for å få ham fri.

Valdivia, Chile, November 1973: ”Hva vet du om våpnene,” spør en hissig stemme. Victor har bind for øynene. ”Vi har brukt strøm, vi har slått deg, og vet du hva? Vi kan gjøre akkurat det vi vil med deg”, sier stemmen. Så tømmer torturisten seks patroner fra revolveren på bordet. Han setter én tilbake, og presser løpet mot Victors tinning. ”Hvor er våpnene,” spør han igjen. ”Jeg vet ikke”, skriker Victor. Som sant er.

Den 27 år gamle kjemikeren er medlem av sosialistpartiet og leder for den lokale fagforeningen for sykehusansatte. Han kjenner ikke til noen planer om å kidnappe familiemedlemmer til militærpersonell, og bruke dem som pressmiddel for å skaffe våpen til et motkupp. Torturisten trykker inn avtrekkeren. Klikk. Ingen kule. Totalt klikker revolveren fire ganger. Victor har bare 50 prosent sjanse for å overleve. Plutselig tar torturisten revolveren vekk.

– Først er du redd. Så kommer du til et punkt hvor kroppen kan tåle hva som helst, og alt dreier seg om å overleve, forteller Victor.

40 år senere har han fortsatt svake merker i pannen etter torturistens elektroder.

Oslo, høsten 1973: Chilenerne feirer kuppet slik vi nordmenn feiret frigjøringsdagen 8. mai 1945. Slik lyder rapporten fra August Fleischer, Norges daværende ambassadør i Chile. Fleischer uttrykker lettelse over at det igjen går an å få fatt på fyringsolje i Santiago. Statsminister Trygve Bratteli er i harnisk. Flere land har åpnet sine ambassader for dissidenter på flukt fra kuppmakerne, men Fleischer nekter å gjøre det samme. Det hele er ytterst pinlig for Arbeiderpartiregjeringen.

Utenriksminister Knut Frydenlund bestemmer seg for å sende den erfarne diplomaten Frode Nilsen til Chile – som spesialutsending i asylsaker. Frode har blant annet fartstid fra Francos Spania, snakket flytende spansk og har bistått dissidenter før.

– Jeg fikk vide fullmakter, minnes Frode, og mer enn antyder at han brøt både skrevne og uskrevne diplomatiske lover for å få jobben gjort.

– Jeg hadde utenriksministeren på min side. Men jeg passet godt på å ikke opptre på en måte som gjorde at jeg ble utvist fra landet, for da kunne jeg ikke hjelpe noen, forteller han.

Derfor opprettholdt Frode den diplomatiske fasaden og takket ja til å sosialisere med juntaens øverste ledere.
– Jeg og min kone var til og med på middag hjemme hos Pinochet og kona, sier Frode, og rister smilende på hodet av sin egen frekkhet:
– Jeg oppførte meg ordentlig, jeg kunne jo ikke skjelle mannen ut. Det var en pen middag for fire. Men jeg benyttet anledningen til å ta opp et par saker med ham, forteller Frode.
Senere, under en diplomatisk tilstelning, vinket Pinochet ham bort til gruppen av menn han stod sammen med og sa:

Slik ålte Frode seg gjennom systemet – om ikke uoppdaget, så i det minste uten at det ble slått ned på.
– Jeg var en slu jævel, ler han.


Individets verdi

– Når man snakker med far, føles det som han er der for bare deg. Du føler deg viktig. Jeg tror det er derfor han ble lyttet til, at folk likte ham, forteller datteren Randi Elisabeth Nilsen.

– Hvert individ har verdi. Det må vi aldri glemme, kommenterer Frode.

Som spesialutsending fra november 1973 til september 1974, hadde han en kvote på 100 flyktninger som Norge var villig til å ta i mot.
– Jeg valgte dem som hadde størst behov for hjelp, forklarer Nilsen, om hvorfor han fokuserte på dem som stod øverst på Pinochets liste over ettersøkte dissidenter.
Et nettverk av informanter hjalp ham å lokalisere aktuelle kandidater, og han undersøkte hver eneste sak grundig før han tok en avgjørelse.

Som gammel Milorg-mann var ikke Frode ukjent med hemmelige operasjoner.
Gjennom en kombinasjon av distraksjon og vennlige allianser, smuglet Frode dissidentene inn på ambassadeområdet. Metodene var ofte latterlig enkle:


Santiago, våren 1974: Det er tid for vaktskifte. Bare et par av Pinochets militære vakter blir stående igjen på post. Resten tusler ned til vaktbua for å få avløsning. Porten åpner seg, og en av ambassadens biler kjører ut. Den stopper akkurat lenge nok foran de få gjenværende vaktene, til at dissidentene som gjemmer seg rundt hjørnet kan snike seg inn gjennom porten i ly av bilen.

– Ambassadesekretæren min hadde en stor amerikansk bil og var god til å kjøre fort i bakgater, forteller Frode, om hvordan de fikk dissidentene fra ambassaden og om bord på et SAS-fly retning Oslo.

I 1975 returnerte Frode Nilsen til Chile, denne gang som ambassadør. En stilling han også hadde fra 1988 til 1992. Nå kunne han dra nytte av et dekret fra Pinochet, som gjorde det mulig for politiske fanger å slippe fri. Forutsetningen var at et annet land var villig til å gi dem visum og opphold.

Santiago fengsel, 1975: ”Det er noen venner av deg i Norge som maser livet av meg. Jeg har lovet dem å hjelpe deg,” sier den ulastelig antrukne mannen som sitter foran ham. ”Jeg kjenner ingen nordmenn.” Victors hjerne jobber på høygir. Hvem er denne formelle mannen som sier han kan hjelpe? Som kan frigjøre ham fra det fornedrende fangelivet, som til tider har tvunget ham til å drikke vann fra toalettskåler og spise muggent brød gjemt bort i sprekker av andre fanger?

”Vennene” var en Amnestygruppe i Oslo. Victor var blitt adoptert som samvittighetsfange og den såkalte Ljangruppa hadde kjempet utrettelig for hans sak i lang tid. Det var andre gang Victor fikk uventet hjelp utenfra. Et par år tidligere hadde en lokal biskop fått et brev med bønn om å hjelpe Victor. Biskopens innsats gjorde at Victors dødsdom ble omgjort til livstid.

– Jeg var skeptisk til hva Frode Nilsen kunne gjøre, men jeg valgte til slutt å stole på ham. Han virket genuint opptatt av min sak, minnes Victor.

To ganger nektet Pinochet å skrive under Victors reisetillatelse. Senere fikk Victor vite at Monica Madriaga – Pinochets justisminister, kusine og forfatter av de famøse amnestilovene, som til dags dato beskytter mange av regimets verstinger fra rettsforfølgelse – hadde stukket reisetillatelsen innimellom en bunke papirer, som Pinochet skrev under uten å ta nærmere i øyesyn.

Frode minnes ikke detaljene i Victors sak, men bekrefter at Monica Madriaga var en av hans mest verdifulle kontakter.
– Jeg klarte å overtale henne til å hjelpe meg, forteller Frode.

I mars 1977 landet Victor Hormazabál i Oslo. I lommen hadde han navnet på en av sine norske støttespillere: lederen av Ljangruppen, Carl Halse. Han hjalp senere den unge kjemikeren med å få jobb ved Veterinærhøyskolen, der Victor var ansatt til han gikk av med pensjon.

Oslo, 1982: Victor tror ikke sine egne øyne. Brevet han holder i hendene forteller at Ramona Albornoz de Carril, ”hans” samvittighetsfange i Argentina, er blitt løslatt. Victor og de andre i Amnestygruppa har kjempet for hennes sak i flere år. Det føles godt å gi noe tilbake, tenker han.

markerer 15årsdagen for fengslingen av Pinochet i London. Amnesty ser på fengslingen og det påfølgende rettsoppgjøret som en seier for det internasjonale rettssystemet. Ingen er over loven. Ingen overgriper skal kunne gå fri noen gang, noe sted i verden.

LES: How General Pinochet's detention changed the meaning of Justice

Den 11. september 1973 styrtet militæret daværende president Salvador Allende. Kuppet ble støttet av USA, som fryktket den folkevalgte sosialistlederens makt i regionen. Militærdiktaturet, ledet av hærfører Augusto Pinochet, varte i 17 år. På disse årene ble over tre tusen venstreorienterte chilenere henrettet eller døde under internering. Flere tusener flyktet eller forsvant.