Dømt til døden av Pinochet, reddet av Amnesty

Min egen generasjon visste ingen ting om Amnesty International, men når du har sett et diktatur innenfra, vet du at det er behov for en organisasjon som Amnesty, sier Victor Hormazabal.

Victor var 27 år, medlem av Salvador Allendes sosialistparti og en ledende fagforeningsmann i Valdivia i det sydlige Chile under kuppet 11. september 1973. Han ble arrestert samme dag sammen med to partifeller. Etter et par dagers forhør, ville politiet slippe dem løs om kvelden. Det var portforbud, og Victor insisterte på at de fikk være i fengslet over natten
fordi han var redd for at de ville bli skutt av de mili-tære på åpen gate. Neste morgen fikk han bekreftet sin mistanke. Utenfor fengsels-porten satt sivilkledd militær i en bil med åpent lasteplan av det slaget kuppmakerne brukte til sine fangetransporter. Victor greide å komme seg til familien i Santiago hvor han holdt seg i skjul noen uker.

En kveld i månedsskiftet september/oktober banket tungt bevæpnet politi på døren. Victor ble kastet opp på et lasteplan hvor han ble kommandert til å ligge på magen mens en offiser satt på ryggen hans med en pistol pekende mot tinningen hans hele veien til politistasjonen. De som ikke kunne vise legitimasjon ble kjørt rett til Nasjonalstadion, mange ble skutt på veien. Victor ble kledd naken og ført til en kald celle uten seng. Hele natten kunne han høre skrikene fra torturkammeret vegg i vegg. De neste dagene var det Victors tur: Han ble jevnlig banket opp, hengt opp etter armene, fikk røsket ut tenner og ble utsatt for elektrosjokk og simulerte henrettelser. Fengselsvaktene satte på høy musikk i cellen, og spilte hele netter igjennom den samme platen om og om igjen. Da han ble overført til et ordinært fengsel, fikk han smuglet ut en beskjed til familien om hvor han befant seg. De kontaktet ambassader og lokale myndigheter for å få satt sønnen fri. Etter 15 dager ble han overført til et fengsel for politiske fanger.

Politiet forsøkte flere ganger å gi Victor en ny identitet, sannsynligvis slik at han lettere kunne «forsvinne». Deler av politiet så ut til å stå under direkte militær kommando. Tidlig på våren 1974 ble Victor fløyet til Valdivia hvor rettssaken skulle stå for en militær domstol. Han nektet å la seg dope ned før flyturen. Da han kom ut av flyet fikk han en svart sekk over hodet, ble banket opp og ført direkte til torturkam-meret i hjembyen. Han ble torturert en hel uke og skalv over hele kroppen. Han fikk verken vann eller mat, men i Santiago hadde han lært å drikke vann fra toalettanken.

Absurde anklager

Kuppets leder, forsvarssjefen Augusto Pinochet, hadde erklært krigstilstand med tilbakevirkende kraft og forbudt sosialistpartiet og CUT, Chiles LO. Anklagen mot Victor og hans partifeller gikk ut på at de hadde lagt planer om å kidnappe barn av militært befal for å kreve våpen og gjøre et motkupp. Aktor la ned påstand om livsvarig fengsel. Men rett før dommen falt, ble anklagen endret. De siktede skulle nå ha samarbeidet med sovjetiske og kubanske etterretningstjenester om ilandsetting av militære tropper ved Valdivia. Victor og en av hans kamerater ble dømt til døden for høyforræderi. I syv uker måtte Victor leve med angsten for å bli hentet ved daggry og skutt. Hans mor oppsøkte straks ambassadene i Santiago med en appell om å gripe inn. I Norge gikk en Amnesty-gruppe til aksjon så snart de fikk nyheten.

Etter 10-12 dager kom biskopen av Valdivia og besøkte Victor i dødscellen. Han hadde mottatt et brev om han kunne gjøre noe for å redde Victors liv som han følte han måtte besvare. Victor fikk overtalt ham til å gå til den lokale generalen med brevet. Etter denne kirkelige intervensjonen ble Victor benådet. Da han mange uker senere fikk beskjeden, kunne han endelig sove igjen. Han ble sendt tilbake til fengslet i Santiago.

En representant for Røde Kors kom en dag med et brev til ham hvor «norske venner» ville vite hvordan det gikk med ham. Victor lurte svært på hvem de kunne være, for han kjente ingen i Norge. I 1975 fikk han besøk av Frode Nilsen, Norges nye ambassadør i Chile. Han fikk løslatt hundrevis av politiske fanger og ble en legende blant chilenere. «Det er noen venner av deg som maser livet av meg. Jeg har lovet dem å hjelpe deg», sa han til Victor. Nilsen fortalte ham at Pinochet etter sterkt utenlandsk press hadde sendt ut et dekret som tillot politiske fanger å søke om løslatelse mot å dra i eksil. Ambassadøren hjalp Victor med å få sendt en søknad. Først ved fjerde forsøk lyktes det. Victor fikk flere tilbud om eksil. Han valgte Norge fordi han så gjerne ville hilse på og takke Amnesty-medlemmene som hadde arbeidet så utrettelig for ham.

I mars 1977 kunne Victor endelig forlate fengslet, og ble kjørt til flyplassen. Her traff han ambassadør Nilsen som ga ham navnet til Karl Halse i Ljansgruppen og et kort han skulle ta med seg til Utenriks-departementet i Oslo hvor det sto: «Ta godt vare på Hormazabal. Frode Nilsen». På flyplassen var også Victors familie kommet for å ta farvel med ham.

Et nytt liv i Norge

Victor Hormazabal landet på Fornebu - uten penger, kunne verken norsk eller engelsk og visste ingen ting om Norge, men var lykkelig for å ha fått tilbake friheten. Han ble møtt av en representant for Det norske flyktningeråd som tok ham med seg til Gyldenløwes Hotel på Majorstua. Flyktningerådet formidlet kontakt til Halse som kom på besøk alt neste dag. Victor ble snart invitert til middag sammen med hele Ljans-gruppen. De måtte snakke ved hjelp av fingerspråk, men det la ingen demper på gleden over at deres fange ikke bare var i live, men satt midt i blant dem. Siden skaffet Halse Victor, som er utdannet kjemiker, en hospitantplass på Norges Veterinærhøy-skole hvor han selv var dosent. Victor fikk tak i hybel, begynte på norskkurs og trente opp den ødelagte helsa si ved å gå lange turer i byen.

Han kom selv med i en Amnesty-gruppe få år senere. Han hadde holdt en appell på Samfunnshuset på Tøyen i forbindelse med en Amnesty-kampanje. I bussen på vei hjem var det noen jenter fra gruppe 87 som spurte om han kunne hjelpe dem med å oversette noen brev til spansk. Han ble invitert til gruppemøte neste dag, og så var det gjort!

Victor kunne for første gang reise tilbake til Chile i 1990 etter at Pinochet gikk av som president og alle i eksil fikk amnesti. Men Victor hadde bestemt seg for å bli i Norge. Her har han stiftet familie, arbeider som avdelingsingeniør på Institutt for næringsmiddelhygiene og har til og med vent seg til norsk tankegang. På spørsmål om hva som er typisk norsk, svarer han raskt «det å tenke seg grundig om før man gjør noe».

Oppgjør med Pinochet

Victor gleder seg over at Pinochet sannsynligvis må stå til ansvar for sine ugjerninger ved en europeisk domstol og håper han blir dømt. - Det vil ha en forebyggende effekt. De militære vil tenke seg om en gang til før de begår et nytt statskupp. Det gjør ingen ting om Pinochet slipper å sone. Det viktigste ved en rettssak er at det blir satt et nådeløst søkelys på kuppet og overgrepene under diktaturet, og hvor dypt involvert USA og CIA var.

Han er også tilfreds med krigsforbrytertiltalen mot den jugoslaviske presidenten Slobodan Milosevic. Diktatorer skal vite at det ikke finnes noe fristed for dem. Victor Hormazabal vet av egen smertelig erfaring hvor viktig det er at noen utenfor fengselsmurene tror på din uskyld og jobber for din sak. Selv ikke hans egen familie kunne riktig begripe hvordan han kunne bli behandlet så ille uten å ha gjort noe galt. - De forsto ikke at i et diktatur kan hvem som helst havne i fengsel uten å ha gjort noe galt, sier Victor.