Vi snakker ikke nok om Liu Xiaobo

Mens Norges forhold til Kina diskuteres høylytt, har vi en tendens til å glemme det som egentlig er stridens kjerne, nemlig Liu Xiaobo.

Liu Xiaobo har vært fengslet siden desember 2008, selv om dommen på 11 års fengsel ikke falt før desember 2009. Hans «forbrytelse» var å «undergrave staten»  ved å være medforfatter på ‘Charter 08’, et politisk skrift modellert på tsjekkernes ‘Charta -77’ fra den kalde krigens dager. Kinesiske myndigheters vrede mot Norge ble vekket da Nobelkomiteen ga Liu Xiaobo fredsprisen i 2010. Resten er fire års historie.

Mange har ment mye om denne fredspristildelingen. De samme har ment mye om de kinesiske myndighetenes reaksjon på tildelingen.  Den diskusjonen skal jeg la ligge her. For meg og for Amnesty er hovedpoenget at Liu Xiaobo er fengslet for på fredelig vis å ha gitt utrykk for sine politiske meninger. Han skulle ikke sitte i fengsel og hans kone Liu Xia skulle ikke sitte i husarrest. Det standpunktet håper og tror jeg at jeg deler med hele den norske regjeringen og størstedelen av det norske folk. Likevel har dette forsvunnet i bruduljene omkring fredsprisen. Nå er det på høy tid å ta fram igjen kravet om løslatelse og arbeide for det.

Det tjener bare kinesiske myndigheters sak å fortape seg i en diskusjon om hvorvidt Liu Xiaobo er en verdig vinner av fredsprisen eller ikke. Den virkelige saken og den viktigste for ham og hans nærmeste er det åpenbare forhold at det er en uhyrlighet og et soleklart brudd på menneskerettighetene at han sitter i fengsel.

Kinesiske myndigheter og deres medspillere har klart å skyve kampen for hans frihet ut på et sidespor. Delvis ved å tåkelegge den med fredsprisindignasjon og delvis ved effektivt å late som om kritikk og oppmerksomhet er bortkastet i denne saken.

Jeg skal innrømme at selv jeg har mistet litt fokus i forhold til å jobbe for Liu Xiaobos løslatelse. Jeg har rett og slett gått på bløffen. Men så dukker det plutselig opp en artikkel på Reuters. De hevder å ha kilder blant de såkalte «småprinsene» i det kinesiske kommunsipartiet. De som er på vei opp i hierarkiet. Ifølge Reuters kilder kjemper de en kamp internt i kommunistpartiet for at Liu Xiaobo skal løslates. Det er i seg selv veldig gledelig. Men det er først og fremst deres begrunnelse som gir meg ny energi:

De mener det koster for mye i internasjonalt omdømme for Kina å holde ferdsprisvinneren og samvittighetsfangen Liu Xiaobo i fengsel.

For meg er dette en «marsjordre». Det er sånne som oss i Amnesty som gjennom stadig press på kinesiske myndigheter, våre egne myndigheter og alle andre med innflytelse høyner prisen på å holde Liu Xiaobo i fengsel. Det er når vanlige folk nekter å glemme samvittighetsfangene og stadig minner omverdenen om dem, at myndighetene blir svar skyldig og er nødt til å forsvare sine ulovlige handlinger med sin tynne argumentasjon og uholdbare resonnementer.

Norske medier og utallige mennesker som bor i Norge viste at de tar menneskerettighetene alvorlig og at de forventer at våre myndigheter gjør det samme da Dalai Lama var i Norge. Som vi alle vet valgte regjeringen å følge pålegget fra kinesiske myndigheter og ikke møte Dalai Lama, noe Amnesty var sterkt uenige i.

Nå må vi gå tilbake til utgangspunktet. Vi må hente fram raseriet vi følte da Liu Xiaobos stol stod tom i Oslo Rådhus den 10. desember 2010 da han skulle vært i Oslo for å motta fredsprisen.

Vi må fortsette å kreve at han må løslates og vi må nok en gang si til våre myndigheter at vi er villige til å betale den prisen dette eventuelt måtte koste i vårt forhold til kinesiske myndigheter.

Det handler ikke om at kinesiske myndigheter blir fornærmet av en fredspris. Det handler om solidaritet med en mann som er ulovlig fengslet for å ha meninger de samme myndighetene ikke liker.

John Peder Egenæs er generalskretær i Amnesty International i Norge og oppfordrer med dette alle til å signere aksjonen for Liu Xiaobos løslatelse.