Vi skal gjøre mer enn å håpe

2011 er straks slutt. Til tross for at året ebber ut med ny vold i Nigeria, Irak, Syria og med lange fengselsstraffer for kjente dissidenter i Kina, har det vært et håpefullt år.

Folkene i en rekke land verden rundt har i løpet av året tatt til gatene og protestert og til og med kastet lengesittende diktatorer. Hva som kommer etter er fortsatt usikkert, og i land som Egypt, Syria, Jemen og Bahrain må demonstrantene fortsatt tåle at myndighetene bruker brutal vold mot fredelige demonstranter. Det kan virke som om mange flere må dø før våren kan bli til sommer. Likevel mener jeg det er stort håp i disse folkemassene. Dette håpet sprer seg også. I Russland er det flere folk i demonstrasjoner enn det har vært på flere tiår. Putins maktspill har blitt for mye for mange.

For meg er disse demonstrasjonene et bevis på at mange forståsegpåere og eksperter har tatt feil. Ofte har vi hørt at menneskerettigheter med krav om frihet fra frykt og nød er noe bare vi i utviklede demokratier har begreper om. Nå ser vi at dette er så feil som det går an. Menneskerettighetene, slik de uttrykkes i FNs verdenserklæring og tilhørende dokumenter, er kanskje best forankret i vår politiske tradisjon, men verdiene og intensjonene er universelle. Det er kun arrogant og undertrykkende å påstå noe annet. Det lærte vi i 2011.

Hvis 2011 ga menneskerettighetsaktivister håp. Hva vil vi så med 2012?

Vel jeg kan love at vi skal gjøre mer enn å håpe.  Menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty har fortsatt en viktig rolle å spille. Det har vi som enkeltmennesker også.

I Midtøsten og Nord-Afrika skal vi fortsette å rette søkelyset mot de mektige sammen med demonstrantene og aktivistene i gatene. Vi skal avsløre dem når og dersom de bryter de menneskerettighetene folket krever. Makthaverne i Egypt, Tunisia og Libya skal ikke tro at vi ikke følger med selv om de fleste journalistene har reist hjem. Følger du Amnesty vil du høre om fengslingene, undertrykkelsen og diskrimineringen dersom den fortsetter under nye regimer. Du skal også få mulighetene til å påvirke de samme makthaverne sammen med oss. Både direkte og gjennom de regjeringer og selskaper som støtter dem.

Et overgrep som vi har bekjempet med suksess er dødsstraffen. Men det er fortsatt stater som dreper for å vise sin allmektighet og skremme sin befolkning. Kampen mot denne antikverte straffen skal vi trappe opp. Sammen med likesinnede regjeringer og mennesker skal du ofte få tilbudet om å stanse henrettelser og endre lovverk. Amnesty har lenge gått foran i dette arbeidet, og den jobben lover vi å føre videre med større tyngde.

Verden over blir kvinner behandlet som annenrangs mennesker. Det har alltid vært en skam, men i vår tid er det en skam alle vet om og bør forstå er galt. Noen steder tar denne undertrykkelsen ekstreme former. DR Kongo er et slikt sted. Skjermet fra offentlighetens lys voldtas kvinner som et ledd i alle aktørenes krigsstrategi. Her virker håpet langt unna. Men ingen situasjon er umulig. Det ble vi minnet på av årets tre fredsprisvinnere. Vi skal kjempe for at kvinnene i Kongo skal få den stemmen og den rettferdigheten de ikke bare fortjener, men har rett til.

Men vi trenger ikke reise til Kongo for å finne urett mot kvinner. Fokuset på voldtekt i Norge, særlig i Oslo, har økt bevisstheten om at vi ikke engang i Norge tar overgrep mot kvinner alvorlig nok. Regjeringen hadde ikke fulgt sitt eget voldtektsutvalgs anbefalinger for å få bukt med dette meget omfattende og alvorlige problemet. Amnesty kommer til å henge på den nye justisministeren som en klegg inntil vi opplever at hun tar voldtekt så alvorlig som det kreves av henne.

I 2011 rykket terroren tett innpå oss alle. 22. juli kommer for alltid til å stå skrevet inn i vår bevissthet. Det kommer for alltid til å finnes en sorg i oss alle. For noen er den helt konkret og knyttet til tapet av et umistelig menneske. For andre er den mer generell. Men nok en gang må vi ta tak i det håpefulle som fulgte det unevnelige massedrapet og bygge videre den samfunnsformen vi er så stolte av. Amnestys rolle i dette blir å bekjempe alle uttrykk for hat og diskriminering. Bekjempe dem med ord og med handlinger som uttrykker det motsatte. Vi skal gi uttrykk for det vi mener, og vi skal oppfordre og utdanne flere til å gjøre det samme.

På veien mot disse store målene, skal vi kjempe for friheten og livet til enkeltmennesker som alt er falt i de mektiges klør. Enkeltmennesker som sitter fengslet for sine meninger, skyldige og uskyldige som sitter i sine celler og venter på bøddelen, og folk som hver dag må leve sine liv i ytterste fattigdom uten den respekten for deres verdighet som de alle har rett til å oppleve.

Som 2011 kan 2012 fort bli et revolusjonært år. Ikke i den gamle betydningen vi har lest om fra Russland, Kina og mange andre steder i historien, men i den betydningen vi lærte i 2011. Den revolusjonen pågår og Amnesty tilbyr deg å spille en rolle.

Godt nytt år!