Vestbredden: Menneskerettighetsforkjemper løslatt!

Saed Yassin ble satt i varetekt i mars i 2006, mistenkt for å ha gitt støtte til militsorganisasjoner, og for å kjempe mot myndighetenes politikk. 28. februar 2010 ble han altså funnet uskyldig på begge punkter.

Han ønsker å takke alle Amnestys medlemmer som har aksjonert for ham og gitt familien hans støtte.
- Dere er en generøs organisasjon som ikke glemmer noen fanger. Jeg var heldig som fikk reise hjem, men jeg tenker på alle andre som har blitt dømt i urettferdige rettssaker og fortsatt sitter fengslet, sier Saed Yassin.

Han forteller at hans første prioritet nå er å få en grundig legeundersøkelse. Han har lidd av kraftige magesmerter under fengselstiden, både i Israel og på Vestbredden. Fremover skal han også bruke mye tid sammen med barna, og hjelpe dem over traumene de har gjennomlevd.
- Da barna besøkte meg var de så bekymret at de ikke klarte å si et ord, sier Yassin. Nå vil jeg tilbringe mer tid med dem og prøve å hjelpe dem å komme over frykten.

Saed Yassin har vært en aktiv menneskerettighetsforkjemper i mange år. Han ble første gang arrestert av israelske myndigheter i mars 2006 og satt under administrativ varetekt. Varetekten ble utvidet til desember 2009. Da ble han løslatt av israelske myndigheter, men straks etter ble han arrestert av palestinske myndigheter.

I oktober 2009 skrev han dette brevet til Amnesty International:

"Til de ansatte, frivillige og tilhengere av Amnesty International.

Jeg skriver til dere fra fengselet, fra bak murene og gitteret. Det kjæreste for menneskeheten er frihet og verdighet, det er ikke noe liv uten disse to tingene. Jeg har nå vært adskilt i 43 måneder fra min tålmodige kone, fra vår 8 år gamle sønn Omar, og vår datter Shiza, som var 2 år gammel da jeg ble fengslet, og som ikke lenger kan huske meg. I løpet av de siste 43 månedene har min kone fått anledning til å besøke meg kun fem ganger. Min far døde mens jeg var i fengsel, jeg fikk ikke anledning til å se han en siste gang.

Til tross for den høye prisen min familie og jeg må betale, som mange andre fanger sammen med meg, er det deres solidaritet med meg som gjør det lettere for meg å holde ut. For jeg vet at mine rop om rettferdighet blir hørt i de fjerneste strøk, i Europa og Amerika. Det finnes mennesker der ute som kjemper for min frihet, for at rettferdigheten skal seire og at urettferdigheten skal ta slutt. Planen min er nå å ta en mastergrad i menneskerettigheter.

Jeg ønsker derfor å takke dere, hver og en, for alt arbeidet dere legger ned for meg, og takk for alle de fine og varmende ord som dere har skrevet til meg i vennskapets ånd. Jeg takker dere for alle de vakre bildene dere har sendt meg, og som har gitt meg håp.

Jeg håper at vi en dag vil få muligheten til å treffes, i frihet, så jeg kan se disse gode sjelene som har krysset kontinent, hindringer og gitter for å beskytte en fange. Jeg er overbevist om at man må betale en pris for å kjempe for å beskytte menneskerettighetene, og denne gangen var det min tur, men dere forlot meg ikke alene, og jeg takker dere så mye for det".