Jeg vil hevde at den verdenshistoriske betydningen av terrorangrepet 11. september ikke var at våre åpne samfunn ble angrepet på en enestående spektakulær måte. Nei, den virkelig skjellsettende betydningen var at USA grep sjansen til radikalt å omdefinere venn og fiende.
Publisert: 20. nov 2001, kl. 13:11 | Sist oppdatert: 30. Jan 2024, kl. 17:22
©Katarina Wallentin

Av Hjalte Tin

Det var USAs svar 11. september som holder på å endre verden i et svimlende tempo. Bush kunne svart som Clinton gjorde i 1998, med et stort rakettangrep på Afghanistan, uten å endre verden. Bush brøt radikalt med arven fra den kalde krigen da han med det enkle og tøyelige slagordet om krig mot terrorisme på mindre enn en måned fikk omorganisert samtlige stater i verden mellom venner og fiender av USA, demokrati og sivilisasjon. Krigen mot terrorisme er nå den viktigste og mest dynamiske fronten i internasjonal politikk.

Global borgerkrig

Etter den første måned i denne krigen kan mye tyde på at krigen mot terrorisme utvikler seg i retning av en global borgerkrig. Borgerkrig fordi terroristene ikke er en stat, men et nettverk, og fronten derfor ikke går mellom stater, og borgerkrig fordi terrorismen tvinger statene til å forsvare seg mot sine borgere.

I land etter land innskrenkes de borgerlige frihetsrettighetene, og sentrale lover om hva statene kan tillate seg overfor sine borgere strammes inn med henvisning til en felles indre fiende. Dette er mer omfattende enn for eksempel alliansen mot kommunismen var, fordi man ikke stiller seg likt overfor en tredje, ytre fiende, men man forenes om det mest vitale punktet i enhver stat, nemlig forholdet mellom stat og borger. Den nye krig mot terrorisme er global ikke bare fordi konflikter i Palestina, Afghanistan og Kashmir nå knyttes direkte sammen og krigshandlingene kan spre seg til mange land, men også fordi murer styrter sammen mellom de mange nasjonale arenaer for maktkampen mellom stat og borger. I krigen mot terrorisme er det ingen ytre fiende, bare et felles indre problem.

Verdens stater aksepterer ikke terrorisme. Men "terrorisme" er et fullstendig åpent og tøyelig begrep som kan legitimere voldsomme inngrep mot menneskerettigheter, angrep på hele stater og kontroll med globale økonomiske transaksjoner. Alt begrunnet i "sikkerhet". Men hva er et "sikkert" samfunn? Ulrich Beck skrev i sin berømte bok om Risikosamfunnet at "mens likhetens utopi hadde et positivt mål for endring av samfunnet, blir sikkerhetens utopi eiendommelig negativ og defensiv." Hvis visjonen eller utopien om et "sikkert" samfunn bare kan defineres negativt og defensivt som fravær av terror, har terroristene fått lov å sette dagsorden, og man kan frykte at en global borgerkrig mot dem bare vil utvikle mer frykt og ikke mer sikkerhet.

"I krigen mot terrorisme er det ingen ytre fiende, bare et felles indre problem."

Attentatet den 11. september innvarslet en hittil usett ekstremt asymmetrisk krig, Verdens største militærmakt var ute av stand til å beskytte sine finansielle og militære sentre og sivilbefolkningen mot et angrep fra nitten mann bevæpnet med hobbykniver. Det lykkes terroristene å drepe og ødelegge i et omfang helt uten fortilfeller i terrorismens historie. Tragediens menneskelige og materielle omkostninger overstiger tapene i flere små kriger. Fra miltbrann til atommareritt, terroren truer nå alle "amerikaneres, korsfarere og jøders" sikkerhet selv om den antakelig bare klarer å ramme få. Terroristene utnytter det moderne samfunnets sårbarhet etter en djevelsk Murphys lov der intet og ingen som kan bli ødelagt kan være sikker på ikke å bli truffet.

Fattigdomsfronten

Det hat terroristene viste oss, måtte våre ledere på en eller annen måte tilskrive fremmede og andre enn oss selv for å kunne bekjempe det. De første reaksjoner på attentatet vitnet om skyldfølelse over den globale ulikheten og plasserte hatets kilde i den globale fattigdommen. Chris Patten, EUs utenrikskommissær erklærte "Ulikheten nærer hatet". Denne skyldfølelsen over vår rikdom som vi nyter og ikke et sekund vil unnvære, kan dulmes med velkjente midler. "Bekjemp terror med bistand", foreslo EUs bistandskommissær, Poul Nielson. Ben Barber, forfatteren til Jihad vs. McWorld pekte også på rikdomskløften som en del av fronten i krigen mot terrorismen. "Selv om bin Laden er borte om seks måneder så kan nye bin Laden-typer stige opp av det store havet av sinte, fattige mennesker. Vi skal ikke bare ødelegge de aktive terrorcellene. Vi må også gjøre noe for den store gruppen av verdens utstøtte." (Ben Barber i Information 29. september)

"Det er rett og slett empirisk ukorrekt å hevde at fattigdom og nød avler terror."

Ondskapen ble sendt tilbake til fattige leirhus i Afghanistan, til en fattigdom og nød som vi ikke kjenner hos oss og som derfor gjør det utenkelig at dette hatet kunne oppstå hos oss selv. Men er det riktig at fattigdom er kilden til terrorisme? Det var jo ikke fattige bønder fra Afghanistan som spredde død og ødeleggelse på Manhattan den 11. september. Terroristene var unge, velutdannede menn fra middelklassehjem i Midtøsten. Mobiltelefoner, kredittkort, vestlige språk, moderne påkledning og avslappede omgangsformer, alt dette delte de med oss. De var hjemme i den moderne verden, hva enten de oppholdt seg i Europa, USA eller Midtøsten. Det er rett og slett empirisk ukorrekt å hevde at fattigdom og nød avler terror. Selv verdens rikeste land, USA, kan fostre terrorister som man så i Oklahoma. Den globale kløften mellom rik og fattig er ikke en del av fronten i krigen mot terrorisme og derfor er det høyst usannsynlig at mer bistand vil hindre fremtidig terrorisme.

© Nina Rasmussen

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor praktisk talt alle land i verden har støttet USA. Hele verden fordømte angrepet 11. september og uttrykte solidaritet med USA. Ingen har lyst til selv å bli mål for nye vanvittige terroraksjoner, så ethvert samarbeid som kan minske risikoen er velkomment, selvfølgelig særlig for de statene som fører sine dypt problematiske anti-terrorkriger. Og enda færre stater har lyst til å bli utpekt som fiende av USA. Samtidig er det innlysende at en global krig mot terrorisme ikke med et slag opphever alle andre motsetninger, konflikter og kriger. Hvordan og hvor lenge de kan underordnes den felles kamp mot terrorisme er et åpent spørsmål.

Afghanistan-fronten

Fronten mellom Taliban og Nordalliansen er nå den sentrale fronten i krigen mot terrorisme. Fra en afghansk synsvinkel gir den nåværende bombingen bare et spinkelt håp om avslutning på 23 års borgerkrig som har kostet over en million afghanere livet. Hvor langt vil den internasjonale koalisjonen føle en forpliktelse overfor det afghanske folket som man jo gang på gang understreker at man ikke er i krig mot, noe hvert eneste sivile tap motsier?. Hvis den aktuelle krig mot terrorisme skal bringe fred til Afghanistan, krever det mer enn å bombe Taliban fra makten, en oppgave som i seg selv er skremmende. Vil man ha tålmodighet, innsikt og vilje til å etablere en forsoningsregjering i Kabul? Hva gjør man hvis Taliban reorganiserer seg og fører en geriljakrig mot det nye styret i Kabul?

"Så lenge konflikten om Kashmir er uløst vil den sende sin mørke skygge inn over Afghanistan og undergrave krigen mot terrorisme."

Det er grunn til å tro at USA ikke ønsker en langvarig tilstedeværelse i landet, men kan de trekke seg ut slik Sovjetunionen gjorde? De russiske erfaringene burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på enhver i State Department og Pentagon. Og hva gjør man hvis Pakistan fortsetter sin destabilisering av Afghanistan for å ivareta sine regionale interesser? Pakistan vil fortsatt ha en strategisk interesse av et svakt, kontrollerbart styre i Kabul som kan brukes til å opprettholde terrorpresset mot India i Kashmir. Når fronten for krigen mot terrorisme flytter til et nytt område, kan man frykte at afghanerne igjen blir ofre for regionale makter som med våpenhjelp sikrer en endeløs fortsettelse av borgerkrigen i Afghanistan. Så lenge konflikten om Kashmir er uløst vil den sende sin mørke skygge inn over Afghanistan og undergrave krigen mot terrorisme.

Heller ikke det andre krigsmålet: Forebyggelse av nye Al-Qaeda terrorangrep, synes innen rekkevidde. USA bomber terroristleire og Talibans militære installasjoner i Afghanistan. Det er likevel ikke sannsynlig at man kan utslette terrornettverket på denne måten. Hvis Bin Laden dør eller må forlate Afghanistan, vil han og hans nettverk antakelig være i stand til å reorganisere sin terror fra andre land, og ikke nødvendigvis fra et land i den tredje verden. Leire i vennligsinnede land er en luksus som mange terrorister har klart seg uten.

Global demokratisering

Umiddelbart styrker krigen mot terrorisme statene mot deres indre opprørere, men på lengre sikt håper jeg at den kan utvikle en global regulering av hva stater kan tillate seg overfor sine borgere. Krigen mot terrorisme kan forsterke andre initiativer som flytter autoritet over borgere fra nasjonale stater til ulike internasjonale organer. En internasjonal straffedomstol konfronterer visse forbrytere med en flik av verdensmyndighet. EUs utleveringsregler for terrorister er en viktig byggesten i et unionsborgerskap. Ingen vet hvordan dette globale samarbeid om terroristbekjempelse ender med å se ut. Krigen mot terrorisme springer ut av statenes fellesskap om å styre og bekjempe terrorister, men situasjonen inneholder samtidig muligheten for at borgerne kan bruke dette nye fellesskapet til å kreve demokrati i alle stater som fører krig mot terror.

Krigen mot terrorisme kan ikke vinnes gjennom en total overvåkning av borgerne og undertrykkelse av all opposisjon. Perspektivet må være å sikre demokratiet gjennom mer demokrati i verden, ikke mindre. En global krig mot terrorisme må ikke være en blankofullmakt til USA om å bombe terrorister i hele verden, men en global prosess som forplikter dem til mer demokratiske spilleregler i forholdet mellom stat og borger.

Hjalte Tin er dansk historiker

Oversatt av Ina Tin

Publisert i AmnestyNytt 2001/4.