Verdens byggverk mot tortur

Av Gunnar Karlsen

Å utsette et menneske for tortur er å frarøve det dets verdighet og forsøke å bryte ned fysisk og mental integritet og helse. Hensikten er ofte å få frem informasjon eller en tilståelse. Men det finnes også tallrike rapporter om at det utvikler seg en kultur av sadisme blant torturistene slik at det å tilføye smerte blir et mål i seg selv.

FN, Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og mange andre internasjonale organisasjoner har prioritert arbeid mot tortur, blant annet ved å vedta internasjonale lover eller konvensjoner som forplikter statene til å avskaffe slike overgrep og ved å opprette såkalte mekanismer for å få statene til å overholde sine forpliktelser. Men til syvende og sist er det opp til myndigheter på nasjonalt og lokalt nivå å iverksette de nødvendige tiltak for å avskaffe overgrepene. Det er på dette nivået at mye av ansvaret for at tortur fortsatt er utbredt i mange av verdens stater må plasseres.

Hva er tortur?

Utgangspunktet for menneskerettighetenes forbud mot tortur, er artikkel 5 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948. Her heter det at "ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff". Bestemmelsen er kortfattet og inneholder ingen nærmere beskrivelse av hva som skal forstås som tortur.

Verdenseklæringen er ikke et juridisk, men et politisk og moralsk dokument. Derfor arbeidet FN samtidig med å definere menneskerettighetene i forpliktende internasjonale konvensjoner. I 1966 blir de to viktigste konvensjonene vedtatt, nemlig Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter og Internasjonal konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I den førstnevnte konvensjonens artikkel 7 gjentas innholdet i Verdenseklæringens artikkel 5 ordrett. I tillegg heter det at "ingen, uten sitt frie samtykke, [må] utsettes for medisinske eller vitenskapelige eksperimenter".

Men fortsatt mangler en egentlig definisjon. En juridisk definisjon blir først vedtatt av FN i 1984 i Konvensjonen mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Tre år senere, i 1987, vedtar Europarådet en tilsvarende konvensjon. Også Den europeiske menneskerettighetskonvensjon fra 1950 inneholder imidlertid et generelt forbud mot tortur.

Sentralt i definisjonen er at tortur er handlinger hvor alvorlig fysisk eller psykisk smerte bevisst blir påført en annen person. Hensikten kan være (1) å oppnå tilståelse eller opplysninger, (2) å straffe en person for en handling som vedkommende selv eller en annen person har begått eller mistenkes for å ha begått eller (3) å ramme en bestemt gruppe. For at handlingen skal regnes som tortur i menneskerettslig forstand må den være utført med samtykke eller aksept fra en offentlig tjenestemann eller annen person som opptrer i embets medfør. Tortur omfatter ikke smerte eller lidelse som alene følger av lovlige straffereaksjoner.

Ulike metoder

Ifølge en generell kommentar fra FNs menneskerettighetskomite rammer forbudet mot tortur korporlig avstraffelse enten denne blir gitt for å straffe en forbrytelse eller for å avskrekke mot å begå fremtidige forbrytelser. Også ekstreme former for varetektsfengsling med bruk av isolasjon og andre restriksjoner som har som formål å få den siktede til å tilstå, kan falle inn under forbudet mot tortur, fordi den kan føre til at stor psykisk smerte blir påført.

Forbudet mot "grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff" favner videre enn torturbegrepet, og omfatter handlinger som på ulike måter bryter ned en persons selvrespekt. Ofte kan det være vanskelig å skille mellom tortur og andre former for umenneskelig behandling siden hat og hevn ofte er en drivkraft bak torturistens overgrep. Torturofferet blir ofte kledd naken og utsatt for voldtekt eller andre inngrep mot kjønnsorganene.

I en rekke væpnede konflikter det siste tiåret har forskjellige former for mishandling og tortur blitt brukt for å skremme og nedverdige sivilbefolkningen. For eksempel ble voldtekt brukt systematisk for å nedverdige kvinner og deres familier og å gjøre det umulig for dem å vende tilbake til sine hjemsted i krigen i Bosnia-Hercegovina 1992-95.

Elektriske støt, smertefulle former for opphenging, lange opphold i mørke og fuktige rom, eller å bli utsatt for sterkt lys, sigarettglo trykt mot huden eller utsulting og å bli nektet søvn er andre utbredte former for tortur. Det skjer en kontinuerlig utvikling av metodene, blant annet for å gjøre det vanskelig for medisinsk personell å finne synlige merker etter torturen.

Visse straffemetoder kan også være tortur, for eksempel å bli fysisk lemlestet med avhugging av fingre, hånd eller andre kroppsdeler.

Internasjonale tiltak mot tortur

I Europa var tortur lenge en vanlig metode i straffeprosessen. I senmiddelalderen foregikk den vanligvis i nærvær av dommer og rettsskriver, som førte inn i protokollen hvilke torturmidler som ble brukt og hvordan tiltalte reagerte. Men det var et krav at den tiltalte senere måtte bekrefte en eventuell tilståelse i et fritt avhør.

I norrøn rett kunne fysisk tortur bare brukes i begrenset utstrekning mot treller. Men for å harmonisere norsk og dansk rett, ble tortur innført i Norge i 1687 for majestetsforbrytelser. Men dette fikk liten praktisk betydning, og i Grunnloven av 1814 § 96 ble såkalt "Pinligt Forhør" uttrykkelig forbudt. Dette var i samsvar med utviklingen i andre europeiske land og i Nord-Amerika.

Å avskaffe tortur og andre former for umenneskelig behandling går med andre ord mye lenger tilbake enn til etterkrigstidens vedtak i FN og andre internasjonale fora. Det nye er at FN har gitt arbeidet mot tortur en sterk internasjonal forankring, og bidratt til å skape internasjonale standarder for hva nasjonale myndigheter må gjøre for å avskaffe overgrepene.

I FN spiller Menneskerettighetskomiteen - som overvåker Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter - en viktig rolle når det gjelder å bekjempe tortur. Den har blant annet slått fast at nasjonale amnestilover ikke er gyldige når det gjelder grove brudd på menneskerettighetene som tortur. Dette synspunktet har lagt betydelige føringer for oppgjørene med fortidens overgrep og overgang til demokrati i land i Latin-Amerika, Afrika og Øst-Europa.

I forhold til europeiske land har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen avsagt en rekke fellende dommer. Særlig har Tyrkia vært i domstolens søkelys de senere årene som en følge av klager fra enkeltpersoner på utstrakt bruk av tortur i landet. På 1980-tallet klaget også flere stater Tyrkia inn for domstolen, blant annet for den omfattende bruken av tortur. Disse såkalte mellomstatlige klagene førte til et forlik hvor Tyrkia forpliktet seg til å avskaffe torturen, uten at dette foreløpig har ført frem.

Den manglende effektiviteten til de generelle mekanismene for å beskytte menneskerettighetene, er en viktig grunn til at FN og Europarådet har vedtatt egne konvensjoner og mekanismer mot tortur. Blant disse mekanismene er evalueringer av statenes egne rapporter om sine tiltak mot tortur, undersøkelsesprosedyrer, stats- og individuelle klager og en spesialrapportør. Svakheten ved FN-mekanismene er at bare en begrenset del av verdens stater har akseptert de mest effektive mekanismene.

Særegent for den europeiske komiteen for forebyggelse av tortur er at den kan besøke "ethvert sted ... der personer er berøvet sin frihet av offentlig myndighet". Komiteen har utnyttet denne muligheten i stor grad. Ikke minst er komiteen kjent for sin kritikk av tyrkiske myndigheter, men også mange andre land har vært i dens søkelys, blant annet Norge for bruken av glattcelle og isolasjon under varetekt.

Avskaffelse?

Punkt én i arbeidet med å bekjempe tortur er å få vedtatt lovforbud. Punkt to er å sørge for opplæring og bevisstgjøring om humane politimetoder, og å sørge for et effektivt system for å ansvarliggjøre og straffe overgripere. Punkt tre er å sørge for at ofrene får erstatning. Statene har stort sett oppfylt det første punktet, men når det gjelder punkt to og tre er det en lang vei å gå for mange av dem.

Hensikten med de internasjonale konvensjonene og mekanismene er først og fremst å påvirke nasjonal rett til å forby og rettsforfølge tortur. Ifølge FNs konvensjon mot tortur kan nasjonale myndigheter både rettsforfølge egne borgere og borgere fra andre land - uansett hvor torturen ble begått. Men dette prinsippet, som kalles universell jurisdiksjon, har bare i liten grad blitt utnyttet. Derfor var arrestasjonen og prinsippvedtaket i engelsk høyesterett 24. mars 1999, om at Augusto Pinochet ikke har immunitet for tortur begått under hans styre i Chile, så viktig.

Først når de som begår eller gir ordre om å begå tortur vet at de kommer til å bli straffet, vil det bli gjort store fremskritt når det gjelder å avskaffe denne umenneskelige behandlingen av mennesker. Derfor er det viktig at Amnesty International og andre ikke-statlige organisasjoner fortsetter å påvirke myndighetene og øke befolkningens bevissthet om problemet.

Publisert i AmnestyNytt 2000/4