Vår kamp blir kronet med seier

Det er vanskelig å beskrive følelsene jeg hadde om morgenen den 22. september da jeg leste at Troy Davis var blitt henrettet åtte minutter over fem den samme morgenen. Det var nok ikke sorg av den typen jeg hadde følt dersom jeg hadde mistet en venn eller slektning. Det var mer sinne og motløshet. Begge deler som resultat både av at en mann var blitt drept, og av at vi hadde mislyktes i våre forsøk på å få stanset drapet. Det høres kanskje rart ut men jeg hadde en sterk følelse av at jeg ikke hadde gjort en god nok jobb. Det er kanskje vel pretensiøst å tenke at det er min jobb å redde liv til folk som Troy Davis, men jeg opplever det faktisk sånn. Henrettelsen var med andre ord ikke bare et mord og et mulig justismord, men det var også et bevis på at jeg hadde feilet i min jobb.

Misforstå meg rett, jeg lider ikke av en slik voldsom stormannsgalskap at jeg tror det er mulig for meg alene å stanse mordmaskineriet i USA, Kina, Saudi Arabia eller Iran. Men jeg har fått lov til å oppleve at stor internasjonal oppmerksomhet i kombinasjon med flinke advokater og nasjonale organisasjoners trykk har reddet liv.

Hvem husker ikke saken til Amina Lawal? Den nigerianske kvinnen som skulle steines for å ha fått et barn utenfor ekteskap. Millioner av mennesker verden over reiste seg i harnisk. Samtidig jobbet nigerianske advokater og organisasjoner på spreng for å finne utveier. Kampen ble kronet med hell og Amina Lawal lever i dag i frihet.

Et annet menneske det er vanskelig å glemme er Leyla Mafi, eller Leyla M. som vi kalte henne lenge. Den unge iranske jenta som også skulle steines fordi hun var tatt i utroskap for tredje gang. Hun hadde allerede blitt straffet med pisking to ganger. Det helt spesielle med Leyla M. var at hun var tvunget ut i prostitusjon av moren. Nok engang reiste folk og regjeringer seg i store antall. Sterke og gode krefter inne i Iran likeså. Nok en gang opplevde vi at myndigheter som vanligvis ikke nøler med å drepe i lovens navn, bakket ut. Leyla Mafi lever et bedre liv i dag enn hun gjorde før dødsdommen.

Det er med andre ord mulig å stanse henrettelser som er nær forestående. Men muligheten til å mislykkes er alltid tilstede. Derfor er det så viktig å legge flest krefter i arbeidet med å få dødsstraffen fjernet fra alle staters lovbøker. Den kampen går stødig framover. I gjennomsnitt har 3 land avskaffet dødsstraffen årlig siden 1990. Da Amnesty ble grunnlagt i 1961 var det åtte land som hadde avskaffet dødsstraffen. I dag er det 96 som har avskaffet og 34 til som ikke har dømt noen til døden de siste ti år. Dette er enorme framskritt.

Like fullt sitter over 17.000 mennesker og venter på sin egen henrettelse akkurat nå. Vi er nødt til å kjempe for at denne potensielle massakren ikke blir gjennomført. Den 10. oktober er den internasjonale dagen mot dødsstraff. La dette bli dagen du slutter deg til kampen mot denne torturen. Du kommer til å oppleve at du har vært med på å redde liv, men du kan også oppleve å feile. I det lange løp blir du likevel med på en kamp som kommer til å ende med suksess.

Vi i Amnesty kommer til å kjempe sak for sak og land for land inntil dødsstraffen er der den hører hjemme: I historiebøkene under det kapittelet Jens Bjørneboe kalte bestialitetens historie.

John Peder Egenæs er generalsekretær i Amnesty International i Norge. Dødsstraff har vært og er fortsatt blant kampsakene som ligger hjertet hans nærmest. Den 10. oktober er den internasjonale dagen for avskaffelse av dødsstraff. Bruk den til å redde livet til Reginald Clemons som har sittet på dødscelle i USA i 17 år. Domstolen vet at Reginald ikke er gjerningsmannen. Likevel dømmer de han til døden. Stans henrettelsen!