Våpeneksport: Sendes norske våpen i gale hender?

Nyhetene, torsdag 9. oktober 2003:

Irak: «På dagen et halvt år etter at amerikanske styrker okkuperte Bagdad er det fortsatt volden som preger den irakiske hovedstaden. Torsdag ble en spansk diplomat og en amerikansk soldat drept, mens selvmordsbombere tok åtte irakere med seg i døden.

Brasil: «Volden i Brasil, og spesielt i de to største byene Rio og São Paulo, er nesten ute av kontroll. Bare fra lørdag til tirsdag i forrige uke ble 70 mennesker drept i Rio.

Bolivia: « To demonstranter ble drept i et sammenstøt mellom soldater og streikende utenfor Bolivias hovedstad La Paz torsdag.

London: «Den internasjonale våpenhandelen er for lite regulert, og det gjør det mulig for undertrykkende regimer, menneskerettsforbrytere og kriminelle å ha tilgang til våpen, mener Amnesty International, Oxfam og IANSA (International Action Network on Small Arms). Torsdag lanserte de tre organisasjonene en kampanje i over 50 land, som har som mål å begrense våpenspredning og våpenmisbruk, og overbevise regjeringer om å innføre mer forpliktende avtaler om regulering av våpenhandelen.

(Kilder: NTB og Aftenposten)

Hvert eneste minutt faller et menneske død om etter å ha blitt rammet av konvensjonelle våpen - i krig, i terrorhandlinger, i myndighetenes varetekt, hjemme og på gata. Over 500.000 mennesker hvert år.

- Mens verdens ledende nasjoner har vært opptatt av å komme biologiske, kjernefysiske og kjemiske våpen til livs, har de oversett de virkelige «masseødeleggelsesvåpnene», sier generalsekretær Petter Eide i Amnesty International Norge.

Det finnes ingen forpliktende, internasjonal avtale for kjøp og salg av konvensjonelle våpen. Amnesty International, Oxfam og IANSA mener våpeneksporten er ute av kontroll. Nasjonale reguleringer er fulle av smutthull og internasjonal kontroll er for slapp.

I sitt arbeid er de tre organisasjonene daglig vitne til at våpen produsert av mektige, vestlige nasjoner holder liv i konflikter, bidrar til brudd på menneskerettighetene og hindrer fattigdomsbekjempelse. «Krigen mot terror» etter angrepet mot USA i 2001 har bidratt til økt våpenspredning og eksport - særlig fra USA og Storbritannia, til land som Pakistan, Indonesia og Filippinene.

Nok er nok, var budskapet da Control Arms-kampanjen ble lansert 9. oktober.

- Verdens mektigste nasjoner, som også er de største våpeneksportørene, må ta ansvaret for å innføre bedre kontroll med våpenhandelen. En forpliktende internasjonal avtale er alfa og omega. Men det enkelte land må også gå sin egen kontroll etter sømmene, understreker Eide.

Feie for egen dør

Den norske eksporten av forsvarsmateriell økte dramatisk i 2002. Fra flere kanter reises nå spørsmålet om det er på tide å se eksporten i nytt lys. Både åpenheten rundt salget og reglene for hvem som kan kjøpe er modne for revisjon, mener blant annet SVs leder Kristin Halvorsen og forsker Nicholas Marsh ved Fredsforskningsinstituttet (PRIO). Reglene for Norges eksport av forsvarsmateriell er basert på en regjeringserklæring og et stortingsvedtak fra 1959. Hovedprinsippet er at Norge ikke tillater salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig, borgerkrig eller hvor krig truer. NATO-allierte er unntatt.

- Kontrollen med eksport er i utgangspunktet streng i alle de nordiske land, men den kan bli bedre. Vi har ingen garanti for at våpen og våpenkomponenter som selges til et land som står oss nært politisk, ikke kommer på avveie og havner i et tredjeland, sa SV-leder Kristin Halvorsen på en pressekonferanse under Nordisk Råds høstsesjon i Oslo i slutten av oktober. Sammen med seks andre partier på venstrefløyen i Norden, ba hun de nordiske regjeringene skjerpe reglene for våpeneksport og engasjere seg sterkere internasjonalt.

Et krav som er musikk i ørene til forsker Nicholas Marsh ved PRIO. Han har lenge etterlyst en offentlig debatt om våpeneksport fra Norge. Marsh understreker at Norge på ingen måte er blant verstingene, men gjennom sin forskning har han avdekket et klart forbedringspotensial.

Sterkere lovforankring

- Først og fremst må eksportreglene forankres i lov, ikke bare i politisk praksis, mener Marsh.

Regjeringen har et uttrykt mål om å fremme større åpenhet omkring internasjonal våpenhandel. Men ifølge Marsh har regjeringen også en jobb å gjøre hjemme.

-Norge er faktisk blant dem som er minst åpne om sin våpeneksport i den vestlige verden, mener Marsh.

- En gjennomsiktig eksportindustri er viktig. Men den årlige eksportrapporten fra regjeringen til Stortinget er for overflatisk. Skal vi sikre at norskproduserte våpen ikke blir misbrukt, må rapporten være langt mer detaljert. Hensynet til åpenhet må gå foran hensynet til forretningshemmeligheter, mener Marsh.

I årets stortingsmelding står det for eksempel at Norge har eksportert ammunisjon til Brasil. Men ikke hvilken type eller til hvem.

- Det er stor forskjell på om den norske ammunisjonen havner i hendene på politiet i Rio, som er kjent for å henrette gatebarn, eller til et fuglejaktlag i São Paulo, påpeker Marsh.

- Myndighetene bør også offentliggjøre hvem som har fått avslag på eksportlisens, og hvorfor, slik praksis er i Nederland, fortsetter han.

Den nordiske venstrefløyen krever også større åpenhet om eksportlisenser, for å kunne påvirke konkrete salg politisk.

PRIO-forskeren har også avdekket et sprik på 600 millioner kroner mellom Statistisk sentralbyrås eksportoversikt og stortingsmeldingen om eksport av forsvarmateriell i 2002.

- Det er bekymringsverdig når to offisielle kilder ikke opererer med samme tall. Sannsynligvis er det en god forklaring, men vi bør få vite hvorfor, fortsetter Marsh.

Ifølge utenriksdepartementets pressetalsmann Karsten Klepsvik, skyldes spriket ulik kategorisering.

Behov for ny politikk

Åpenhet i forvaltningen er én ting. På et mer politisk plan mener mange myndighetene bør utvide begrensningene i eksportreglene. SV og den nordiske venstrealliansen krever at det skal bli forbudt å eksportere til land som kan tenkes å bruke våpnene til å undergrave menneskerettighetene.

- På listen over kjøpere av norske våpen i 2002 står en rekke land med alvorlige voldsproblemer, som Sør-Afrika og Brasil, samt flere land med et tvilsomt menneskerettighetsrulleblad, som Saudi-Arabia, Egypt og Tyrkia, påpeker PRIO-forskeren. Han hilser venstrefløyens forslag velkommen.

- Definisjonen på krig er heller ikke like klar som den en gang var. Det er riktig at Norge skal kunne eksportere forsvarsmateriell til en NATO-alliert under angrep. Men hva gjør vi når våre allierte går til ulovlig krig, uten Sikkerhetsrådets godkjennelse, slik som i Irak? Hva slags signal sender vi hvis vi tar avstand fra krigen, men selger forsvarsmateriell til USA og Storbritannia? spør Marsh.

Et annet problem er videresalg av brukt utstyr. Norge krever i dag ingen sluttbrukererklæring fra NATO-land, og videresalg er basert på tillit. De nordiske venstrefløypartiene mistenker at militært materiell dermed havner i stater de nordiske landene ikke kan eksportere direkte til.

- Vi vet for eksempel at USA eksporterer brukt utstyr. Et videresalg som i dag er utenfor myndighetens kontroll, og som bør inn i salgskontraktene, kommenterer Marsh, som mener Norge bør ta en ledende rolle i arbeidet med å få en forpliktende, internasjonal avtale.

Ifølge Karsten Klepsvik vil ikke regjeringen følge oppfordringen med det første.

- Vi jobber ikke for en internasjonal forpliktende konvensjon nå, men for å styrke de regimene som er. Norge har ikke planer om å foreslå en ny konvensjon per dags dato, sier Klepsvik til AmnestyNytt.

Vil du vite mer om våpeneksportkampanjen eller gi din støtte? Sjekk: www.controlarms.org

Les mer om norsk våpeneksport:

• Tilslørende statistikk