Våpenavtale kan tette smutthull og redde liv

14 år gamle Hamad al-Nairab var ikke engang fyllt 12 år da han fikk begge føttene revet i stykker av en israelsk Hellfire-rakett i 2004.

60 mennesker døde i det samme angrepet. Var det norske våpen-komponenter i raketten som traff han?

14 år gamle Hamad Mahmoud al-Nairab tar imot oss i døråpningen til familiens nye hus i en flyktningeleir sør på Gazastripen. Han lener seg mot to krykker, smiler litt skjevt og forsvinner inn i gangen, overlater gjestene til en mor som teller hvor mange tekopper som skal til.

Hamad har sagt seg villig til å fortelle om hvordan han fikk begge føttene revet i stykker av en Hellfire-rakett 19. mai 2004. Den dagen deltok han i en demonstrasjon i solidaritet med et nabolag Israel hadde invadert i Rafah, helt sør i Gaza. Et stykke ut i demonstrasjonen dukket israelske apachehelikoptre opp og skjøt mot menneskemengden med raketter av typen Hellfire. Hamad, som var to måneder fra å fylle tolv år gammel, lå 15 dager i koma før han våknet. Da var den ene foten vekk, den andre kvestet. Hamad var heldig, han var en av rundt 60 mennesker som havnet på akuttavdelingen til Rafahs lokale sykehus, minst ni andre, flere av dem barn, ble drept i angrepet.

«Tillit til våre allierte»

- Vi selger mange del-komponenter til Nato-land, og disse er ikke underlagt kontroll: Som Utenriksdepartmentet sier har vi «tillit til våre allierte», sier Kaja Glomm, rådgiver i Amnesty i Norge.

Glomm har nylig vært i New York hvor det jobbes med å sette sammen nye internasjonale regler for våpensalg mellom stater. Hun forklarere hvordan norsk sprengstoff kan brukes mot sivile i en krig Norge fordømmer:

- Ett firma i Norge får tillatelse til å produsere ett pulver som så eksporteres til ett annet firma i USA, dette firmaet har igjen en avtale med et firma som produserer raketter som igjen blir videreeksportert. Det første firmaet er i dette tilfellet Dyno Nobel, som produserer et pulver som brukes i det høyeksplosive drivstoffet RDX. Dette drivstoffet driver Hellfire-raketten, som altså er produsert av en av verdens største våpenfabrikanter, Lockheed Martin (LM).

Hellfire-raketten er beryktet i Gaza, der den hyppig blir brukt mot mennesker og kjøretøyer Israel mener å ha noe uoppgjort med. Israel, et land Norge ikke kan eksportere våpen til fordi det er i krig, bruker disse rakettene også mot andre land. Under Libanon-krigen i sommer ble leveringen av en stor leveranse av Hellfire-raketter til Israel fremskyndet.

Raketten brukes også av andre land som ikke er direkte alliert med Norge. Amnesty har ikke lyktes i å få en avkreftelse fra UD om pulveret fra Sætre i Hurum havner i Hellfire, og slik videre i land vi i utgangspunktet ikke skal eksportere våpen til.

På spørsmål fra pressen tidligere i år svarte departementet at Dyno Nobel har gitt en sluttbrukererklæring hvor det fremgår at produktet (pulveret som brukes i høyeksplosivdrivstoffet RDX) ikke eksporteres videre fra USA separat. I stedet inngår det i ett annet produkt hvor det ikke har «en selvstendig funksjon og samordnes med andre deler og komponenter til sluttprodukter». Norge har altså ikke krevd sluttbrukererklæring for sluttproduktet men viser til at amerikansk våpeneksportlovgivning er streng. Siden sluttproduktet ikke er norsk gjelder de eksportregler som følges i USA hvor Hellfire settes sammen.

Norge lar være å spørre

Pulveret i den amerikanske helvetesilden er et typisk eksempel på hvordan norske våpenkomponenter havner på avveie. Men heller ikke for «hele» våpen kreves det alltid sluttbrukererklæring.

I en Stortingsmelding om norsk våpeneksport fra juni i år heter det at Norge krever sluttbrukererklæring når det skal eksporteres såkalt forsvarsmateriell, men også at det «som hovedregel» ikke kreves slik erklæring ved eksport til en alliansepartner. Alliansepartnerne er i dette tilfelle Nato-land samt Sverige og Finland. Av hensyn til tilliten til nære allierte spør altså ikke Norge hvor våpenet eller delkomponenten havner.

Kaja Glomm mener det må være mulig å spørre om hvor komponenter eller våpen havner uten at dette skader tilliten. I tilfellet hvor pulver fra Hurum havner i Hellfire fikk Erling Borgens dokumentar «Et lite stykke Norge» bekreftet produksjonskjeden gjennom de amerikanske våpenfabrikantene.

Glomm mener Utenriksdepartementet kunne fått den samme bekreftelsen om de hadde spurt sine kollegaer i Washington.

-Det første vi kan gjøre er å spørre om pulveret skal brukes av USA, eller om det skal videre. I denne sammenhengen er videresalget i konflikt med den norske eksportlovgivningen. Hvis USA hadde svart ja, pulveret brukes i våpen USA videreselger til Israel, ville man måtte stoppe eksporten. Så Norge velger å la være å spørre, oppsummerer Glomm.

Økende norsk våpeneksport

Kaja Glomm mener man ikke har fått mye gjenhør i den politiske ledelsen, og blant nordmenn flest er det få som har lest Stortingsmelding 19 om eksport av forsvarsmateriell, som altså kom i begynnelsen av juni.

Der går det frem at norsk våpeneksport øker. I 2005 ble det eksportert våpen, komponenter og tjenester for 2.9 milliarder mot 2 milliarder i 2004. Toppåret for norsk våpeneksport var 2003, da USA og Storbritannia invaderte Irak. Da eksporterte Norge våpen for 3 milliarder. Eksporten er altså av økonomisk betydning, i Norge er rundt 6000 sysselsatt i våpenproduksjon.

- Vi er ikke imot våpen som sådan, men vi mener det må finnes gode regler for hvem vi kan eksportere til. Vi har et regelverk som sier at norske våpen ikke skal ende i visse land, da kan vi ikke av og til si at det er greit fordi det gjelder norske arbeidsplasser.

I forbindelse med at Amnesty Norge og Kirkens Nødhjelp i mars i år lanserte rapporten «Bullets without borders» ble det også startet en underskriftskampanje for å få strammet inn norsk våpeneksportlovgivning. I april ble det levert inn 6500 underskrifter til Utenriksdepartmententet. I et brev fra Jonas Gahr Støre til Amnesty Norge og Kirkens Nødhjelp datert 29. mai i år skriver Utenriksministeren at han ikke helt deler organisasjonenes syn på at lovgivningen er for slapp, han påpeker at Norge har en av de strengeste eksportlovgivninger i verden når det gjelder forsvarsmateriell:

«Jeg vil vurdere fordelene ved å ta hensyn til humanitær rett og menneskerettigheter inn i regelverket på eksportkontrollområdet» skriver Støre som også påpeker at Norge står i bresjen for arbeidet med en internasjonal avtale om handel med våpen.

Debatten rundt Hellfire viser at det er hull i norsk våpeneksportlovgivning og at noe må gjøres for å tette disse hullene. En internasjonal avtale som også krever slutterklæringer for sentrale komponenter i våpnene kan hjelpe med å tette dem.

Seier for Control Arms

26. oktober i år vedtok FNs generalforsamling at man skal fremforhandle en våpenavtale, en Arms Trade Treaty (ATT). Dette er en stor seier for Control Arms-kampanjen.

26. oktober i år vedtok FNs generalforsamling at man skal fremforhandle en Arms Trade Treaty (ATT). Dette er en stor seier. Men avtalen vil tidligst kunne gjelde fra 2009.

- Norske myndigheter må gjøre noe nå, mener Kaja Glomm og skisserer to løsninger: Enten må Norge kreve slutterklæringer også for våpenkomponentene eller så må vi kreve en etterkontroll.

Saken ovenfor viser at det ikke alltid kreves sluttbrukererklæring for eksport av våpen og ammunisjon. I tillegg kan en del komponenter eksporteres uten at det kreves noen erklæring.

-Delkomponenter og tjenester som oppgradering eller tilleggsutstyr til materiell vi har solgt tidligere, utgjør en stadig større del av den norske våpeneksporten. Bedre kontroll med våpenkomponenter må inkorporeres i en eventuell internasjonal avtale om våpenhandel påpeker Glomm.

- Vi ønsker at en internasjonal avtale om våpenkontroll skal inkludere alle konvensjonelle våpen, men også komponenter, påpeker hun.

6 prinsippforslag til FN fra Control-Arms kampanjen til en avtale om våpenkontroll

1. All internasjonal handel med våpen skal skje mellom stater.

2. Det er statens ansvar å se til at handelen ikke bryter med inngåtte avtaler.

3. Stater må ikke autorisere handel med våpen der det er mistanke om at våpnene kan brukes til annet enn det de er ment for.

4. All handel må vurderes ut i fra en rekke faktorer, deriblant mulighetene for at våpnene vil bli brukt på annen måte enn de ment.

5. All handel skal skje med mest mulig åpenhet, statene skal samle opplysningene om handelen i årlige offentlige rapporter.

6. Det må finnes et felles regelverk for kontroll.