Ut av en navlebeskuende verden

Sosiale medier skiller seg lite fra tradisjonelle medier i forhold til at de har en lei navlebeskuende tendens. Det har med andre ord handlet mye om sosiale medier i sosiale medier de siste par årene. Det selvfølgelige fraværet av en fasit har åpnet for en uendelig flom av lister over uskrevne regler, verktøy og tips for å lykkes.

Men barometrene for suksess er gjerne tegnet med markedsførerens penn. Både bedrifter og organisasjoner forholder seg først og fremst til markedsandeler og målbare tall, kjennskap og omdømme.

Selv om vi i Amnesty er blitt flinkere til å fylle tilstedeværelsen vår i sosiale medier med relevant innhold, tenker jeg likevel at vi ofte mangler en dimensjon. Vi glemmer å se kommunikasjonsmulighetene i sosiale medier utenfor våre egne landegrenser og verdien av dette for følgerne våre i Norge.

Sosiale medier er blitt et sentralt verktøy for menneskerettighetsforkjempere, som bruker ny teknologi til å dokumentere overgrep og få de formidlet til resten av verden ved hjelp av et tastetrykk. Twitter-revolusjonen i Iran og livestreamingen av overgrep mot demonstranter i Burma tok enkeltmenneskers kamp for menneskerettighetene inn i laptop'ene i norske stuer. Men vestens bevissthet er likevel i stor grad drevet av de store internasjonale mediene.

Amnestys medlemsmasse på 2,8 millioner og enda flere aktivister og støttespillere er storforbrukere av sosiale medier, med stor interesse for internasjonale spørsmål. Hittil har vi likevel ikke sett mye direkte kontakt mellom alle disse og de som utsettes for menneskerettighetsbrudd. Hvordan skal vi så initiere og fasilitere kontakt mellom norske aktivister og menneskerettighetsforkjempere fra ulike steder i verden?

Fredag 10. desember kom vi noen steg nærmere.

Våre medarbeidere i Amnesty i Hong Kong hadde fortalt oss at kinesere i fastlands-Kina veldig gjerne ønsket å følge det som skjedde i Oslo i dagene rundt fredsprisutdelingen. Flere av dem hadde gitt uttrykk for at fredsprisen til Liu Xiaobo var det viktigste som hadde skjedd for kinesisk frigjøringskamp siden opprøret på Den himmelske freds plass.

På morgenen fredsprisen skulle deles ut, inviterte Amnesty til frokostseminar om menneskerettigheter i Kina i våre lokaler i Oslo. Eksilkinesere og regimekritikere fra hele verden dukket opp, og flere av dem satt i panelet.

Vi lurte lenge på hvordan vi skulle viderformidle informasjonen fra seminaret til våre venner i Kina. Både sensur og språkproblemer så lenge ut til å være uoverkommelige hindre. Amnesty har heller ikke budsjett til fancy videokonferanse-utstyr. Men det enkle er ofte det beste.

Ved hjelp av et lite, eksternt webkamera livestreamet vi seminaret gjennom Ustream. Våre kollegaer i Hong Kong simultanoversatte det som ble sagt til kinesisk og postet dette fortløpende på Twitter.  I forkant av seminaret hadde vi opprettet Twitter-kontoen @NobelPeace2010, og den ble spredt til kontakter inne i Kina. I løpet av få døgn gikk den fra å ha noen hundre til tre tusen følgere.

Selv om Twitter er sensurert i Kina, har Amnesty kontakt med mange menneskerettighetsforkjempere gjennom Twitter og Skype som omgår sensuren ved å bruke proxy-servere og lånte IP-adresser.

I Oslo hadde vi Skype-kontakt med kontoret vårt i Hong Kong under hele seminaret. Reaksjoner fra de som fulgte oss i Kina ble oversatt til engelsk, skypet til oss og tatt med i den åpne diskusjonen under seminaret. Flere av paneldeltakerne var tydelig fornøyd med Twitter-kontakten med sine meningsfeller inne i Kina.

Vi live-tvitret også film og bilder og postet nyheter på Facebook under Amnesty-arrangementene til Amnestys norske Twitter og Facebook-profiler. Amnestykolleger og andre retvitret dette til relevante grupper og nettverk. Flere av våre norske følgere deltok med deling og diskusjon, noe som må oppfattes som en stor støtteerklæring for de som kjemper innenfra Kina.

Den 9. og 10. desember beviste vi virkelig at vi er en global bevegelse av menneskerettighetsforkjempere, uhindret av geografisk avstand, landegrenser eller diktatoriske regimer. Jeg håper vi kan fortsette sånn.

Kristin Rødland Buick er Amnestys nettredaktør og ansvarlig for Amnestys sosiale medier.