Undervisning til frihet

Hvorfor menneskerettighetsundervisning?

Gjennom hele 1980-tallet hadde det vært et krav, særlig fra avdelinger i den tredje verden, at Amnesty måtte satse mer på menneskerettighetsundervisning. Dette er et område hvor Amnestys regler tillater at de nasjonale avdelingene arbeider på eget land. Men det var lenge skepsis innad i organisasjonen til å involvere seg for sterkt i menneskerettighetsundervisning. Mange var redde for at det skulle ta ressurser fra Amnestys etterforskningsarbeid.

På slutten av 80-tallet fikk Norsk Avdeling ved Brit-Ada Andersen i oppgave å hente inn prosjektforslag fra våre avdelinger i den tredje verden. Amnesty manglet imidlertid fortsatt ressursene til å sette i gang. Som lærer på en videregående skole kjente Andersen godt til de videregående elevenes solidaritetsaksjon hver høst hvor de samler inn penger til et godt formål i den tredje verden. Høsten 1989 forfattet hun en søknad til Operasjon Dagsverk som hun bl.a. begrunnet slik:

"Menneskerettighetsundervisning er blitt en del av [Amnestys] anliggende fordi vi erkjenner at denne undervisningen er grunnleggende, forebyggende tiltak. Å aksjonere mot allerede begåtte menneskerettighetsbrudd er å arbeide i ettertid. Å drive menneskerettighetsundervisning er å forebygge. (...) I avdelingene i den tredje verden ser de behovet nært og tydelig. (...) Operasjon Dagsverk-midler vil sette dem i stand til å gjennomføre prosjekter de til nå bare har kunnet drømme om."

I 1990 gikk Operasjon Dagsverk til AI Norges prosjekt som ble kalt Undervisning til Frihet (UTF). De norske skoleelevene samlet inn hele 28 millioner kroner som gjorde det mulig for Amnesty International å gjøre ord til handling.

Prosjektets formål og organisering

26 ulike Amnesty-avdelinger i like mange land i den tredje verden har fått støtte fra AI Norge til undervisningsaktiviteter gjennom UTF. I Latin-Amerika har vi støttet hele tolv prosjekter, nemlig i Mexico, Costa Rica, Colombia, Venezuela, Guyana, Puerto Rico, Ecuador, Peru, Chile, Argentina, Uruguay og Brasil. I Asia har Amnesty gjennomført slik undervisning i Nepal, Pakistan, Hong Kong, Macao, Thailand og Filippinene. I Afrika har vi støttet undervisningsprosjekter i Senegal, Ghana, Nigeria, Sør-Afrika og Mauritius, og i Midt-Østen Tunisia, Israel og de selvstyrte palestinske områdene. I tråd med Amnestys mandat er det blitt undervist om alle menneskerettighetene, så vel de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene som de sivile og politiske. Og i tråd med Operasjon Dagsverks kriterier har barn og unge vært den primære ålgruppen for opplæring i og om menneskerettigheter. Prosjektene har hatt følgende tre hovedkomponenter:

• Opplæring av lærere og andre instruktører som underviser barn, i formell og uformell sektor
• Produksjon av undervisningsmateriell om menneskerettigheter tilpasset behov, målgrupper og lokale kulturer
• Inkorporering av menneskerettighetsverdier og spørsmål i det nasjonale undervisningspensum i formell og uformell sektor, og til kvalitetsbedring av pensuminnholdet

Arbeidet startet opp i 1991 med noen få land, men ble snart utvidet til å omfatte over 20 land i én periode.
En liten administrasjon ble plassert i AI Norges lokaler, mens teamet for menneskerettighetsopplæring på hovedkontoret i London hjalp til med å velge ut og kontrollere prosjektene, i samarbeid med våre regionkontorer for Latin-Amerika, Asia, Afrika og Midt-Østen.

Læretid

Både for de mange små og uerfarne Amnesty-avdelingene ute og for hjemmeadministrasjonen i Oslo ble de første årene preget av tunge læringsprosesser. Prosjektene baserte seg i stor grad på frivillige både i selve opplæringen og på regnskaps og rapporteringssiden. Mange fant de formelle, byråkratiske kravene fra Norge altfor omfattende og vanskelige og hadde ofte liten erfaring i prosjektvirksomhet. Administrasjonen på sin side hadde liten kapasitet i forhold til antall prosjekter.

I 1994/95 ble administrasjonen omorganisert og strukturert mer effektivt, og prosjektene fikk bedre instrukser. Det som opprinnelig var tenkt å være 3-års prosjekter ble i mange land forlenget til 6-7 års støtte. Dermed fikk prosjektene utnyttet sin erfaring og gjort bedre bruk av de tilførte ressursene.

Stor rekkevidde

I løpet av de ni årene undervisningsprogrammet har pågått, har mer enn en halv million barn og unge kommet i kontakt med begrepet menneskerettigheter for første gang. Det har vært undervist i barnehager, skoler, ungdomsklubber, universiteter, lærerskoler, politiskoler, blant journalistelever, fagforeninger, i lokale organisasjoner og samfunn. Amnesty-avdelingene har vokst på oppgavene, de har mobilisert et stort antall lærere og undervisningsmyndighetene i sine respektive land til å fokusere på menneskerettighetene. Og ikke minst har opplæringen resultert i at ungdom har gått inn i aktivt arbeid for menneskerettighetene og for Amnesty International.

I løpet av årene er det laget et imponerende utvalg av undervisningsmateriell i prosjektlandene, både for det formelle skoleverket og for uformell undervisning. Spennet i materiellet er stort: For små barn dreier det seg om puslespill og billedbøker om verdier som vennskap, forståelse og respekt, mens det i sammenheng med høyere utdanning går inn i juridiske spørsmål og de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene m.m. Prosjektene startet et samarbeid seg i mellom og har utvekslet idéer, erfaringer og materiell.

I 1999 ble det gjennomført en sluttevaluering av UTF, ettersom programmet avsluttes 31.12.1999, og konklusjonen er at pengene fra Operasjon Dagsverk er vel anvendt. Flere av de berørte landene har fått inn undervisning om menneskerettigheter i sitt nasjonale undervisningspensum, og så godt som alle de 26 prosjektene vil fortsette i en eller annen form.

Da vi fikk beskjeden om at Amnesty hadde fått TV-aksjonen 1999, ble det straks bestemt at en stor andel av pengene fra det norske folk skal gå til å støtte liknende undervisningsprosjekter. Med grunnlag i erfaringene fra Undervisning til Frihet skulle Amnesty International nå - halvveis i FNs internasjonale tiår for menneskerettighetsundervisning - være i stand til å gjennomføre et enda bedre undervisningsprogram.

Nepal:

En undersøkelse fra 1994 viste at kun 3 prosent av de nepalske lærerne som ble kurset i temaet, kjente til Verdens-erklæringen om menneskerettighetene på forhånd. I dag reiser et eget team fra AI Nepal, med støtte fra Undervisning til Frihet, til fjerntliggende landsbyer hvor de forteller befolkningen om deres rettigheter. Dette er nyttig i et land som har tatt sine første nølende skritt fra eneveldig monarki til flerpartisystem og hvor flertallet ennå er analfabeter. Også politiet får menneskerettighetsundervisning. Kunnskapene formidles til borgerne bl.a. gjennom livaktig gateteater som her i Kathmandu.

Ghana:

I Ghana i Vest-Afrika har Amnesty International undervist studenter på lærerhøyskolene og arrangert såkalte «menneskerettighets-klubber» på de videregående skolene.

I disse klubbene kan de elevene som vil møtes utenom skoletid og få undervisning i menneskerettigheter. Elevene ønsker å lære om sine individuelle rettigheter slik at de kan formidle kunnskapen videre til familie og venner i et land med stor analfabetisme.