Undertrykkelse made in Norway

Mens norske diplomater gjør en viktig innsats for bedre våpenkontroll internasjonalt, er norsk krigsmateriell fortsatt verktøy for tortur, krigsforbrytelser og undertrykkelse.

Det var jubelstemning i Amnestys korridorer verden rundt da FNs generalforsamling forrige tirsdag vedtok en pakt for å kontrollere den internasjonale handelen med «konvensjonelle våpen» det vil si alt fra jagerfly til pistolkuler. Denne avtalen, den såkalte Arms Trade Treaty, hadde vi kjempet for i 20 år – side ved side med mange andre menneskerettighets-, utviklings- og fredsorganisasjoner og ikke minst utallelige grassrotaktivister i det globale sør, der den ukontrollerte flyten av våpen gjør mest skade.

I prosessen som til slutt førte frem til vedtaket om våpenhandelsavtalen utmerket Norge seg som et av de landene som engasjerte seg mest ikke bare for å få avtalen i havn, men også for at den skulle være sterk og tydelig forby salg av krigsmateriell som med stor sannsynlighet ville brukes til å begå menneskerettighetsbrudd eller brudd på internasjonal humanitær rett. Denne holdningen fikk også ettertrykkelig støtte fra de største norske våpenprodusentene, som var klare på at de heller ikke ønsket at deres produkter skulle brukes til den slags forbrytelser.

All ære til norsk UD og den norske regjerningen for denne viktige innsatsen. Men i lyset av dette positive engasjementet for strengere våpenkontroll er det ekstra rart å se Stortingsmeldingen om norsk våpeneksport i 2011 som skal diskuteres av Stortinget i morgen. Riktignok forteller også denne rapporten at Norge er svært opptatt av at våpen ikke skal havne i feil hender. Men ser man på listen over hvilke land norske våpenprodusenter fikk lov til å selge til, blir bildet langt mindre positivt. I samme år som  Saudi Arabias styrker gikk inn i Bahrain for å hjelpe med å knuse protestbevegelsen for politiske reformer, mottok landet norsk krigsmateriell for over en million kroner. Også andre autoritære arabiske regimer fikk støtte seg på norsk militært utstyr.

Mest slående er kanskje eksporten av krigsmateriell til Tyrkia som norske bedrifter tjente nesten 200 millioner kroner på i 2011 – samtidig som Tyrkias styrker gjentatte ganger brøt seg inn og herjet i nabolandet Irak for å jakte på kurdiske opprørere, og samtidig som landets myndigheter holdt et stort antall journalister og menneskerettighetsforkjempere fengslet.

Mens norske politikere i det minste går med på at våpeneksport til autoritære regimer kan være problematisk, avvises det blankt å så mye som vurdere om man skal fortsette å eksportere til Tyrkia. Eksportmeldingen kan til og med fortelle om en betydelig økning i eksport av krigsmateriell til Tyrkia i 2011.

Som NATO-medlemsland er Tyrkia for norske myndigheter per definisjon et av de "snille" landene, uansett hvilke overgrep landets myndigheter foretar seg.

Stortingsmeldingen om «eksport av forsvarsmateriell» forteller imidlertid langt fra den hele historien om hvor norske produkter er med på å undertrykke befolkningen og bryte menneskerettigheter. Den dekker nemlig bare den relativt milde delen av norsk våpeneksport. Såkalte våpendeler og komponenter er ikke del av rapporten og heller ikke underlagt UDs eksportkontroll. Det er heller ikke krigsmateriell som produseres av norskeide bedrifter i utlandet. På den måten har både norske raketter, produsert av et datterselskap til norske Nammo i USA, og norsk brensel (produsert av Chemring Nobel i Hurum) som driver de beryktete Hellfire-rakettene, havnet hos den israelske hæren og bidratt til å drepe sivile palestinere og systematisk ødelegge infrastruktur på de palestinske områdene som norske bistandspenger hadde vært med på å bygge opp.

Når det gjelder Nammo-datterens våpeneksport til Israel, så forsvarer regjeringen seg gjerne med at selskapet opererer under amerikansk lov og dermed ikke må følge norske regler. 50% av aksjene i Nammo eies imidlertid av den norske staten, så det er ingen tvil om at norske myndigheter hadde vært i stand til å stoppe denne handelen hvis de hadde ønsket det. Men det er fortsatt en lang vei å gå til Norge virkelig vil følge de relativt høye etiske standardene man har satt seg konsekvent og med den nødvendige politiske viljen.

 Bli med på markering mot norskvåpeneksport utenfor Stortinget i morgen tirsdag 9. april kl 09.00

Gerald Kador Folkvord er rådgiver i Amnesty International i Norge og har jobbet med våpenhandel i en årrekke.