Tvinges hjem med vold

Semira Adamu ble drept da belgisk politi presset en pute mot annsiktet hennes. Foto: AI

I det asylsøkeren får endelig avslag fra Justisdepartementet (Kommunal- og regionaldepartementet etter 31/12-2000), avsluttes advokatens engasjement i saken, og det er ikke lenger noen som juridisk beskytter asylsøkerens rettigheter. Noen har venner, familie og lokale organisasjoner som støtter opp om sin sak, men i praksis er det lite dette nettverket kan gjøre utover å si sin hjertens mening. Asylsøkeren er overlatt til seg selv i ingenmannsland. I løpet av to-tre uker skal han eller hun melde seg for politiet for å avtale utreise. Om det ikke skjer, kan politiet når som helst dukke opp for å hente asylsøkeren og sende ham eller henne ut av landet. De aller fleste reiser «frivillig» når de forstår at alt håp om oppholdstillatelse er ute. Andre blir i Norge helt til politiet henter dem, kanskje fordi de ikke har fått vite at søknaden deres er avslått.

Noen få setter seg kraftig til motverge når politiet kommer, med den følge at politiet pågriper asylsøkeren med makt. Det har vært klaget på overdreven maktbruk fra politiet, men det blir sjelden anmeldt. Langt borte fra Norge har de hjemsendte asylsøkerne få klagemuligheter. Dessuten oppleves avslaget på asylsøknaden og problemene i hjemlandet som mye mer alvorlig, enn hardhendt behandling fra norsk politi. Derfor blir små overtramp i Norge eller på reisen som regel glemt.

Politibrutalitet frikjennes

Men mange husker sikkert iranske Behzad Zamani. Han brakk begge beina og en arm da han i panikk hoppet ut av vinduet på et asylmottak i Melbu da politiet brøt seg inn på rommet hans for å tvangsutsende ham i 1998.Til tross for at Zamani klaget over store smerter og ba om å få ligge, ble han påført håndjern og tvunget til å sitte i politibilen. Leger ble rystet over den hensynsløse behandlingen. Amnesty International ga sterk kritikk til norske myndigheter for politiets brutalitet. Justisministeren valgte å beklage. Men saken ble likevel henlagt, etter at Det særskilte etterforskingsorganet for politisaker (Sefo) konkluderte at politiets opptreden ikke var straffbar. (Se for øvrig ANytt nr 3 -2000.) Hvordan kan man da garantere at liknende overgrep ikke finner sted igjen? Har politiet lov til å påføre folk varige fysiske og psykiske skader?

Behzad Zamani skulle sendes hjem med tvang, men endte opp på sykehus. Foto: Nordlands Framtid

Behzad Zamani bor fortsatt i Norge. Han ble omfattet av det såkalte «år 2000 amnestiet», som ga et femtitalls asylsøkere opphold på humanitært grunnlag i desember 1999.

Vil politiet på tur?

Brutal pågripelse av asylsøkere hører tilsynelatende til sjeldenhetene i Norge. Langt oftere får politiet kritikk for uanmeldt tvangshenting av mennesker midt på natten. Når UDI gir endelig avslag på en asylsøknad, oversendes dette til fremmedpolitiet. Politiet informerer den aktuelle advokaten, som igjen skal informere sin klient som får en tidsfrist for å melde seg for politiet. Men noen ganger får ikke asylsøkeren vite at søknaden om opphold er endelig avslått, før politiet dukker opp med utvisningsvedtak og flybillett i hånda. Det kan skje når politiet mener at det er stor fare for at asylsøkeren vil stikke av.

I det siste har imidlertid flere organisasjoner stilt spørsmålstegn ved politiets skjønnsvurderinger. Fungerende generalsekretær i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Morten Tjessem, kjenner til tvangsutsendelser av personer som opplagt ville forlatt landet frivillig, om de hadde blitt bedt om det.

- Motiveres tvangsutsendelser av politiets egen reiselyst? spør Tjessem og minnes noen politimenn som fikk et «ufrivillig» tjenesteopphold i Kina. Asylsøkere som reiser frivillig, følges jo ikke av politiet.Tjessem påpeker at feilvurderinger kan medføre unødvendig traumatiske opplevelser, særlig for barn. Men hvem kan stoppe politiets urimelige oppførsel?

Deportert i tvangstrøye

I 1998 ble 17 år gamle Ali Roberto Kholgh Mozaffar fra Iran pågrepet av politiet under et durabelig basketak på en kirketrapp i Oslo. Han hadde sittet halvannet år i kirkeasyl.Vitner til arrestasjonen anmeldte politiet for vold, den iranske gutten satt gul og blå i arresten på Politihuset i Oslo.Vi husker alle hvordan det gikk. Ali Mozaffar ble eskortert ut av landet - til sterke protester fra flere hold. Norske myndigheter har måttet tåle sterk kritikk for utsendelsen av Mozaffar. En spesialist i barnepsykiatri mente 17-åringen var suicidal og altfor syk til å reise. Redd Barna mente utvisningen av den mindreårige gutten brøt med fem av artiklene i Barnekonvensjonen. I dag bor Ali Mozaffar i Tyskland hvor han har fått asyl på humanitært grunnlag.

Dette var imidlertid ikke første gangen Mozaffar ble sendt tilbake t il Iran under tvang. To år tidligere ble den da 15 år gamle gutten iført tvangstrøye og tvunget om bord i et fly ut av Norge. I 1997 ble en 13 år gammel peruaner sendt ut av Norge iført håndjern. Det skal normalt ikke kunne skje. Det er flykapteinen, og ikke politiet, som avgjør om en person iført tvangsmidler skal slippe om bord. SAS avviser personer iført håndjern ved ombordstigning, fordi enhver passasjer skal kunne ta seg ut av flyet ved egen hjelp ved en eventuell evakuering. Det har også skjedd at flypersonale har nektet tydelig syke asylsøkere å gå om bord. Er det riktig at et flyselskap må ta ansvar for helse og sikkerhet til asylsøkere som tvangstransporteres med politieskorte?

Rettigheter i ingenmannsland

Uten advokat og uten oppholdstillatelse i Norge, er asylsøkerne kastet ut i et ingenmannsland uten rettigheter. Hvordan kan man da være sikker på at avviste asylsøkere ikke utsettes for brudd på menneskerettighetene når de skal tvinges tilbake dit de kom fra? Burde en uavhengig observatør eller en advokat være til stede når tvangspågripelse skal finne sted? Burde asylsøkerens advokat følge saken videre, for å sikre rettssikkerheten så lenge asylsøkeren fortsatt oppholder seg i Norge? Kanskje burde en uavhengig observatør eller advokaten også være med under transporten, for å sørge for at asylsøkerne ikke blir utsatt for overgrep under hjemreise? Grove eksempler fra andre land i Europa, gir grunn til å innføre tiltak som beskytter asylsøkernes grunnleggende rettigheter - også når de oppholder seg i ingenmannsland.