Torturert for sin seksualitet

"Politimannen dro angivelig ned buksene på Mason. Deretter sprøytet han blå renseveske på batongen sin før han støtte den inn i Masons endetarm. Mens han fortsatte med å støte batongen inn i Mason skal politimannen angivelig ha sagt "I’m tired of you faggot...you sick mother fucker"
Amnesty International, USA: Allegations of homophobic abuse by Chicago police officers, februar 2001.

Amnestys rapport Breaking the silence dokumenterer tortur av lesbiske, homofile, bifile, transseksuelle og transvestitter over hele verden, men likevel omgis disse overgrepene av et slør av fortielse, likegyldighet og hemmelighold. Det sosiale stigmaet som homofili er forbundet med i mange land, medvirker til at torturen verken rapporteres, etterforskes eller kritiseres.

Mennesker som utsettes for vold på grunn av sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet har ofte en velbegrunnet motvilje mot å anmelde overgrepene av frykt for at de myndighetene som burde beskytte dem ikke kommer til å gjøre det. De er også ofte så sosialt, kulturelt og økonomisk marginaliserte at de mangler ressurser til å forsvare seg og mobilisere en offentlig opinion mot overgrepene.

Mens myndighetene i noen land benekter at mennesker tortureres fordi de er homofile, er det andre som rettferdiggjør overgrep i kulturens, ideologiens, moralens eller religionens navn. Homofili omtales som en synd, en sykdom, et utslag av borgelig dekadanse eller som "den hvite manns sykdom". Resultatet er at tortur av mennesker på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet får lov til å fortsette uhindret.

Lover og straffer

Diskriminerende lovverk fratar ikke bare homofile, lesbiske, bifile og transkjønnede deres grunnleggende menneskerettigheter. Et diskriminerende lovverk signaliserer at noen menneskers identitet er mindre verdifull enn andres. I fengslet er homofile, lesbiske, bifile, transvestitter og transseksuelle blant dem som er lavest plassert på rangstigen i fengselshierarkiet. Dette gjør dem svært sårbare for overgrep fra både ansatte og andre innsatte.

I 1992 møtte Ciprian Cucu og Marian Mutascu hverandre gjennom en kontaktannonse i en lokalavis i Romania. De forelsket seg i hverandre og flyttet sammen, men holdt forholdet skjult for familiene sine. Etter at de hadde bodd sammen i to måneder oppdaget familien til Ciprian Cucu forholdet og anmeldte det til politiet. De ble arrestert i 1993 og torturert mens de satt i varetekt. Ciprian Cucu ble også mishandlet og voldtatt av en annen innsatt. Han forteller:

"Før jeg kom inn i cellen fortalte fengselsbetjenten den av de innsatte som var valgt til å holde ro og orden på cellen at de skulle plassere en homoseksuell i rommet. Som et resultat av dette fortalte han meg fra første dag av at jeg måtte ha sex med ham hvis jeg ikke ville at det skulle gå meg virkelig ille. I begynnelsen gjorde jeg motstand, men etter å ha blitt slått mange ganger ble jeg tvunget til å gi opp."

Mutacescu og Cucu ble dømt til betingede straffer. Til tross for internasjonale appeller på deres vegne ble torturen aldri etterforsket. Marian Mutascu kom aldri over det han ble utsatt for og i 1995 tok han livet av seg.

Homofili er fremdeles straffbart i mange land, og Amnesty arbeider for opphevelse av lovverk som straffer seksuelle relasjoner mellom to av samme kjønn. Likevel forekommer tortur og overgrep ikke bare i land der homofili er ulovlig. Institusjonaliserte fordommer gjør at homofile og lesbiske som kommer i kontakt med rettsvesenet av andre grunner enn sin seksuelle orientering, er særlig utsatt for overgrep.

Overgrep i hjemmet

Tortur i politiets varetekt er bare toppen av isfjellet av volden som rettes mot homofile, lesbiske, bifile og transkjønnede. Mange opplever overgrep i hjemmet, på skolen, på arbeidsplassen eller på gaten.

Diskrimineringen lesbiske utsettes for, er en del av den generelle kjønnsdiskrimineringen. I mange land i verden har lesbiske, som andre kvinner, ikke tilgang til det offentlige rom. Dette gjør dem usynlige, ikke bare for samfunnet, men også for organisasjoner som ønsker å beskytte dem. Amnesty vet at overgrep mot lesbiske kvinner foregår i hjemmene, og utøverne av vold og trusler er ofte familiemedlemmer.

De som arbeider mot overgrep setter seg ofte selv i livsfare. Vanessa Piedrabuena, en transkjønnet aktivist fra Argentina, overtok ledelsen i en organisasjon for transvestitter etter at organisasjonens forrige leder ble torturert og drept mens hun satt i varetekt. Ingen av politimennene som var involvert, og som var siktet for drapet, har blitt arrestert (se appellsak).

Vanessa Piedrabuenas kamp for å få de ansvarlig dømt, har satt henne i fare. På ettårsdagen til drapet brøt fire politimenn seg inn i huset hennes. De truet henne med at det ville skje verre ting med henne enn det som skjedde med forgjengeren hennes hvis hun ikke sluttet å bry seg. Før de gikk satte en av politimennene pistolen sin mot hodet hennes.

Bruken av vold og trusler for å hindre homofile og transkjønnede i å møtes og å organisere seg forekommer over hele verden. Synlige organisasjoner er viktig for å forbedre levevilkårene til homofile, lesbiske, bifile og transkjønnede, og derfor arbeider Amnesty for at homofile og transkjønnedes organisasjoner i andre land får mulighet til å utføre sitt arbeide.

"En av de viktigste grunnene til at jeg ikke har blitt trakassert av politiet og myndighetene er at disse er svært oppmerksomme på at Amnesty og den internasjonalen pressen våker over meg."

Keith Goddard, lederen for Gays and Lesbians of Zimbabwe.

Om begreper

Seksuell orientering beskriver hvilken retningen den følelsesmessige og seksuelle tiltrekningen hos et individ har. Den kan være rettet mot motsatt kjønn, mot mennesker av begge kjønn eller mot mennesker av samme kjønn. Amnesty anser seksuell orientering som en fundamental dimensjon i et menneskes identitet. Det å leve i overensstemmelse med sin seksuelle identitet er en grunnleggende menneskerett.

Transkjønnede er personer som opplever en psykologisk identifikasjon med det kjønnet som er det biologisk motsatte av sitt eget. Denne identifikasjonen kan være så grunnleggende at den leder til kjønnsskifte. Transkjønnede omfatter bådetransseksuelle og transvestitter. Transkjønnethet handler ikke om seksuell orientering, men om kjønnsidentitet.

Om nettverk

Amnesty International Lesbian, Gay, Bisexual and Transgender Network: I løpet av 90 tallet har det vokst opp et nettverk av aktivister i Amnesty som arbeider mot overgrep på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Det finnes i dag nettverk knyttet til seksjoner i 29 land. Alle verdensdeler er representert.

Det finnes Amnesty-nettverk som jobber mot spesifikke land/regioner, andre som er organisert på bakgrunn av sin profesjonelle identitet, og de som er organisert på bakgrunn av sosial identitet, som for eksempel overgrep mot barn og kvinner. Nettverkenes funksjon er blant annet å formidle informasjon om overgrep til Amnestys internasjonale sekretariat og gi råd om valg av strategi for å bekjempe overgrep.

"At homofiles menneskerettigheter bare skal forsvares av homofile er en umulighet. Det setter dem i livsfare. Kampen må tas opp av utenforstående homofile eller heterofile, som ikke selv er ofre for dette fiendtlige samfunnet."

Juan Pablo Ordonez, menneskerettighetsforsvarer fra Colombia.

I Norge har vi allerede grupper i Oslo og Bergen og håper å etablere et nasjonalt nettverk med grupper andre steder i landet. Hvis du kunne tenke deg å være med i en slik gruppe, eller å være med på å skrive appellbrev på vegne av homofile, lesbiske, bifile og transkjønnede, vil vi gjerne at du kontakter oss på denne e-post adressen:

I Oslo

er det Homoparade 16. juni 2001 der Amnesty deltar for fjerde gang. Det har vært stor oppslutning bak Amnestys banner i de foregående år, og vi satser på at den blir enda større i år. Vi håper at vi får en bred oppslutning der menneskerettighetsforkjempere, uansett seksuell orientering, er med på å synliggjøre Amnestys arbeid mot tortur av homofile, lesbiske, bifile og transkjønnede.

Kilder

Breaking the Silence: human rights violations based on sexual orientation, AI 1997.

The Louder we Sing: campaigning for lesbian and gay human rights, AI 1999.

Take a step to stamp out torture, AI 2000.