Tortur i Mexico: - Jeg er veldig takknemlig for støtten

- Først var jeg veldig redd for å fortelle det jeg hadde opplevd. Men i fengselet møtte jeg mange kvinner som hadde opplevd det samme.

Menneskerettighetsaktivisten Claudia Medina Tamariz (35) fra Mexico er på besøk ved Amnestys kontor i Oslo, og forteller sin historie til sekretariatet.

- Jeg hadde aldri forestilt meg at så mange mennesker ville vise solidaritet for min sak. Jeg ber om at dere formidler denne beskjeden videre til alle som har jobbet med saken min. Ingen ord kan sette ord på følelsene mine, men jeg er veldig takknemlig for støtten, sier Claudia.

I Mexico er 64 prosent av befolkningen redde for å bli utsatt for tortur om de blir anholdt av myndighetene. Den frykten er helt reell. Det vet Claudia dessverre alt om. Hun ble kidnappet av marinesoldater, torturert og tvunget til å skrive under på en falsk tilståelse.

- Det var en tung erfaring for meg å vite at jeg ikke hadde tilgang til et rettferdig rettssystem, forteller Claudia. Før så hun på soldater som helter. Nå er uniformer forbundet med frykt.

Hun spør seg ofte hva som var grunnen til at hun ble plukket ut.

- Hvorfor meg? Dette spørsmålet vil jeg gjerne stille til myndighetene. Dette er metoden som meksikanske myndigheter bruker for å få tilståelser fra uskyldige mennesker, sier Claudia.

Klokken 03 om natten i august 2012 startet marerittet. Kun iført en liten shorts, og en bluse uten BH under, ble hun bortført av marinesoldater. De tok henne med til den lokale marinebasen, hvor hun etter hvert ble tatt med til et rom og plassert på en metallseng.

- Der begynte de å slå meg, forteller Claudia, og tar seg til bakhodet for å vise hvor knyttneveslagene rammet.

Deretter ble hun tatt med inn til et nytt rom, hvor det var vått på gulvet. Med hendene bundet bak på ryggen, ble hun satt ned på en metallstol. De stappet en klut i munnen hennes, og knyttet elektriske kabler til føttene. Så ga de henne elektriske støt, sprutet sterk salsa i nesen hennes og kastet vann på henne.

Claudia anslår at dette varte i circa 30-40 minutter.

- Så rullet de meg i plastikk og slang meg på gulvet. Så begynte de å sparke meg, de hoppet på meg og fortsatte å gi meg støt, forteller Claudia.

I et desperat forsøk på å få en slutt på smertene, sa Claudia at hun var gravid. En urinprøve viste til slutt at hun ikke var det.

- Da ble det tre ganger verre, sier Claudia rolig. Til slutt ble hun værende igjen på rommet med kun en person, som attpåtil misbrukte henne seksuelt. Deretter ble Claudia tatt med utenfor, og plassert på en stol midt i den stekende ettermiddagssolen.

Etterhvert ble hun tatt med til politistasjonen hvor hun og flere andre ble presentert for mediene som forbrytere. Hun turte ikke fortelle at hun hadde blitt torturert, og hun ble tvunget til å skrive under på en tilståelse. Bak henne sto to marinesoldater som minnet henne om hva som vil skje om hun sa noe. Da kunne det samme skje med familien hennes.

Etter en uke får Claudia stå foran en dommer, og nå våger hun å fortelle om torturen. Anklagene om organisert kriminalitet blir droppet og hun blir løslatt mot kausjon. Men en anklage om våpenbesittelse gjensto.

Hennes sak har vært en av de store aksjonssakene under «Stopp Tortur»-kampanjen. I februar i år ble Claudia fullstendig frikjent, etter at mennesker over hele verden hadde stilt seg bak Amnestys krav om rettferdighet.

- Jeg er veldig takknemlig for Amnestys internasjonale «Stopp Tortur»-kampanje. Takket være alle de 340.000 signaturene fra 17 ulike land ble jeg frikjent og kan sitte her i dag, sier Claudia. Hun trekker også frem betydningen av å få støttebrev.

- Brevene som kom hjem til meg ga meg mye hjelp. Jeg leste brev fra barn og voksne som skrev at de sto sammen med meg. Brevene bidro til å løfte meg opp igjen på tunge dager, forteller Claudia.

Claudias advokat Luis Tapia arbeider for menneskerettighetsorganisasjonen Centro de Derechos Humanos Miguel Agustín Pro Juárez (Centro ProDH) som blant annet gir juridisk hjelp til folk som har vært utsatt for tortur. Han understreker hvor viktig det er at man ikke avslutter kampen så snart en person er løslatt, men fortsetter å kreve at torturistene stilles til ansvar.

- Vi må skape systemer som gjør at man identifiserer og ansvarliggjør de som utfører tortur og gir kompensasjon til de som har opplevd tortur. Claudias sak er et eksempel på tusenvis av lignende saker hvor mennesker opplever tortur i Mexico, sier Luis.

Amnesty krever at torturen mot Claudia etterforskes. Det har blitt opprettet en sak, men ikke noe har skjedd foreløpig, forteller Claudia. Luis trekker fram at Amnestys involvering har stor betydning i saker som Claudias, og for kampen mot tortur i Mexico generelt.

- Det at vi kan utvikle en felles plattform mellom nasjonale organisasjoner og internasjonale organisasjoner som Amnesty er viktig for å få til strukturelle endringer i Mexico. Da har vi større innflytelse overfor myndighetene, sier Luis.

- Støtten fra Amnesty gir tyngde til arbeidet vårt.

Nå er en ny lov om etterforskning av tortur på trappene i Mexico.

- Den tar høyde for en rekke av anbefalingene fra Amnesty. Det er et positivt steg, sier Luis. Men ifølge Luis er lovteksten noe svak juridisk, og derfor er det viktig å fortsette å legge press på meksikanske myndigheter for at den skal bli så bra som mulig.

Men det koster å stå i bresjen i kampen mot overgrep fra sitt eget lands myndigheter. Claudia har måttet flytte fra hjembyen Veracruz og til hovedstaden Mexico City. Der er hun nærmere advokatene sine, og kan leve en mer anonym tilværelse i hverdagen. Samtidig gjør oppmerksomheten rundt hennes sak at hun føler seg tryggere.

- Jeg må være så synlig som mulig i mediene for å bli mer beskyttet. Jeg har snakket med advokatene mine om dette. Jo mer synlig jeg er, jo mindre er sjansen for at jeg skal bli utsatte for flere menneskerettighetsbrudd, sier Claudia.

Hun har vært mye redd. Den første tiden etter torturen sto hun ved vinduet sitt om nettene og ventet på at de skulle komme og ta henne på nytt.

- I dag opplever jeg redsel, ikke så mye på egne vegne, men mest for barna mine. Men man kan ikke leve i konstant redsel, man må leve videre, sier Claudia.

Hun reiser periodevis rundt i landet for å drive kampanjearbeid mot tortur, og hun var i Oslo i forbindelse med en tur til Amnesty-seksjoner i flere land. Den smertefulle historien må fortelles, på nytt og på nytt.

- Men det er terapi i å fortelle om det vonde. Da bærer jeg ikke lenger på det inni meg, men får det ut, sier Claudia.

Hennes historie gir også håp til andre som opplever lignende overgrep. Claudia er ofte i kontakt med Yecenia, en kvinne med en lignende historie som Amnesty for tiden aksjonerer for.

- Yecenia er veldig rolig. Hun vet at hun har mye støtte, forteller Claudia.

Hun ber alle Amnesty-aktivister om å fortsette å hjelpe andre. Saken til Yecenia blir løftet frem under årets «Skriv for liv»-brevmaraton som starter 9. november.

Selv er Claudia et levende bevis på at det nytter.

- Det er verdt bryet å kjempe for disse sakene. For myndighetene i Mexico er en signatur fra deg verdt det samme som 1000 ord.