Tortur - den verste trussel mot demokratiet

Av Gro Hillestad Thune

Tortur brukes som et aktivt middel for å holde nede mennesker som kan tenkes å true makthavernes posisjon. Opposisjonsledere, journalister, forfattere, fagforeningsledere, studentledere og intellektuelle arresteres og holdes i varetekt mens de utsettes for tortur og mishandling. Dermed har de fått en indirekte, men likevel tydelig beskjed om å ligge lavt med å utfordre ledelsen i landet.

Inge Genfke, som tidligere ledet rehabiliteringssenteret for torurturofre i København, påpekte at tortur " brukt på denne måten " er den alvorligste trussel mot demokrati i verden. Dette er skremmende, og det må være tillatt å spørre om det internasjonale samfunn i tilstrekkelig grad fokuserer på den mishandling som skjer i regi av politi og andre som forvalter offentlig makt.

Retten til ikke å bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff regnes som en av de mest grunnleggende menneskerettigheter. Prinsippet er nedfelt både i Artikkel 5 i Verdenserklæringen og i sentrale menneskerettighetskonvensjoner som de aller fleste stater har forpliktet seg til å følge. I 1984 vedtok FN en egen konvensjon om tortur, som senere er ratifisert av i alt 124 stater. Ifølge konvensjonen skal en komité på 10 uavhengige eksperter ha et spesielt ansvar for at den etterleves. FN har også utpekt en spesialrapportør for tortur.

I Europa er den viktigste bestemmelsen artikkel 3 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK): "Ingen må bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff." Denne håndheves av

Domstolen i Strasbourg som mottar enkeltklager og har myndighet til å avsi dom som den stat klagen er rettet mot, er bundet av. Dommer i Strasbourg vil i praksis også være forpliktende for de andre europeiske land.

Artikkel 3 tolkes forholdsvis strengt, og det er bare er i svært alvorlige saker at Domstolen har konkludert med at det har skjedd en krenkelse. Imidlertid har det skjedd en viss utvikling, og mulighetene for en klager til å nå frem under artikkel 3 er større nå enn tidligere.

Det er dessverre et faktum at mange som fremmer påstand om at de er mishandlet av politiet, opplever at saken deres avvises. Dette behøver ikke skyldes at historien som presenteres er oppdiktet, men at dommere som skal treffe en avgjørelse ofte mangler konkrete bevis å støtte seg til.

Strasbourgdomstolen avsa for noen år siden en dom som nettopp knytter seg til slike bevisproblemer. En mann med navn Tomasi påsto at han hadde vært utsatt for fysisk mishandling mens han var fengslet i Frankrike. Han ble ikke trodd da han fremmet sin sak overfor franske domstoler, som ikke fant det bevist at han hadde vært utsatt for overgrep fra politiets side. Strasbourgdomstolen valgte å legge avgjørende vekt på legeattesten som dokumenterte at Tomasi hadde fysiske merker på kroppen ved løslatelsen. Slike merker hadde han ikke da han ble arrestert. Det forelå motstridende forklaring når det gjaldt hva som hadde skjedd, men her skar Domstolen igjennom og la til grunn at når en person blir sluppet ut av politiarrest med fysiske merker som han påstår politiet har påført ham, er det statens ansvar å bevise at de fysiske merker har en annen årsak eller forklaring. Har vedkommende påført seg selv skader eller vært utsatt for et uhell? I Tomasi-saken kunne den franske regjering ikke gi noen naturlig forklaring på de merkene, og Strasbourgdomstolen konkluderte derfor med at han hadde vært utsatt for behandling i strid med artikkel 3 i EMK.

En viktig lærdom av denne saken er at den som blir arrestert må bli undersøkt av lege både umiddelbart etter arrestasjon og ved løslatelse.

En annen erfaring fra Strasbourg når det gjelder muligheten for å forebygge tortur og mishandling i politiavhør, er hvor viktig det er at den arresterte har mulighet for å ha en forsvarer ved sin side. En lang rekke klager mot Tyrkia har avdekket at tortur og mishandling ofte skjer under avhør hvor det ikke har vært advokat tilstede. Disse sakene har vært den direkte årsak til at tyrkisk straffeprosesslov er endret slik at en innsatt får tilgang til advokat tidligere enn før og at fristen for å bli fremstilt for en dommer er blitt kortere. I sekretariatet til Domstolen i Strasbourg har man inntrykk av at dette har virket positivt.

I det internasjonale arbeid mot tortur og mishandling av fanger er det selvsagt viktig å drive opplæring og bevisstgjøring av politiet. Men mye taler for at den mest effektive måten å beskytte innsatte er lovgivning som gir dem konkrete rettigheter til kontakt med omverdenen, for det første lege og advokat eller mulighet for kontakt med pårørende eller andre støttepersoner. I en situasjon hvor man er så totalt prisgitt sine overmenn som etter en fengsling, vil det i realiteten være små muligheter både til å forsvare seg mot overgrep og til å føre bevis i etterkant for at slike overgrep faktisk har skjedd.

Forholdene i Norge er selvfølgelig helt andre enn i Tyrkia. Men også hos oss dukker det av og til opp påstander om vold og trakassering fra politiets side. På samme måte som i andre land står man ofte overfor vanskelige bevisproblemer. Derfor kan også vi ha noe å lære i Strasbourg.

Det er ikke alle som er klar over at norske myndigheters hovedansvar under menneskerettighetene er å sørge for at de etterleves her hjemme. Men slik er det. Derfor er det også helt nødvendig at personer på alle nivåer innen politi og fengselsvesen får opplæring i menneskerettigheter og at holdningsskapende arbeid blir en viktig del av både grunnopplæring og etterutdanning. Det er viktig å erkjenne at makt alltid vil kunne misbrukes. Uten en bevisst holdning til dette, vil det alltid være en risiko for at en eller annen form for ukultur får lov til å utvikle seg. Når Norge bidrar økonomisk til opplæring av tyrkisk politi, må vi også kunne ta oss råd til å gjøre det samme med norsk politi.

Påstander om overgrep og trakassering må tas alvorlig i den forstand at de blir undersøkt av personer som nyter tillit og som derfor kan gi etterforskningen den nødvendige troverdighet. Uavhengighet er helt avgjørende og ikke minst viktig for de tjenestemenn som slike klager rettes mot og for deres overordnede.

Siden 1988 har ansvaret for å etterforske slike saker ligget hos SEFO et særskilt etterforskningsorgan for politisaker. Det er i seg selv tankevekkende at opprettelsen av SEFO skjedde i kjølevannet av de meget omtalte politivoldsakene i Bergen. Det inntrykk vi har av arbeidet som gjøres, er at etterforskningen ennå ikke er organisert på en måte som nyter full tillit. På bakgrunn av den kritikk som har vært reist, har Riksadvokaten og Justis- og politidepartementets Sivilavdeling nedsatt en arbeidsgruppe som har som oppgave å vurdere SEFOs virksomhet. Arbeidsgruppen skal avlevere rapport innen utgangen av 2001. Vi får håpe at arbeidsgruppen i nødvendig grad belyser sakens prinsipielle sider, ikke minst forholdet til menneskerettighetene. Det er nødvendig at også vi her i Norge aksepterer at det ikke er noen selvfølge at alt vi gjør, er helt i tråd med den standard menneskerettighetene setter. Dette gjelder også politiets arbeid. Derfor må vi sørge for at risikoen for at det skal kunne skje overgrep og uforsvarlig maktbruk blir minst mulig. Et viktig forebyggende tiltak er at denne type alvorlige anklager gis en behandling som garanterer full rettssikkerhet.

Advokat Gro Hillestad Thune er tidligere mangeårig medlem av Menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg. Nå er hun rådgiver ved Institutt for Menneskerettigheter.

Publisert i AmnestyNytt 2001/3