Publisert: 31. Jan 2024, kl. 09:29 | Sist oppdatert: 13. Feb 2024, kl. 17:38
Fakismile AmnesytNytt 1996/3. Forsidefoto: Are Hovdenak

Av Ina Tin

Du så bildet på forsiden. La meg anta at din raske tankerekke var som følger. Menn - Muslimer - Massemøte - Fundamentalister - Terror - Trussel mot demokrati og menneskerettigheter. Jeg stopper der.

Bildet er fra et av valgmøtene til FIS, de algirske islamistene, i 1990; før lokalvalgene som bragte dem til makten; før militærkuppet som frarøvet dem makten; og før terroren satte inn - på begge sider. Elementene i din antatte tankerekke er derfor ikke uten hold i virkeligheten, men tankerekken vil jeg utfordre:

Først «Fundamentalist».

Hva er en fundamentalist?

De første fundamentalistene i vårt århundre var amerikanske protestanter. De islamske fundamentalistene, som kaller seg selv islamister, deler en tro på at «islam» gir løsningen på dagens sosiale, økonomiske og politiske problemer. Derfor må en islamsk stat med islamske lover innføres, sier de.

Hva «islam» betyr i denne sammenhengen, er det mer enn ett svar på. Den diskusjonen må jeg la ligge her, men ingen av dagens «islamske» stater, Iran, Sudan, Pakistan eller Saudi Arabia; er kjent for å sikre borgernes rettigheter. At politikk ikles islams grønne farge, gir i seg selv ingen menneskerettslig indikasjon.

Dernest «Terrorist».

Hvem driver terror?

Noen islamister tyr til terror, andre tar avstand fra terror som politisk våpen. I Algerie oppfordret FIS-lederne lenge til besinnelse, selv etter at militæret hadde kuppet dem bort fra en demokratisk valgseier og puttet FIS-til-hengere i fengsler over hele landet. I dag rammer terroren algirere i alle leire. Terroren har avlet terror.

Uskyldige sivile ofre kan aldri tolereres som et middel til å komme i posisjon, verken i Tel Aviv, Alger, Belfast eller Madrid. Desto større grunn til å påpeke at uskyldige sivile bombeofse heller ikke kan tolereres når avsender allerede er i posisjon, som den israelske regjeringen, da den bombet sør-libanesiske landsbyer på vårparten.

Israels nye statsminister, Benjamin Netanyahu, følger opp: Alle midler må tas i bruk for å knuse terrorismen, uansett om midlene kommer i konflikt med menneskerettigheter.

I Egypt føres kampen mot militante islamister med fengslinger uten lov og dom og systematisk bruk av tortur. I land som Jordan og Tyrkia der diskusjonen foregå i parlamentariske former har islamistene ikke tydd til terror.

Så «Trussel mot demokrati og menneskerettigheter».

Hvor kommer trusselen fra?

I det sekulære Tyrkia sitter islamisten Necmettin Erbakan i dag med makten. Han vant den gjennom demokratiske valg - og krangel blant ledere på den tyrkiske høyresiden. Ingenting tyder på at han vil avskaffe det demokratiet som fikk ham til makten. Det kan dessuten se ut som han forsøker å få til en politisk, heller enn en militær, løsning på konflikten med kurderne. Den algirske FIS-lederen Ali Belhadj ble kjent for uttalelsen «Demokrati er blasfemi», mens en annen FIS-leder, Abbasi Madani, flere ganger har uttalt at han vil respektere pluralisme og demokrati og at alle partier i en islamsk stat må være tillatt, også kommunistpartier. Hvilken tolkning av den «islamske» staten som hadde vunnet, vil vi aldri få vite. Diskusjonen ble druknet i blod.

Grusom undertrykkelse og omfattende overgrep skjer i «islams» navn. Samtidig fører islamister i mange islamske land en legitim politisk kamp mot regimer som verken respekterer demokrati eller menneskerettigheter. Skal terror overvinnes og menneskerettigheter sikres, er tankerekken vi startet med intet godt utgangspunkt. Les AmnestyNytt, se på forsiden, og prøv igjen!


Ina Tin,

redaktør

Leder, publisert i AmnestyNytt 1996/3