Sør-Libanon: Det nytter! Aldri mer Khiam

Bildet er tatt under stormingen av det beryktede Khiam-fengselet, der 144 libanesere satt fengslet uten lov og dom. Foto: Scanpix

Khiam-fengslet ble stormet samme dag som Israel trakk seg ut av Sør-Libanon, 23. mai i år: - Vi var låst inne på cella om morgenen, forteller Cosette Ibrahim til AmnestyNytt. Hun er tilbake i Beirut, blek, tynn og nervøs. Det er en uke siden hennes åtte måneders innesperring brått tok slutt.

- Da vi hørte skyting fryktet vi at de hadde begynt å henrette fanger som ledd i rømmingen av fengslet. Vi hørte rop fra folk som strømmet mot fengslet og SLA-voktere som skrek: «Ikke kom nærmere!» Så flyktet vokterne etter å ha forhandlet seg til fritt leide mot å etterlate fangene uskadd. Det tok noen timer før alle celledørene var brutt opp. Vi var fri! sier Cosette, som om hun fortsatt ikke helt skjønner det kan være mulig.

Khiam-fengslet ble etablert i 1985 i den israelsk-okkuperte sonen i Sør-Libanon. I sju år, fra 1978 til 1995, var fangene avskåret fra enhver kontakt med omverden. Selv ikke Den internasjonale Røde Kors-komiteen fikk besøke dem. Flere fanger døde som følge av tortur i løpet av de 16 årene fengslet eksisterte.
Libanesere mistenkt for å motarbeide den israelske okkupasjonen eller mistenkt for å kjenne noen som gjorde det, risikerte å havne der. Det var også tilfellet med Cosette Ibrahim som var frilansjournalist i Beirut, men på besøk hos moren i en landsby i Sør-Libanon. Hun ble arrestert av SLA og ført til Khiam. - I over fem timer ble jeg forhørt med hette over hodet og håndjern. Jeg ble tvunget til å knele mens de slo med stokker mot hodet mitt.

Cosette ble forsøkt presset for informasjon om svogeren som var blitt arrestert en uke tidligere. Hun hadde ingenting å fortelle dem. Selv ikke da forhørerne brakte Cosette og svogeren sammen i et forsøk på å få dem til å forsnakke seg, hadde de mer å si. SLA forsøkte gjentatte ganger å verve henne som tyster. - 31 dager varte forhørene og torturen. Tre ganger om dagen ble jeg hentet fra cellen. Senere havnet jeg på sykehus med blødende magesår. Dietten legene foreskrev fikk jeg aldri, sier Cosette.

«Fare for tortur» skrev Amnesty International da organisasjonens hasteaksjonsnettverk ble mobilisert for Cosette Ibrahim i september 1999. Ingen av Amnesty-brevene kom frem til henne i fengslet. Hun visste ikke om Amnestys arbeid før hun fikk se tre sekker fulle med uåpnete brev til henne i Beirut. I Libanon og Israel fikk saken hennes stor medieoppmerksomhet. Protester og demonstrasjoner ble satt i gang flere andre steder i verden.

- Jeg tror aksjonene var noe av årsaken til at jeg ikke ble løslatt, fordi israelerne hadde for mye å tape på at jeg fikk fortelle hva som foregikk i Khiam. Likevel mener jeg aksjonene var viktige. Khiam-fangene trengte en symbol-sak for å vekke opinionen. Det ble meg, og det er et offer jeg betrakter som mitt bidrag til å hjelpe de mange som led i Khiam-fengslet, sier Cosette Ibrahim.

I alle de årene Amnesty jobbet for Khiam-fangene benektet Israel ethvert kjennskap til forholdene i fengslet, selv om israelere forhørte fangene, betalte SLA-vokternes lønninger, inspiserte og utstyrte fengslet. Fra SLA mottok Amnesty aldri et svar på organisasjonens mange henvendelser. Selv om Israel forsøkte å hindre innsikt i forholdene i Khiam, bidro Amnestys rapporter og aksjoner til internasjonal oppmerksomhet om fengslet og et økende press å de ansvarlige israelske myndighetene.

Mens Khiam-fengslet er historie blir andre libanesere fortsatt holdt i israelske fengsler som gisler. Blant dem er Mustafa al-Dirani som er blitt alvorlig torturert etter arrestasjonen i 1994. Han er nektet enhver kontakt med omverden. Amnesty krever at alle libanesere som fortsatt holdes som gisler i Israel blir løslatt, og fortsetter å aksjonere for de israelere som er savnet i Libanon.