Sør-Afrika: Foregangsland i faresonen

Det sier Njeeri Kababeri. Hun er menneskerettsaktivist med 18 års fartstid fra Kenya og to år som leder for Amnestys utviklingsarbeid i det sør-østlige Afrika. Kababeri er knyttet til Amnestys regionkontor i Kampala i Uganda, men har base i Pretoria i Sør-Afrika.

Da ANC fikk makten i 1994 etter at alle sørafrikanere for første gang fikk sagt sin mening gjennom frie valg, kom en av verdens mest avanserte konstitusjoner på plass. Likevel velger Amnesty International å satse på arbeid i Sør-Afrika fremfor mange andre afrikanske stater med mye større problemer å vise til.

- Hvorfor det?

- Utviklingen i Sør-Afrika er gjenstand for stor oppmerksomhet, både i internasjonale media og blant andre afrikanske ledere. Sør-Afrika har etter apartheid vært et foregangsland for menneskerettigheter og det er en regional stormakt, både økonomisk og politisk. Det som skjer i Sør-Afrika kan ha betydning for utviklingen langt ut over landegrensene. Gjennom å arbeide for en fortsatt positiv utvikling i Sør-Afrika, mener Amnesty det er mulig å påvirke hele regionen. Derfor har vi besluttet å satse her. I den vestafrikanske regionen satser vi på Nigeria som er Afrikas mest folkerike stat og en stormakt både økonomisk og militært.

Kababeri tegner et bilde av situasjonen i Sør-Afrika som fra en menneskerettslig synsvinkel er preget av flere truende skyer: Høy kriminalitet som har ført til krav om gjeninnføring av dødsstraff, politisk motivert vold, fremmedfrykt som har forårsaket overgrep mot flyktninger, og sist, men ikke minst manglende bevissthet om hva menneskerettigheter er.

Dødsstraff
- Amnesty håpet at den sørafrikanske avvisning av dødsstraff kunne bli et eksempel til etterfølgelse for andre afrikanske stater. Kravet om gjeninnføring av dødsstraff er derfor en stor utfordring for oss å møte. Alle partier utenom regjeringspartiet ANC krever nå folkeavstemning, og meningsmålingene viser at 73 prosent av befolkningen er for dødsstraff. Saken blir brukt i valgkampen til nytt parlament i juni.
Kababeri mener Amnesty er godt rustet til å lede en stor koalisjon mot dødsstraff i Sør-Afrika.
- Siden kampen mot dødsstraff står så sentralt i Amnestys mandat, kan vi samle en rekke ikke-statlige organisasjoner i en felles front. Vi planlegger felles workshops kombinert med lobbyvirksomhet mot politiske partier, lokale myndigheter og media.
Mange av Sør-Afrikas problemer er en arv fra apartheid-perioden, mener Njeeri Kababeri. Det gjelder ikke minst kriminaliteten.

Kriminalitet
- Apartheid-tidens forslummede boområdene for svarte utenfor byene, de såkalte township’ene, var den gang overlatt til seg selv. Politiet sørget bare for at kriminaliteten ikke spredte seg utenfor disse områdene. Nå er kriminaliteten åpen, den er ikke lenger under jorda, og det blir skrevet om den. Man leser daglig om bilran og voldtekter av både kvinner og barn.
Omfanget av voldtekter sier noe om kvinners svake stilling i det sørafrikanske samfunnet, mener Njeeri Kababeri. Hun tror Amnesty også har en jobb å gjøre på dette feltet i samarbeid med lokale kvinneorganisasjoner.
- Amnesty kan støtte dem i deres holdningsarbeid ved å gjøre bruk av sitt profesjonelle nettverk og internasjonale struktur.

Politisk vold
Den politiske volden som utspiller seg særlig i Kwa Zulu Natal-provinsen, som de siste årene har opplevd en bølge av drap tilsynelatende ut fra politisk motiv, er et problem der Kababeri først og fremst ser en rolle for Amnesty på etterforskningssiden.
- Jeg er ikke etterforsker, men jeg vet at Amnesty forsøker veldig intenst å bringe på det rene hvem som står bak disse drapene for å unngå at en voldelig konflikt bryter ut mellom ulike grupperinger i dette svært vanskelige området. Jeg er personlig enig med dem som mener at en «tredje styrke» som er interessert i å destabilisere situasjonen, må stå bak disse drapene. Ingen av de politiske partiene har interesse av denne volden nå.

Fremmedfrykt
Flyktninger strømmer i dag til Sør-Afrika fra urolige land og fra fattige land i regionen; Kongo, Somalia, Mosambik og Zimbabwe. Det er en ny og vanskelig situasjon, både for myndighetene og for folk flest.
- Fremmedfiendtligheten er utbredt og har ført til en rekke drap og omfattende overgrep mot flyktninger. Jeg ser personlig denne utviklingen som et uttrykk for arven etter apartheid der Sør-Afrika i mange år var isolert fra resten av verden og folk ble holdt adskilt. Folk hadde ikke lov til å blande seg med hverandre. Det er et system som har internalisert seg, folk har nå problemer med å omgås andre, og sørafrikanere er ikke vant til å forholde seg til lidelsene til andre folk i regionen. Nå når alle føler at de må få nyte fruktene av kampen mot apartheid, blir de tvunget til å ta inn over seg andres problemer.
Kababeri forteller at Amnesty i Sør-Afrika har hjulpet myndighetene ved å overbringe organisasjonens rapporter og landkunnskap. På grasrotsnivå mener hun Amnesty kan spille en annen viktig rolle.

Bevisstgjøring
- Amnesty er ikke bare en organisasjon som arbeider for flyktningers rettigheter, men er i seg selv en organisasjon preget av kulturelt mangfold og med medlemmer fra hele verden.
Amnesty kan bidra med menneskerettighetsundervisning i Sør-Afrika, og spesielt i forhold til flyktninger, kulturelt mangfold og universalitet. Allerede i dag driver Amnesty et undervisningsprosjekt finansiert fra Norge og Operasjon Dagsverk: Undervisning til frihet (UTF). Det har rettet seg mot politi og gatebarn i Pretoria. Erfaringene med det er positive, men vi må gå videre.
Njeeri Kababeri understreker at sørafrikanske myndigheter er positive til dette arbeidet, men trenger støtte for å få til dette bevisstgjøringsarbeidet på grasrotnivå.
- Menneskerettigheter står fortsatt ikke på timeplanen i grunnskolen, men bare på noen universiteter. Amnesty har ekspertise og kan i samarbeid med NGOer utvikle et undervisningsopplegg vi håper å få myndighetene med på.

- Sør-Afrika har en sterk og god grunnlov, men folk har ennå ikke forstått at de må forsvare den og ta den i bruk. De er tilkjent en rekke rettigheter gjennom grunnloven, men i dag motarbeider de rettighetene gjennom å bekjempe hverandre. Det ligger en enorm oppgave i dette langsiktige bevisstgjøringsarbeid.
- Jeg kommer fra Kenya og 18 års kamp for grunnleggende rettigheter, og jeg ser hvor langt vi kunne kommet i Kenya hvis vi hadde hatt en like god grunnlov som sørafrikanerne har fått. Folk må forstå at friheten kommer ikke med stemmeseddelen, men når man forstår å bruke de rettigheter man har.

Et sørafrikansk Amnesty
Under apartheid-regimet var Amnesty International bannlyst i landet. Alt arbeid for Sør-Afrika foregikk derfor fra utlandet. Først ved valget i 1994 kunne organisasjonen etablere seg. I dag har Amnesty 600 medlemmer i Sør-Afrika, mot 200 for et par år siden. Medlemmene kommer overveiende fra hvite og fargede befolkningsgrupper, mens 35 prosent er sorte. Kababeri vurderer at organisasjonen får bra medieoppmerksomhet rundt sitt arbeid:
- Amnesty er en anerkjent organisasjon i Sør-Afrika, men blir fortsatt betraktet som London-basert uten kontakt med sørafrikansk virkelighet. Det er et resultat av at apartheid gjorde det umulig å arbeide direkte i landet. Dette inntrykket er likevel iferd med å endre seg fordi sørafrikanske Amnesty-medlemmer nå står frem og representerer organisasjonen. Det har en enorm betydning at folk kan begynne å betrakte Amnesty som en lokalt basert organisasjon. Vårt mål er å rekruttere ungdommer i fattige områder og townships, og ikke utelukkende blant studenter og akademikere som i dag er vår viktigste base.

Amnesty om Sør-Afrika

Tortur og mishandling av personer i politiets varetekt rapporteres jevnlig. Volden omfatter også Sikkerhetsstyrker og høyreorienterte paramilitære grupper som kan knyttes til likvidering av politiske aktivister.
Man ser også en økning i antall organiserte drap på hvite farmere, og det hersker en regelrett krigstilstand mellom organiserte kriminelle grupper og borgervern i Cape Town distriktet. Det har også vært voldelige sammenstøt mellom ANC-tilhengere og tilhengere av nystartede United Democratic Movement. Samtidig har ANC og Inkatha Freedom Party hatt samtaler om en fredsavtale med forslag om amnesti for de som har utøvd politisk vold.
En av de viktigste hendelsene i 1998 var fremleggelsen av Sannhets- og forsningskommisjonens rapport i oktober. Kommisjonens arbeid har pågått i fire år og omfatter over 20 000 vitneutsagn fra både ofre og overgripere.
AI: Annual report 1998.